«A Complete Unknown» heter den nye spillefilmen om Bob Dylan, oppkalt etter ei tekstlinje fra «Like A Rolling Stone». Timothée Chalamet spiller hovedrollen, og har allerede fått mye fin omtale for å ta den levende legenden på kornet. Han synger til og med sangene selv, uten å skjemme seg ut. Filmen har fått åtte Oscar-nominasjoner, inkludert for beste film, beste regi og beste hovedrolle.
«A Complete Unknown» handler om årene fra 1961, da Robert Zimmerman kom til New York for å søke lykken, til 1965 da han sjokkerte sitt publikum med å spille elektrisk gitar på folkesangerfestivalen i Newport. Filmen har norgespremiere 17. februar. I mellomtida finnes det flere andre filmer, dokumentarer og spillefilmer som forteller om forskjellige faser av karrieren til den virkelige Bob Dylan. Hvem nå det er.
«Dont Look Back» (1967)
Regissøren D.A. Pennebaker fulgte Bob Dylan tett på turné i England i 1965, der han allerede var genierklært og en stor publikumsfavoritt. Allerede godt etablert som den rockeartisten som skulle bli tatt mest på alvor i årene som fulgte. Samtidig var han lite villig til å ta denne rollen på alvor selv. Han drev journalister til vanvidd, og var bare litt mindre sarkastisk i møter med fansen.
Etter ankomsten til England gikk han rett til pressekonferanse, og måtte svare på hva han var så sint for: – Jeg er ikke sint. Jeg er fornøyelig, svarer han. Det er opplagt at han nyter oppmerksomheten, samtidig som han utad ironiserer over oppstusset. En holdning han har beholdt siden. Hvorfor skulle han ellers være verdens hardest arbeidende artist langt inne i pensjonsalderen, samtidig som han tilsynelatende skyr all publisitet?
Vi får bare korte glimt av Dylan på scenen i denne filmen, men de er til gjengjeld store nok. Samtidig utspilles et sterkere personlig drama for dem som kjenner bakgrunnen: Dylans forhold til Joan Baez er i ferd med å ta slutt. Han behandler henne som luft, også der hun på hotellrommet deres framfører to sanger hun nettopp har fått av ham.
D.A. Pennebaker filmet også Dylan i Storbritannia året etter, nå på elektrisk turné med bandet som kalte seg The Band. Han ble fratatt kontrollen over resultatet. Filmen ble aldri presentert på ordentlig, og i dag er den bare tilgjengelig i piratutgaver under tittelen «Eat The Document». Opptakene er imidlertid brukt i andre dokumentarfilmer siden.
For ordens skyld: Det har aldri vært en apostrof i tittelen «Dont Look Back». D.A. Pennebaker skal visstnok ha vært en tilhenger av å forenkle det engelske språket.
«Pat Garrett & Billy The Kid» (1973)
En westernfilm fra regissøren Sam Peckinpah, om hodejegeren Pat Garrett (James Coburn) og den lovløse Billy The Kid (Kris Kristoffersen). Bob Dylan har en birolle som Alias, en gåtefull karakter som kretser rundt hovedpersonene. – Alias what, blir han spurt. – Alias anything you please, sier Dylan, og får også her flettet inn gåten som går igjen i de fleste av disse filmene, men som vi aldri får et ordentlig svar på: – Hvem er du, spør Pat Garrett. -Det er et godt spørsmål, svarer Alias. Og slik går nå årene …
Bob Dylan lagde musikken til filmen. Det var her vi hørte «Knockin’ On Heaven’s Door» for første gang. En av hans mest folkekjære sanger, men sjelden framført av ham selv på konserter.
«Renaldo & Clara» (1978).
En fire timer lang impresjonistisk tolkning av tida rundt «Rolling Thunder Revue»-turneen i 1975. Konsertopptak blandes med en surrealistisk fortelling som igjen stiller spørsmål om hvem Bob Dylan egentlig er. Her er han av og til Ronaldo, kona Sara er Clara, og bli ikke forvirret av at The Bands første sjef Ronnie Hawkins er oppført på rollelista som «Bob Dylan». Det stammer fra en scene der en intetanende person spør «er du Bob Dylan», og Hawkins gir et ironisk «ja» som svar.
På scenen er definitivt Dylan seg selv, men som helhet huskes filmen mest som en lang prøvelse for publikum. Den forsvant fort ut av sirkulasjon, har aldri vært gitt ut i nye formater, men er uoffisielt lett tilgjengelig for spesielt interesserte.
