Kultur

«Better Man»: En apekatt på ryggen

Robbie Williams som ape fungerer forbløffende bra.

Dagsavisen anmelder

---

5

FILM

«Better Man»

England/USA/Kina/Frankrike/Australia – 2024

Regi: Michael Gracey

---

For oss som har et temmelig sveitsisk (altså nøytralt) forhold til Robbie Williams’ langstrakte karriere som boyband-idol, popartist og crooner virker det kanskje ikke så umiddelbart fristende å se en hel selvbiografisk musikal om fyren. Særlig ikke en regissert av mannen bak kitschfesten «The Greatest Showman» (2017). Lett å frykte det verste, og noe i stil med Take That-jukebox-musikalen «Greatest Days» (2023) – som burde bli klassifisert som en forbrytelse mot menneskeheten, og kan dra så innmari til helvete.

Les også: Hestejenta vil drepe stefaren. Går det? (+)

Men mitt skip kommer lastet med gode nyheter: «Better Man» er mot alle odds en skikkelig opptur, og nærmest sjokkerende vellykket. En grådig ambisiøs, ektefølt og visuelt oppfinnsom kombinasjon av «Rocketman», «Pink Floyd: The Wall» og «War for the Planet of the Apes», som følger formelen til en rekke biografiske filmer om superstjerner uten å likne på en eneste en av dem.

Det som lett kunne ha blitt et gimmick viser seg isteden å være en genistrek

Allerede i oppløpet er det ting som antyder at «Better Man» vil skille seg litt ut ifra mange musikalske biografier, som for eksempel at Robbie Williams er portrettert av en dataanimert sjimpanse gjennom hele filmen. Williams har sine utseendemessige likhetstrekk med en apekatt (han har heller ikke vært fremmed for å kaste bæsj på kritikere), og det er lett å se referansene til hans låt «Me and My Monkey» - der apekatten i teksten var en metafor for artistens velpubliserte problemer med rusmisbruk (og uttrykket «monkey on my back»). Eventuelt til at tiden i boybandet Take That føltes som å være en trent ape. Men den fremste årsaken til at Williams insisterte på at han ville ble skildret som en sjimpanse var angivelig at han hele livet har følt seg som litt mer primitiv enn andre mennesker.

Better Man

Les også: De kuttet blackface. Men regien halter likevel (+)

Det som lett kunne ha blitt et gimmick viser seg isteden å være en genistrek, og vi glemmer etter noen minutter at hovedpersonen helt uten forklaring er en apekatt (motion capture-spilt av Jonno Davies og kyndig animert av Peter Jacksons spesialeffektstudio Weta Digital, som også sto bak de siste «Planet of the Apes»-filmene). Sjimpansen blir en slags manifestasjon av Robbie Williams’ selvbilde, som dessuten gir oss umiddelbar empati for en fyr som det ellers kunne ha blitt en utfordring å sympatisere med.

I likhet med Elton John-filmografien «Rocketman» (2019) er «Better Man» brutalt ærlig om hovedpersonens svakheter. Det som på utsiden kan se ut som bredbent, selvnytende bravado viser seg å være en offentlig forkledning for å skjule lav selvtillit, panikkangst og lammende selvforakt.

I starten sier Williams seg helt enig i tabloidbeskrivelser av ham som en narsissistisk knyttnevemagnet og «shit-eating twat», som siden barndommen har blitt fortalt av sin pappa Peter (Steve Pemberton) at man ikke er en dritt hvis man ikke er berømt og beundret. Denne opportunistiske faren er litt av en skrue; en forsoffen stand-up-komiker og nattklubb-konferansier som forlater familien etter en fotballkamp da lille Robert bare er seks år gammel, og presser seg tilbake i sønnens liv etter at han blir en popstjerne.

Better Man

Muligheten til berømmelse banker på døren da en tenårig Robbie blir castet i boybandet Take That, som er møysommelig konstruert for å appellere maksimalt til et homofilt publikum. Etter halvannet år med konstant turnering på gayklubber skifter manageren Nigel Martin Smith (Damon Herriman) taktikk da han oppdager at bandet har enda større appell blant tenårige jenter. En fenomenal suksess, som sender Robbie Williams på akebrett i full fart ned en bratt bakke dekket av boliviansk marspulver, sterksprit og antidepressive legemidler.

