---
4
TEATER
«Min middag med André»
Av Wallace Shawn og Andre Gregory
Regi: Hans Henriksen
Med Mari Dahl Sæther og Eldar Skar
Oslo Nye Teater
---
Filmkunst kan knapt bli enklere og bedre enn «Min middag med André», som i realiteten er en eneste lang samtale mellom to gamle venner over en middag på en eksklusiv kafé på Manhattan. Louis Malles lett komiske konversasjonsdrama fra 1981 har for lengst blitt teater, og da Oslo Nye Teater denne vinteren ble nødt til å utsette sin planlagte oppsetning av sikkerstikket «Påklederen», falt valget på «Min middag med André». Oppsetningen er snarere en markering enn en erstatning.
«Påklederen» ville fylt salen til randen. Det verken kan eller skal «Min middag med André» gjøre. Men oppsetningen for to skuespillere viser et teaterhus som evner å se mulighetene bak elendighetsbeskrivelsene fra verden rundt oss. Helt konkret gjelder det også nedleggingsspøkelset som hjemsøker teateret som om var det en kommunal «mannen med ljåen». Oslo Nyes teatersjef Runar Hodne kunne ikke valgt et bedre stykke å vise symbolsk handlekraft med.

«Min middag med André» oppe på hovedscenen
«Min middag med André» iscenesettes på hovedscenen, bokstavelig talt. Vi sitter på selve scenen på enkle pinnestoler og kapasiteten er begrenset til førti publikummere per forestilling. Vi må gå opp baktrappene og kommer inn på scenen «skuespillerveien». En nervøs Wally venter på Gregory, men snart sitter de to skuespillerne på to like enkle pinnestoler med ryggen til det nedsenkede jernteppet mellom scene og sal.
Her er ingen restaurant, ikke noe bord, ingen glass, mat eller vin. Ingen servitør. Her er heller ingen musikk, til forskjell fra Det vestnorske teaterets oppsetning i Bergen i 2021, da i den tidløse baren til Grand Hotel Terminus med restauranten og hvite duker og alt som hører til som reell ramme.
Les også: Spiller opp «Once» med hjerte og smerte
Samtalen mellom de to vennene og teaterkollegene i «Min middag med André» har mange nyanser, men en hovedbolk handler om nettopp teateret i krise. Folk sover, underholdningsshowene har overtatt og kunsten er det ingen som bryr seg om lenger. Men skal det være nødvendig å ta folk med på en eller annen spirituell dåpsseremoni i skogen i Polen, eller dra dem med opp på toppen av Mount Everest, for å vekke dem?

Wally og Gregory skrev manus
Manus ble skrevet av Andre Gregory og Wallace Shawn, som spiller fiktive versjoner av seg selv i filmen. Det er så enkelt og så komplisert som det høres ut som. De snakker om kunstens plass i våre liv og virkeligheten vi lever i. Gregory har flyktet inn i meditasjonen og jakten på noe åndelig større, noe vi også i vår tid er villig til å betale mye penger for. Wally er fornøyd med kaffe og fersk avis hver morgen, men er økonomisk avhengig av å lykkes som dramatiker.
Hvor virkelighetens Wally og Gregory slutter og deres fiksjonaliserte alter egos tar over, er det nok bare dem selv som vet. Men det gjør ingen ting. At det opprinnelige manuset til «Min middag med André» er skrevet for rundt 45 år siden, er knapt til å tro. Da med 1970-tallets intellektuelle og kunstneriske New York som bakgrunn, med filmer av Bergman på kino og hvor Woody Allens «Manhattan» bar bud om en ny amerikansk filmbølge. Wallace Shawn hadde attpåtil en liten rolle i «Manhattan».
Louis Malle, New York, kunsten og livet
Den franske regissøren Louis Malle hadde en eklektisk tilnærming til kunsten, og jobbet i denne perioden på slutten av 1970-tallet mye i USA, da han var sammen med skuespilleren Susan Sarandon. Debatten der var den samme som nå. Kunsten led, folk ville underholdes, og teateret lå med brukket rygg.
Da filmen ble til hadde den avantgardisten og regissøren Andre Gregory for lengst snudd ryggen til både det tradisjonelle teateret og New York. Men før han «forsvant» produserte han den yngre dramatikeren Wallace «Wally» Shawns første oppsetninger. Når de møtes til middag har Wally strevd lenge med å få antatt manuskripter og sliter med å få endene til å møtes
Nye låter: Elia elsker seg selv og Klikk9 tar det slow-mo
Mari Dahl Sæther og Eldar skar i «Min middag med André»
I Hans Henriksens oppsetning spilles Wally av Mari Dahl Sæther, uten at det gjøres noe poeng av. Hun heter Wally og er gift med Debbie, og føler seg mislykket som dramatiker. Det er også grunnen til at hun bevisst har holdt seg unna Gregory, som ryktes og holdt hoff ved den legendariske teaterrabulisten Jerzy Grotowskis teaterhappenings i Polen.

André spilles godt av Eldar Skar, som elegant plukker opp den åndsmette skrytepavens evne til å framheve egen fortreffelighet. Gregorys «mansplaining»-positur blir enda mer påfallende ved at Wally her er kvinne. Wally har på forhånd bestemt seg for å kun stille spørsmål, men etter at Gregory har lagt ut i det vide og brede, løsner noe hos Wally. Det blir en dyp, vakker og intellektuell samtale om kunsten, livet og elektriske varmetepper som overskrider alle stengningstider.
Det helt enkle i Hans Henriksens oppsetning er som et ekko av Louis Malles opprinnelige intensjon, som var å oppheve forventningene til hva en film skal være, altså uten tradisjonell handling eller forventet struktur. Henriksen gjør det samme med stykket. Bortsett fra valg av et originalt spillested, er det strippet for scenografi, og ingen er kreditert for kostymer. Rolf Christian Egseths lys er bortimot umerkelig, som av ren nødvendighet, mens den eneste lyden i rommet er samtalen i seg selv.
Les også: Peter Pan flyr høyt på Nye Hjorten og på Stargates musikk
Oslo Nye Teaters slitte gulv
Det er fint gjort, men i overkant spartansk og med en forutsetning om at to skuespillere kan bære samtalen. Det gjør disse to, men regivalget om at de lenge skal sitte langt fra hverandre, i en middag uten måltidets staffasje som ramme og fellesnevnere, gjør at kjemien mellom de to figurene ikke helt finner feste. Først når Skar reiser seg og bruker rommet, begynner det å løsne. Og da bærer stykket fram mer enn bare historier.
Kanskje er «Min middag med André» en nødløsning fra Oslo Nyes side, men det er også teater i sin mest renskårne form. Den fascinerende teksten med dens mange nyanser settes i spill av to gode skuespillere. Opplevelsen selv uten måltidet som ramme maner etter hvert til ettertanke. Når sluttscenen minner oss om virkeligheten vi sitter i, kommer erkjennelsen av tapet det vil være om teateret/kunsten/tilværelsen som vi kjenner, opphører å eksistere.
Vi trenger ikke dra til toppen av Mount Everest for å våkne. Det holder å klatre opp trappene til Oslo Nye Teaters slitte scenegulv.