«Hearts Of Fire» (1987)
En spillefilm regissert av Richard Marquand, med Bob Dylan i rollen som rockesangeren Billy Parker. Bob Dylan selv skal ha bidratt lite utenom sin egen tilstedeværelse, og filmen ble knapt nok vist etter premieren. Jeg har heller ikke sett den selv, bortsett fra enkelte klipp som ikke vekker den store nysgjerrigheten. En scene står imidlertid igjen, der hovedpersonen sier: «Jeg sa kanskje noe dumt. Men jeg snakket uten å tenke, sant. Jeg har alltid visst at jeg ikke en sånn rock & roll-sanger som kommer til å vinne en nobelpris. Heter det det, en nobelpris?» 29 år senere fikk han den som kjent på ordentlig.
«Masked And Anonymous» (2003)
Bob Dylan har hatt roller i flere vanlige spillefilmer. En vanlig misforståelse er at dette bare er én av dem. Den ble slaktet av de fleste kritikere, sett av få andre etterpå. I forbindelse med premieren på «A Complete Unknown» ble «Masked And Anonymous» i New York Times omtalt som «the real stinker» i Dylans filmografi. En av mine kjepphester er at denne er et undervurdert stykke dylanologi, laget med et godt og selvironisk glimt i øyet av artisten, for å forsterke legenden om seg selv. Alle som har fulgt Bob Dylan vil få problemer med å skille mannens egne myter fra denne rollefiguren, når han sier sånt som at «jeg sluttet å forsøke å finne ut av altfor lenge siden», eller «jeg er bare en sanger, og kanskje ikke noe mer enn det».
I et oppdiktet diktatur blir den fallerte sangeren Jack Fate (spilt av gjett hvem) hentet ut av fengsel for å være med på en veldedighetskonsert som på en merkelig måte skal tjene maktspillet. Når jeg ser filmen om igjen nå slår det meg at det kanskje er i et dystopisk USA dette foregår, etter demokratiets fall, noe som aldri slo meg for 20 år siden. Sånn har det gått.
«Masked And Anonymous» er skrevet og regissert av Larry Charles, som har stått bak suksesser som «Seinfeld» og «Curb Your Enthusiasm». Vi får en følelse av at mange som sto i kø for å være med når vi ser på lista over biroller: Jessica Lange, Penélope Cruz, Angela Bassett, Mickey Rourke, Ed Harris, Val Kilmer, John Goodman, og sist, men ikke minst Jeff Bridges som den fortapte reporteren sendt ut for å få et eksklusivt intervju med artisten.
Bob Dylan framfører også en rekke sanger sammen med bandet sitt. I et nydelig øyeblikk synger ei lita jente «The Times They Are A-Changing» for artisten. Han, og alle rundt ham er fortapt, midt oppe i elendigheten ellers. – Om jeg ikke vet noe annet, vet jeg i det minste at én ting er sant. At det er hellige er i de alminnelige, enkle tingene i livet, sier Jack Fate. Eller var det Bob Dylan selv?
Anmeldelse: Wardruna skaper skjønnhet med dype røtter (+)
«No Direction Home» (2005)
Martin Scorseses dokumentarfilm om Bob Dylans første fire år i rampelyset begynner med den berømte konserten i Manchester i 1966, den en tilhører ropte «Judas»-til artisten som hadde begynt å spille elektrisk gitar. Etter innledningen fra 1966 tar regissøren oss umiddelbart tilbake «many years earlier», der Dylan forteller om oppveksten.
Scorsese kombinerer de opplagte intervjuene og opptredenene med slike gamle amerikanske bilder som han gjennom sine egne filmer har vist at han har et eget blikk for. Dette er også en fortelling om borgerrettighetsbevegelsen tidlig på 60-tallet, og kampen mot krigen i Vietnam. Og om hele den amerikanske folkesangbevegelsen, der Dylan fant sine første forbilder. – Disse sangerne hadde alle øyne som sa «jeg vet noe dere ikke vet». Jeg ville bli en sånn artist, forklarer han.
Bob Dylan har vært en av moderne kulturhistories mest innesluttede menn. Sammen med den samtidige boka «Memoarer» bidro denne filmen til å avmystifisere mannen og hans musikk. Dylans egen deltakelse gir oss en autorisert framstilling av begivenhetens gang. Her møter vi ham som en slags vanlig mann, riktignok mer gåtefull enn de fleste. Et strålende artistportrett, men hvordan han egentlig er rent personlig blir vi ikke kloke på i denne filmen heller.
«I’m Not There» (2007)
Juvelen i Dylan-filmografien fram til nå. En slags biografisk spillefilm om Bob Dylan, på sin helt spesielle måte. «Inspirert av musikken og de mange livene til Bob Dylan» som det står i fortekstene.
