
---
5
LÅT
Elia
«Love me»
---
Elia er blant helgens aktuelle Trondheim Calling-artister, altså bransjefestivalen i trønderhovedstaden som er et midtnorsk svar på Oslos Bylarm og Bergens Vill Vill Vest. Etter «Love Me» å dømme, vil konsertene til Elizabeth Welde som Elia egentlig heter, bli fullpakket. Med denne skylette, rytmiske og smittende afropop-inspirerte perlen, har artisten som opprinnelig kommer fra Ski og ga ut musikk under navnet Elisabeth, virkelig funnet gulloppskriften.

«Love Me» er en låt om å ta livet tilbake, en erkjennelse om å etter et brudd elske seg selv like mye som eksen. Den er den første Elia utgir i et år hvor hun lover både en EP i løpet av våren og album til høsten. Med Isak Kittilsen som produsent har «Love Me» fått sterkere innslag av afropop enn de tidligere låtene til Elia, men RnB-svaien og soulen er fortsatt sterkt til stede. Særlig i den nydelige og sterke vokalen som går utenpå enhver sjanger, og akkurat denne låten kler den som en selvsikker og frihetstemt hånd i en glovarm hanske.
Les også: Marianne Faithfull (1946 - 2025): En av de flotteste stemmene i vår tid

---
5
LÅT
Katarina Barruk
«Vuöbmie»
---
Katarina Barruk skaper unik musikk i spennet mellom tradisjonelle samiske uttrykk som joik og en eksperimentell lek med elektronika og ulike sjangerimpulser. Albumet «Ruhttuo» fra 2022 står fortsatt igjen som et høydepunkt innen den nyere bølgen artister fra Sápmi, og nå er hun klar for Trondheim Calling denne helgen, samtidig som hun slipper den nye låten «Vuöbmie», opprinnelig skrevet og spilt inn til teateroppsetningen «Guh lejmeh sámieh/Da vi var samer». Låten er den første fra en EP med musikken skrevet til det første teaterstykket noensinne på umesamisk, det rødlistede og utrydningstruede språket Barruk er en av få som snakker.

Med «Da vi var samer» skapte Åarjelhsaemien Teatere/Sydsamisk Teater noe helt nytt og historisk sammen med Västerbottenteatern i Sverige – en dramatisering av Mats Jonssons prisvinnende tegneserieroman om hans egen families glemte bakgrunn som skogssamer i Nord-Sverige. En historie om besteforeldre, oldeforeldre og forfedre, om svenske (og norske) myndigheters overtramp, om reindrift, raseteorier, skam, undertrykkelse og overgivelse. Det de på scenen kaller «Kulturelt folkemord».

Men også fortalt med humoristisk, smått absurd letthet. Forestillingen gir ordet folkeopplysning innen teaterkunsten en helt ny betydning, og Katarina Barruks musikk var med på lydmale og musikalsk fargelegge handling og symbolikk på både finstemt og dramatisk vis. «Vuöbmie» betyr skog, og låten er som en abstraksjon av tanken på både skogen og en skogsamisk kultur som er så godt som helt glemt. Det hele med finurlige elektroniske og vokale impulser skapt av Barruks stemme som gir en underliggende rytme til et stykke musikk som rommer alt man selv kan fantasere inn i den.
Nye låter: Röyksopp er ekte elektrisk og Lille Caesar danser med djevelen

---
4
LÅT
Klikk9
«Slow-mo»
---
Vi har allerede tippet at hip hop-gruppa Klikk9 vil bli blant artistene som vil prege 2025. Godt da at Oslo-gruppa svarer med en låt som hever forventningene et hakk til, hvor de forsyner seg grovt med et underliggende vokalt sample hentet fra Pennsylvania-rapperen Brieezy Lees sangunderlag på fjorårslåten «Gatekeep». «Slow-mo» er en sløy og tung låt over den nærmest sakrale sangen, hvor K9-gjengen fra Kjelsås og Bjerke i bydel 9 virkelig får vist seg fram hvilke rim som bor i dem og hvordan de turnerer både egotanker, skrytevers og gir og en og annen hyllest til folk som har gått den samme veien før dem. Samt gode enlinjere som for eksempel «stacked up som en Linderud-blokk».

Elliot Khan-Østrem rapper et overlegent anslag, som tittelen «Slow-mo» til tross ikke er egnet til å dempe pulsen. Det følges opp av Benjamin Trumpy og Mads Hanekamp, mens Jonas Haidars refreng og vers får det hele til å lukte hitmateriale lang vei. Underveis gir de et aldri så lite nikk i retning veteranene Tungtvann, men det er helst alle dem som har oppdaget norsk hip hop gjennom klikker som Undergrunn som bør sjekke denne utfordreren først som sist. «Slow-mo» lener seg kanskje vel tungt på samplet til at de virkelig får fram sin egen originalitet, men den peker likevel solid fram mot EP-en «555» og konserter som på Øyafestivalen.
Nye låter: Ora The Molecule danser og KingSkurkOne er enig

---
5
LÅT
Marte Eberson
«Hurt My Soul»
---
Det er to år siden artist, keyboardist og låtskriver Marte Eberson ga ut sin overbevisende andre soloplate «Free», et variert popalbum som oste av inspirasjon fra sjangerens grunnpilarer, som jazz, soul og RnB. Hennes nye låt «Hurt My Soul», den første fra det som vil bli hennes tredje album på egen hånd etter at Highasakite brakk i to. Denne låten er like elegant som den er lett jagende og drømmende, forankret i mange av de samme stilartene hun har beveget seg i tidligere, men med et tydeligere avtrykk av rockens mest drømmende aktører. Selv nevner hun forbilder i denne sammenhengen som Mazzy Star og David Lynch, og det er slett ikke feil.

