---
5
FILM
«A Real Pain»
USA – 2024
Manus og regi: Jesse Eisenberg
---
Det blir kanskje bittelitt feil å beskrive «A Real Pain» som en Holocaust-komedie, men dette er en oppriktig morsom «road movie» om vonde, vanskelige ting. Et skarpt karakterportrett drevet av skikkelig sterke skuespillerprestasjoner, som er nominert til Oscar i klassen for beste mannlige hovedrolle (Kieran Culkin) og originale filmmanus (Jesse Eisenberg).
Mange forbinder sikkert Jesse Eisenberg mest for roller som tett sammenknytte, sosialt utilpasse, hyperintelligente nerder i blant annet David Finchers «The Social Network», Joachim Triers «Louder Than Bombs» og «Zombieland»-filmene. Eventuelt som Lex Luthor i Zack Snyders «Batman v Superman: Dawn of Justice» eller Woody Allens alter ego i «From Rome with Love» og «Cafe Society».
Men Eisenberg er dessuten et multitalent med utdannelse innen sosialantropologi, og en dyktig skribent som har skrevet en serie vittige artikler for The New Yorker, en novellesamling samt flere teaterstykker. Han regidebuterte med indie-dramaet «When You Finish Saving the World» i 2022, og har nå skrevet, produsert og regissert «A Real Pain». Løst basert på Eisenbergs egen novelle «Mongolia», og inspirert av dødsfallet til hans 106 år gamle grandtante Doris.
Han spiller dessuten en delt hovedrolle som David Kaplan; ikke uventet en overspent, introvert nerveball av den typen som tar med seg turmiks på flyplassen, tygger reseptbelagte piller for tvangslidelser, og treffsikkert blir beskrevet som «en bra fyr fanget i kroppen til en person som er konstant forsinket». Den rake motsetningen til fetteren Benji (Kieran Culkin); en retningsløs, tilbakelent sjarmør med sans for sterke røykevarer.
Vel, det er i alle fall førsteinntrykket vi får. Benji bærer på sine demoner, og er så ufiltrert at han lett blir et destabiliserende uromoment. En fyr som er høyt oppe og veldig langt nede; ofte i løpet av noen minutter. Flink til å umiddelbart komme i kontakt med folk, og minst like flink til å støte dem bort igjen når de mørke skyene åpenbarer seg over hodet hans. På sitt verste er han utmattende uforutsigbar, manipulativ og «A Real Pain», i alle fall for Davids del. I yngre dager hang fetterne tett sammen og var nære som brødre, men i årenes løp har de vokst fra hverandre og kontakten er blitt veldig sporadisk.
Fetterne mistet nylig det eneste de egentlig hadde til felles: den avdøde bestemoren Dory, som overlevde Holocaust takket være «tusen små mirakler», og etterlot dem penger i testamentet for å besøke hennes fødested i Polen. Kanskje med håp om at de kan knytte et tettere bånd til familiens jødiske opphav. Etter mange utsettelser har endelig David kostet på seg en uke fri fra jobb og familieliv for å ta denne pilegrimsreisen sammen med Benji: en turbulent Holocaust-turisttur gjennom Polens historie.
Den britiske guiden James (Will Sharpe) advarer at dette blir en rundtur gjennom smerte, traumer og lidelser, men de må jo samtidig passe på å kose seg. Reisegruppen inkluderer fraskilte Marcia (Jennifer Grey), det pensjonerte ekteparet Diane og Mark (Liza Sadovy og Daniel Oreskes), samt Eloge (Kurt Egyiawan) - som overlevde folkemordene i Rwanda, og konverterte til jødedommen for å få et fast holdepunkt etter at han emigrerte.
Benji sjarmerer dem alle med sin avvæpnende ærlighet, kontaktsøkende nysgjerrighet og energiske «se meg!»-spillopper – mens introverte David holder seg i beklemt bakgrunnen. Han ser seg stadig nødt til å unnskylde Benjis uspiselige oppførsel, men er samtidig skikkelig bekymret for ham (av årsaker som gradvis blir avdekket). Benji skjener mellom varmhjertet, sårbar affeksjon som bringer fetterne tettere sammen og syrlige, passiv-aggressive stikkpiller som dytter dem like brått fra hverandre igjen. Jesse Eisenberg fanger perfekt opp den kompliserte dynamikken mellom fetterne, både som skuespiller og regissør.
La gå at det er en dynamikk som klimprer på velkjente strenger for både Eisenberg og Kieran Culkin; små variasjoner av roller de begge har spilt før og er veldig komfortable med, men som gir dem muligheten til å utforske nyanser og finne de uventede momentene.
Eisenberg skildrer treffsikkert absurditeten av å dra på pakketur til åsteder for ufattelige grusomheter, mens man bor på komfortable hotellrom, slumrer i myke minibuss-seter og spiser lange lunsjer på utekafeer i solskinnet. Middelklassefolk med jødisk opphav som prøver å gjenoppleve tidligere generasjoners traumer med privilegier som bare øker avstanden til fortiden, og lokker frem skyldfølelse over å tross alt ikke ha det særlig bra selv.
For hvordan kan man snakke åpent om angst og depresjoner etter å ha dratt på dagsbesøk til en konsentrasjonsleir? Den eneste som virkelig reagerer på denne skrikende dissonansen er Benji, som blir forferdet over tanken på å briske seg i en førsteklassekupe på et tog på vei over akkurat de samme skinnene som sendte slektningene deres til gasskamrene åtti år tidligere.
«Succession»-kjenningen Kieran Culkin gjør en imponerende kraftprestasjon full av interessante nyanser, som står i fare for å overskygge den tilsvarende sterke innsatsen Jesse Eisenberg gjør foran kamera. Han serverer sjenerøst de beste øyeblikkene i filmen til Culkin, men får sjansen til å flekse sine talenter i en lang monolog der David endelig slipper løs sine mangeårige frustrasjoner over fetteren etter en bedre middag i Lubin.
Eisenberg har jobbet på scenen siden han var en guttunge, så det er ingen overraskelse at «A Real Pain» er tilrettelagt for skuespillerne – men det er samtidig en visuelt spenstig, sommervarm film med førsteklasses foto av polske Michal Dymek.
Og til tross for sine alvorstyngede temaer rundt generasjonstraumer, psykiske problemer og definisjonen av «virkelig smerte» er dette slett ingen tyngende film – som finner en velkalibrert balanse mellom virkelig rørende øyeblikk og vittig humor.
«A Real Pain» er såpass beskjeden at den lett kan bli oversett på kinoprogrammet og knekke under vekten av for store forventninger; men er en sann fornøyelse av den typen vi sannelig kan trenge flere av akkurat nå.
Det føles spesielt å oppleve en film som utforsker generasjonstraumene etter nazitiden like etter å ha sett ny-fascister marsjere mannsterke og skamløse gjennom Washingtons gater for å feire tilbakekomsten av deres store fører, som umiddelbart har benådet hundrevis av høyreekstreme voldsforbrytere.
De neste fire årene kommer til å bli lange, så vi trenger sannelig alt håp som er å oppdrive nå.