I «I’m Not There» spilles sangeren av seks forskjellige skuespillere. Cate Blanchett ble Oscar-nominert for sin rolle som sangeren midt på 60-tallet. Men ingen av disse karakterene heter Bob Dylan. Hver av dem representerer en epoke i artistens liv, svært fritt og fantasifullt fortalt i forhold til virkeligheten. Regissør Todd Haynes skal ha bedt dem om å framføre «teorier» om Dylan, mer enn mannen selv. Plata som kom med filmen inneholdt andre artisters versjoner av Dylan sanger, bortsett fra tittelmelodien, som var en ikke før utgitt «Basement Tapes»-innspilling fra 1967.
Kris Kristofferson er fortellerstemmen i filmen, som begynner med sangeren på obduksjonsbenken etter en motorsykkelulykke: – Der ligger han: Poet. Profet. Lovløs. Bedrager. Elektrisk stjerne. Selv gjenferdet var mer enn én person, sier han. Igjen er det evige spørsmålet om hvem Bob Dylan egentlig er tilbakevendende tema i alle de forskjellige vinklingene i fortellingen. En fantastisk film, helt i tråd med Bob Dylans ambisjoner om å gå sine helt egne veier, uten hensyn til forventninger. Men mange kryptiske referanser i filmen krever kjennskap til historien hans for å få fullt utbytte av den. For eksempel overlevde han i virkeligheten en motorsykkelulykke i 1966.
Å se «I’m Not There» nå får fram en ny dimensjon. Filmen begynner og slutter i forskjellige tidsaldre, men med den samme utslitte gitarkassen merket med Woody Guthries gamle slagord «this machine kills fascist». Dette må vi fortsatt tro på.
Anmeldelse: Ine Hoem tar plass blant de beste (+)
«The Other Side of The Mirror» (2007)
En dokumentarfilm med en rekke opptak fra folkesangfestivalen i Newport, der Dylan var en fast gjest de første årene som det nye vidunderbarnet, med kameraer tett på. Her kunne man tydeligvis vandre rundt i flere dager og se på Dylan på scenen om og om igjen, fra små workshops til hovedscenen, der en kveld avsluttes med «Blowing In The Wind» sammen med Pete Seeger, Peter, Paul and Mary, The Freedom Singers og Joan Baez.
Klimakset i denne kolleksjonen er selvfølgelig et par opptak fra den legendariske kvelden i 1965 da Dylan «gikk elektrisk» rett i fleisen på alle visens venner. For å roe gemyttene kom han tilbake for en akustisk «It’s All Over Now, Baby Blue» til slutt, men skaden hadde skjedd. Rockehistorien var forandret.
«Rolling Thunder Revue – A Bob Dylan Story» Regi: Martin Scorsese (2019)
«Rolling Thunder»-turneen hadde vært på film før, på den underlige «Renaldo And Clara». Regissøren Martin Scorseses versjon forsterker myten og musikken rundt Bob Dylan. Legg merke til tittelen – dette er «én Bob Dylan-historie». Den opphever skillet mellom fakta og fiksjon, og ser ut til å ha vært laget ut fra et prinsipp om at hvis det ikke er sant, så skal det i hvert fall være godt funnet på.
Til dette skapte Scorsese en oppdiktet stedfortreder – Stefan Van Dorp – som fungerer som en slags forteller, og ifølge seg selv var mannen som satte alt dette i gang. Rockparodien «Spinal Tap» spøker i bakgrunnen. Vi møter også en fiktiv konsertarrangør, som er misfornøyd med turneen han kaller katastrofal, med altfor mange folk på scenen, i altfor små lokaler, som kunne spilt for titusener, men blødde penger. – Nei det var ikke en suksess målt i profitt. Men det var et eventyr, så på den måten var det en suksess, sier Dylan i dag. Dette er i hvert fall sant.
Store deler av filmen er «Rolling Thunder Revue» på historisk ordentlig. Opptak fra en tid som viser Dylan og sangene hans på sitt mest elektriske. Sjelden har han vært så rock & roll som her, med et band som var løssluppent og ledig, tett og tøft samtidig.
Et høydepunkt i filmen er den svært engasjerte versjonen av «The Lonesome Death Of Hattie Carrol», en sang Dylan skrev i 1963 etter et rasistisk motivert drap på en svart kvinnelig bartender, utført av en ung, hvit mann, som slapp unna med en svært lett straff. Her kan det høres ut som sangeren kritiserer alle de som mange år etter insisterer på at trollene sprekker når de kommer ut i lyset, at vi må forstå dem, og heller leve med konsekvensene de gangene det går galt: «But you who philosophize disgrace/and criticize all fears/Take the rag away from your face/Now ain’t the time for your Tears». Dette er til å få gåsehud av. Bob Dylan har en egen evne til å være evig aktuell.
Nye låter: Vi anmelder Elia, Klikk9, Releô, Katarina Barruk, Edel, Håndgemeng og Marte Eberson (+)
Les også: Marianne Faithfull (1946 - 2025): En av de flotteste stemmene i vår tid
