Kultur

Ine Hoem tar plass blant de beste

Ine Hoems nye album «Minnelandet» er fullt av varme, vakre tanker om livet og de nærmeste rundt henne.

Dagsavisen anmelder

---

5

MUSIKK

Ine Hoem

«Minnelandet»

Slaraffensongs

---

Ine Hoem vokste opp på Grünerløkka, begynte senere på jazzlinja i Trondheim, og dukket rundt 2010 opp i gruppa Pelbo, en av forløperne til Highasakite. I 2014 var hun blitt soloartist, en av våre utvalgte «11 av 111» blant alle de unge og lovende på Bylarm. Hun begynte å gi ut egne album, først med engelske tekster, siden på norsk på «Hundre dager» i 2018. Denne overgangen gjorde sangene hennes enda mer interessante.

Ganske nøyaktig fem år er gått siden «Hundre dager», så det er godt å høre henne igjen. I mellomtida har vi riktignok fått albumet «Alt vi har kjært», der faren Edvard Hoem hadde skrevet tekstene. Ine Hoem også har gjort mange opptredener med faren i senere år. Tittelen «Minnelandet» kommer fra en setning i hans roman «Husjomfru», men tekstene har hun skrevet selv. På det nye albumet perfeksjonerer hun samspillet mellom musikk og lyrikk.

Ine Hoem: Minnelandet

Ine Hoem har vært flink til å gi sangene sine innhold som strekker seg lenger en generisk pop-poesi. Helt tilbake til «This Year», som jeg likte så godt på debutalbumet. Selv om mange av dem beskriver dagligdagse hendelser blir de formulert med levende fortellerglede. Når hun synger om et måltid med «suppe med nybakt brød/spilte Keith Jarrett på vinyl», så endrer hun planene for min egen middag denne dagen.

Les også: Den beste artisten du kanskje aldri har hørt

Ine Hoem forteller at de nye sangene kommer som et ønske om å samle og skrive ned gamle minner, etter at én i hennes nærmeste familie begynte å glemme. «Minnelandet» er et konseptalbum der hun henter fram erindringer fra livet. «Forholdet til familie, oppvekst, ungdomstid, kjærlighet som forsvant og kjærligheten som varer», som hun skriver i sin egen presentasjon. Selv omtaler jeg ofte (kanskje for ofte) sanger som «ettertenksomme», men her får ordet en dypere mening.

Albumet er fint og rent produsert av henne selv, sånn at alle detaljer kommer til sin fulle rett. Hun har med seg Markus Lillehaug Johnsen (gitar), Jo Berger Myhre (bass), Pål Hausken (trommer) og Andreas Ulvo (tangenter). I tillegg til å spille på «Minnelandet» har Ulvos duo Innlandet, med Ingrid Olava, ute et nytt album i samme stemningsleie, men med coverlåter i ny drakt. En digresjon til: Plata er spilt inn i Ocean Sound på Giske – nettopp inne på ei liste over verdens ti beste musikkstudioer i magasinet World Music Views, sammen med bl.a. Electric Lady i New York, Abbey Road i London og Real World utenfor Bath.

Les også: Wardruna skaper skjønnhet med dype røtter

Sangene på «Minnelandet» har kommet i tre tematiske puljer, «familie», «kjærlighet» og «oppvekst». Tre spor i hver, som stokkes om på det ferdige albumet, og blir en ny helhet sammen med små for-, mellom- og etterspill. Tittelsporet på «Minnelandet» begynner i barneårene, da verden ser så liten ut, men er mye større enn du tror. Sangene kommer fra forskjellige faser i livet: I «Mamma» er hun fortsatt barn, på tur til Bygdøy med mor. Tenåringstankene i «14» er med sine friske takter et lekent avbrudd fra den mer dempede stemningen på resten av albumet.

I «Tusen timer» har hun flyttet til Trondheim, og drømmer om egen leilighet med én hun bare ble sammen med i tusen timer. Duetten med Trygve Skaug i «Tenk at det ble vi» begynner også i Trondheim, men flytter seg videre til Oslo, der hun blir etablert og starter voksenlivet for alvor. Her er også et par fine tanker om søsken i «Broren din» og «Tenk å ha en søster». Det som tar alle sangene det siste stykket opp til toppen er en fortreffelig melodisk teft, som slår fast at Ine Hoem har tatt plass blant de beste.

Les også: 50 år siden 1975 - nye tider i popmusikken

Les også: «Emilia Perez»: Et spetakkel som er noe helt for seg selv