Vokalmessig er hun bedre og mer nedpå variert enn noensinne, og mens hennes egne tangenter som både er plugga og ikke finner flyten, er det de distinkte trommene til Erland Dahlen og gitaren til Lars Voldsdal som skrur seg inn mot et slør av fuzz som preger produksjonen. Det er en nydelig sensualitet over hele komposisjonen, fint ivaretatt av Voldsdal, som har jobbet med blant andre Hellbillies og Madrugada. Sammen med Eberson selv produserer han både denne låten og det som skal bli et nytt album.
Les også: Anmeldelse Melodi Grand Prix-låter 2025: Store stemmer og en hard nøtt
---
5
LÅT
Edel
«Green Fields»
---
Duoen Vera Ottesen og Malin Stokka fortsetter å imponere, og med Trondheim Calling som delmål denne helgen er det klart for låten «Green Fields» under navnet Edel. De kommer opprinnelig fra Stavanger, og har vokst opp med musikken i blodet, og med base i Oslo skaper de nå et utvidet RnB-uttrykk hvor særlig det harmonisterke vokalarbeidet griper tak. Når det er sagt er «Green Fields» også en imponerende «bandlåt», en tung, funky og rocka soullåt med et sterkt lag unge musikere med bakgrunn i både jazz og rock som kler stemmene.

Isak Kittilsen (som er aktuell som produsent/bandmedlem for også Trondheim Calling-aktuelle Elia) er på produksjonssiden også her. Opprinnelig fra Stavanger han også, men nå i Oslo med band som Elia og Gjenfødt Kultur. Her blir hans viltvoksende og riffsikre 70-tallsinspirerte elektriske gitar en motor i låten. For ikke å snakke om Finn Christian Øverlands klaskete og funky trommer langt framme i lydbildet sammen med Emil Karlsnes’ bass. Det eksplosive rocka uttrykket får kjørt seg ytterligere gjennom de sterke stemmene til Stokka og Ottesen, som med «Green Fields» har laget sin mest energiske og komplekse låt til dags dato. Favorittstemplet som et av de sterkeste kortene for 2025 er blitt skrudd til enda et hakk.
Les også: Peter Pan flyr høyt på Nye Hjorten og på Stargates musikk

---
6
LÅT
Reolô
«Purrebæadn»
---
Du skal være usedvanlig blå i toppen for å ikke få foten for «Purrebæadn», den siste låten fra Reolô før de kommer med albumet «Dystopi Delete» til våren. Låttittelen betyr lam. Det passer jo bra sånn like før påskedraget kjenner vi denne gjengen rett, som røper at låten er inspirert av en gammel Valdres-vise om hvordan «alle lam mot stupet sprang». Reolô består av noen av landets beste folkemusikere i utvidet sjangerforstand: Anders Røine, Hans Kjorstad, Rasmus Kjorstad og Hans Hulbækmo. Her snakker vi feler, gitarer, langeleiker, munnharper og perkusjon, mikset sammen til en folkemusikkinfisert rockesvir hvor karene i kraftfulle harmonier synger korte vers som er uttalt antikapitalistiske («Mindre skau og større kake/Mer av alt skal jammen smake») og klimagrønne i kantene. Selvsagt er det hele haglet ned med syrlig humor.

«Hva er den lyden i maskinen, bytt den ut og send meg vinen» synger de lakonisk, mens musikken vris inn i en suggererende snurr som iblant sender tankene til «ørkenrock»-legender som Tinariwen, andre ganger til de store psychonautbandene fra sent 1960-tall. Men aldri oppi det hele slipper de den norske folketonen som i akkurat denne låten hadde en forankring i en reinlender. Reolô har tidligere gitt oss smakebiter som «Allah» og den mer tradisjonelle «Preppeskreppa», men med dette vakkerbrutale raset av lam utfor stupet som i sakte film, er forventningene til albumet skrudd til elleve.
Les også: David Lynch (1946-2025): Mannen som vandret med ilden

---
5
LÅT
Håndgemeng
«The Cauldron Born»
---
Den hardere metalgrena av norsk rocks undergrunnsscene har de siste årene blitt belemret med Håndgemeng, altså bandet som bærer et av de mer oppfinnsomme navnene innenfor sjangeren. De har lenge yppet til kamp med noen av landets feteste riff, og det er knapt til å tro at noe sånt skulle oppstå i Drøbak. Med supportjobber i fjor for band som Spidergawd og Bokassa som skyts, annonserer de nå andreskiva «Satanic Panic Attack» og kaster første stein i form av singelen «The Cauldron Born». Låten er et gromt eksempel på Håndgemegs ivrige blandingsbruk av den mest bredbeinte hardrocken du kan tenke deg, sterkere til stede her enn tidligere, men ikke uten at de fortsatt har dype røtter i stonerrock og doom.

At det nye albumet utgis på amerikanske Ripple Music (The Obsessed, Haunted) borger for internasjonalt gjennomslag på psych rock-himmelen for det de selv kaller «okkulte ritualer og kosmiske eventyr». For ikke å glemme humoren. Tidligere låttitler som «Occultation of Mars», «Grim Riffer» og «Cro-Magnon vs. Neanderthal» sier sitt om det meste. Og de fem bandmedlemmene pynter seg, om ikke med horn, så i hvert fall med spisse dekknavn som Hellvis (vokalist Martin Wennberg), Abuse Springsteen (gitarist Charlie Ytterli), Motörola (trommis Ola Holseth), Cro. Magnus (gitarist Magnus Halvorsen) og det slagkraftige Kula (bassist Kim Grannes). Det er bare å finne fram hanskene.