---
5
FILM
«No Other Land»
Regi: Yuval Abraham, Basel Adra & Hamdan Ballal
Norge/Palestina – 2024
---
Mange la sine norske Oscar-håp inn i den gripende «World of Warcraft»-dokumentaren «Ibelin», men isteden endte en helt annen, norsk produksjon opp med å bli nominert i kategorien Beste dokumentar. «No Other Land» er skapt av et kollektiv med palestinske og israelske filmskapere, men ble finansiert i samarbeid med norske Antipode Films. Så den kvalifiserer i alle fall som halvt norsk. Det sier muligens sitt om den politiske situasjonen i USA at tross for Oscar-nominasjonen våget ingen amerikanske distributører å røre «No Other Land», som isteden settes opp på et lite utvalg uavhengige kinoer der.
Filmen fullførte opptakene like i forkant av Hamas-terrorangrepet i oktober 2023, før Israels bombinger og den påfølgende humanitære tragedien i Gaza. Hva som vil skje videre etter årets våpenhvile vil fremtiden vise, og det gjenstår å se om USAs sittende president får oppfylt ambisjonene om å forvandle Gazastripen til sitt personlige hotell, kasino og TrumpWorld-fornøyelsespark.
«No Other Land» fra Masafer Yatta på Vestbredden
«No Other Land» drar uansett Israel-Palestina-konflikten ned på et dypt personlig nivå, mens den unge ildsjelen Basel Adra begynner å filme hva som skjer i hans hjemsted Masafer Yatta, et lite samfunn med tjue provisoriske landsbyer ved fjellene på Vestbredden.

Her har hans forfedre bodd siden 1830-tallet, men hele lokalsamfunnet står i fare for å bli utradert. Israelske myndigheter har bestemt at innbyggerne skal fjernes for å gjøre plass til en militær treningsleir. Dette er et av de største, enkeltstående utvisningsvedtakene siden okkupasjonen av palestinske territorier startet i 1967 – og angivelig bare et påskudd for å «blokkere arabiske landsbyboere fra å ekspandere».
Fremfor å sette alt inn i en politisk kontekst viser «No Other Land» hvordan denne prosessen oppleves på bakkeplanet fra et palestinsk perspektiv, mens tungt bevæpnede israelske soldater stormer inn med gravemaskiner, river ned hjemmene til beboerne, ødelegger eiendeler, og i minst et tilfelle dreper dyr. De sementerer igjen brønner, og sager opp vannledninger for å forsikre at beboerne ikke kan overleve der. River ned skolebygninger foran gråtende barn, mens fortvilede palestinere roper «har dere ingen anstendighet?!». Anstendighet ser ut dessverre til å være en mangelvare her. I det øyeblikket palestinerne gir opp og forlater hjemmene sine gir de samtidig opp alt eierskap av landområdet, så målet er å presse dem ut med alle tilgjengelige midler.
Les også: Spiller opp «Once» med hjerte og smerte
Revet ned av israelske soldater
Noen bygger opp provisoriske hus i skjul på natten, som deretter blir revet rett ned igjen av israelske soldater – mens de samtidig «legger beslag på» bygningsmateriell, arbeidsredskaper og personlige eiendeler. Etter hvert også bilene deres. Noen familier ender opp med å flytte inn i huler, som om de er presset flere hundre år tilbake i tid – men det konstante nærværet av mobiltelefoner, sosiale medier og TV-apparater koblet opp til provisoriske strømaggregater minner oss om at vi befinner oss i noe tilnærmet nåtid. Basel Adra begynner å dokumentere disse hendelsene sommeren 2019, og fanger opp noen bemerkelsesverdige øyeblikk.

Han er der da israelske soldater skyter ned 24 år gamle Harun Abu Aram under en krangel over en beslaglagt strømtransformator. Han ender opp lammet fra nakken og ned, i konstante smerter, mens den fortvilede moren uttaler at alt hun kan håpe på er at døden til slutt vil befri sønnen fra lidelsene (hun fikk ønsket oppfylt i 2023, da Harun døde av en infeksjon etter å ha ligget på gulvet i en fuktig hule i to år). Basel er til stede da israelske soldater slår seg sammen med maskerte bosettere, og går til angrep på befolkningen i en av landsbyene med køller og steiner. Og han er til stede da soldater kaster sjokkgranater på et demonstrasjonstog med barn.
«No Other Land» med internasjonal oppmerksomhet
Basel får etter hvert hjelp av den israelske journalisten Yuval Abraham, som er rystet over oppførselen til den israelske militærmakten, men må fårete innrømme at fint få landsmenn gidder å lese hans avisartikler om hendelsene. De blir gradvis gode kompiser, men mens Yuval kan bevege seg fritt er Basel fastlåst i et turbulent område. Uten stemmerett, uten utveier. Håpet er at de kan stoppe utkastelsen av lokalbefolkningen ved å dokumentere hendelsene på sosiale medier. Kanskje vekke internasjonal oppmerksomhet, og få USA til å legge diplomatisk press på Israel. Et veldig lite håp, men det eneste de har.
Les også: Før «A Complete Unknown»: Bob Dylan på film i 60 år
At Basel filmer ting israelske myndigheter hadde foretrukket å holde skjult, plasserer ham samtidig i deres søkelys, mens han jages av soldater, blir truet med fengsling, får kamerautstyr beslaglagt og utsettes for stadig større press. På et tidspunkt arresteres hans pappa Nasser, i det som gir inntrykk av å være en ren hevnaksjon.
Da Nasser var på sønnens alder kjempet han for palestinske rettigheter, men på eldre dager nøyer han seg med å drive en liten bensinstasjon i lokalmiljøet. Vi kan se hvordan Basel gradvis mister livsgnister, sliter med depresjoner, angst og gir seg hen til håpløsheten. Han uttaler til den israelske kompisen Yuval at «jeg håper vi kan forandre denne dårlige virkeligheten», mens vi får inntrykket av at alt håp er ute.

«No Other Land» ble Oscar-nominert
«No Other Land» ender som sagt før alt blir enda verre. En epilog dokumenterer øyeblikket der Basels fetter blir myrdet av bevæpnede bosettere, bare for å understreke håpløsheten. «No Other Land» kan ikke beskrives som direkte upartisk, selv om den er skapt av et kollektiv med to palestinske og to israelske filmskapere. Men helt uavhengig av politisk ståsted er det umulig å ikke bli opprørt av det vi er vitne til. Det mest opprørende er ikke engang mangelen på empati eller medmenneskelighet. Det som virkelig får blodet til å koke er de hånlige flirene fra bøllete bosettere som ser ut til å nye lidelsen de påfører palestinere, og den foraktfulle arrogansen fra soldater som er beruset på makt.
Les også anmeldelsen av «Emilia Perez»: Et spetakkel som er noe helt for seg selv
Jeg tviler ikke på at den israelske siden har et ganske annet perspektiv på denne konflikten (og på individuelle hendelser), som selvfølgelig også fortjener å bli hørt - men det unnskylder ikke hva som etter alle målestokker ser ut til å være rene menneskerettighetsbrudd. At «No Other Land» ble Oscar-nominert vil forhåpentligvis rette mer oppmerksomhet mot lidelsene til den krympende befolkningen i Masafer Yatta, men tanken på at det vil få USAs sittende regjering til å gjøre noe virker nærmest absurd i dag. Fotnote: to dager etter annonseringen av Oscar-nominasjonen ble Masafer Yatta stormet av maskerte, bevæpnede bosettere, som brente og ødela hjem i en rasende hevnaksjon. Hvor er anstendigheten? I alle fall ikke her.