At Williams ender opp med å bli sparket ut av boybandet på grunn av rusproblemer er bare nok en bekreftelse på hans følelse av å være verdiløs. Situasjonen blir ikke bedre av at kjæresten Nicole Appleton (Raechelle Banno) oppnår stor suksess i jentebandet All Saints, og lar seg presse av plateselskapet til å abortere deres første barn av hensyn til karrieren (noe som ifølge hennes selvbiografi virkelig skjedde).

Utførelsen her er virkelig noe for seg selv, og når nesten opp til Baz Luhrmannske høyder av eksplosiv maksimalisme, forrykende fremdrift og fyrverkeri-entusiasme. At selve historien i «Better Man» sirkler rundt en forutsigbar bane er trolig mest fordi livsløpene til dem som blir veldig berømte i ung alder har en tendens til å følge samme mønster, og hvorvidt alt ender i tragedie eller triumf ser ut til å mest være et spørsmål om tilfeldigheter.

Better Man

Eventuelt hvor man velger å avslutte historien. Noen forliser som Liam Payne og dør i ung alder: andre lever lenge nok til å fortelle en oppløftende historie om hvordan de straightet seg opp og ble et bedre menneske. Robbie Williams har ikke akkurat skygget unna å eksponere sine verste sider i full offentlighet, og har gjort blandingen av selvnytelse, selvironi og selvforakt til en sentral del av hans image.

Men det «Better Man» fanger veldig bra opp er hvordan han var drevet av ren frykt, jevnlig rammet av panikkanfall på scenen og overkompenserte med breial oppførsel. Fyren er ikke bare brutalt ærlig om seg selv, men dessuten om de fleste andre. Medlemmene av Take That er portrettert som viljeløse nikkedukker, og musikken deres (treffsikkert) som pinlig klein. Manageren Nigel Martin Smith blir beskrevet som «av rettslige årsaker: en fabelaktig person. Og en skikkelig kødd». Hans Oasis-rivaler Liam og Noel Gallager (Leo Harvey-Elledge og Chris Gun) er, ikke uventet, skildret som enda verre. Det er en stor ressurs at alt er iscenesatt med streng R-aldersgrense, som tillater så ærlige skildringer av Robbie Williams’ hedonistiske utskeielser at man blir sår i neseborene, og et ramsalt språkbruk av Martin Scorsese-kaliber (jeg ville definitivt ikke ha gjort det til en drikkelek å ta et tequila-shot hver gang noen sier ordet «cunt» her).

Vil trolig gjenstå som en av de beste filmene i sin utskjelte sjanger

Fordi «Better Man» er en fantasifull fabel er det lettere å overse at den har et slepphendt forhold til virkelige hendelser. Dette er mest er en subjektiv drømmereise gjennom Robbie Williams’ underbevissthet, og et impresjonistisk vrengebilde av hvordan han selv opplevde berømmelsen. Musikalscenene blir aldri så dominerende at de distraherer, og er overraskende kreativt iscenesatt (særlig med tanke på at regissør Michael Graceys forrige spillefilm som sagt var «The Greatest Showman»). Det er noen oppriktig imponerende øyeblikk her, inklusive en frenetisk slagscene der Williams kjemper med forskjellige utgaver av seg selv under en massiv konsert i Knebworth (angivelig den største i britisk musikkhistorie).

Man må ha et romslig ego for å brenne av rundt 1,2 milliarder riksdaler på en selvbiografi med en dataanimert sjimpanse i hovedrollen, så det er ikke særlig overraskende at «Better Man» dessverre har blitt en økonomisk flopp. Dette er trolig for ukonvensjonelt til å ha bred appell blant ivrige Robbie Williams-fans, men for oss som egentlig ikke er det fungerer «Better Man» forbløffende bra - og vil trolig gjenstå som en av de beste filmene i sin utskjelte sjanger.

Ja, jeg er sjokkert selv!

Les mer om film, TV-serier, musikk, bøker, teater og kunst i Dagsavisen

Alison Steadman spiller Betty og Asmara Feik er den unge apen Robbie i «Better Man».