---
6
MUSIKK
Wardruna
«Birna»
Columbia/Sony
---
Vinteren dekker fortsatt det nordiske landskapet, men Wardrunas musikk kjenner knapt årstidene. Den oppstår i møtet med den urgamle skogen, i en søken etter gamle instrumenter, i fortellinger, sang og myter, og kanskje mest åpenbart, i møtet med naturens egen musikk. Det nye albumet «Birna» er en hyllest til naturens iboende styrke. Den kan ligge som i dvale, men lik bjørnen vil den våkne og reise seg som et varsku om alt som er i ferd med å forsvinne.
Tittelkuttet har vært ute en stund, og har fungert som en mektig, undrende og lokkende sti inn mot det vi nå vet er et komplekst album, hvor ambisjonene til bandsjef og visjonær Einar Selvik favner bredere enn på noen av de foregående utgivelsene. Det sier ikke så lite. Fra han la fra seg svartmetallbandet Gorgoroth og fulgte kallet fra enda eldre og enda mer mytiske tider, har han sammen med Linda-Fay Helle langsomt bygget opp Wardruna til å bli et av verdens ledende band innen en musikksjanger som blander folklore, naturmusikk, nordisk folkemusikk og gammel overtro, det hele som en del av musikalske og litterære arkeologiske utgravinger.
Les også: Forbløffende kveld med Sondre Lerche i Operaen
Albumet «Birna» er litt av alt det forannevnte, men røttene denne gangen stikker langt dypere. Selvik har alltid hatt vidsyn. Han har latt interessen for historie lede oss inn i en verden der gjenoppdagelser av instrumenter fra glemmeboka smelter meditativt sammen med myter, folketro, runelære og en evig fascinasjon for naturen. Med de senere platene «Skald» (2018) og særlig «Kviteravn» (2021) har Wardruna opparbeidet seg et stort internasjonalt publikum, like sammensatt som musikken de skaper.

Det er derfor synd å gå i den fella å tro at Wardrunas musikk utelukkende dreier seg rundt hedenskap og vikinger, selv om den har islett av det også. At musikken deres ble innlemmet i TV-serien «Vikings» forsterket selvsagt inntrykket, og det vil være veldig feil å si at Wardruna ble malplassert i den sammenhengen. Men vikingmetall spiller de ikke.
Les også: De Lillos markerer to jubileum med et nytt dobbeltalbum. Sangene, de er rett og slett livet
Selvik har det han kaller «et animistisk grunnsyn», altså en tro på at alt i naturen, ikke bare mennesker, men også trær, steder og gjenstander har en sjel, og at alt i vår kultur har «et grunnleggende animistisk opphav om vi går langt nok bak i tid». Som han sa i et intervju med Dagsavisen forut for «Birna»: – Jeg har nok alltid vært mer opptatt av de tingene, enn vikingskip og kriging og sånt. Du finner ikke mye av det i Wardrunas univers.

«Birna» er beviset på at Einar Selvik er på drift i skyggene mellom fortid og nåtid. Han hviler sjelden lenge på en tue, men leter videre etter nye historier og impulser, lik bjørnen som graver seg ned i gamle maurtuer. «Birna» har en tematisk forankring i bjørnen, både i konkret forstand, som mytisk skikkelse og som symbol. Birna er nærmere bestemt binna, hunnbjørnen, skogens sterkeste innvåner, likevel på vikende front i en verden der de naturlige habitatene forsvinner og dyrene fortrenges:
«Bjørnesyster, Bjørnebror
Eg leitar støtt, finn berre spor
Forlatt er skogens høvdingstol
Jagd derfrå er skogens mor»
Albumet åpner med den suggererende «Hertan», som i hjerte, og Selvik selv og vokalist Lindy-Fay Hella veksler på noe strupesang mellom hjerteslagene og de gamle instrumentene, som bukkehorn, lur, Taglharpa, Selviks egen Kravik-lyre fra Øvre Numedal og perkusjon som sømløst beveger seg mellom det massive og det finstemt detaljerte. Selvik og Hella har skrevet all musikken, mens bandet ellers består av Eilif Gundersen, HC Dalgaard, Sondre Veland, John Stenersen og Arne Sandvoll. Blant en rekke gjester på albumet er Jonna Jinton på vokal, samt opptak i naturen.

En låt som «Himindotter» på «Birna» favner bredt, fra dypet av urskogen til de åpne slettene. Her er finner man skikkelsene og menneskene som lever i pakt med det man kan kalle evigheten i det forgangne, den gnagende klangen fra røttene. Selvik har alle sanser åpne, og blir aldri ferdig med å finne det han leter etter. I den prosessen oppstår Wardrunas musikk. Noen låter kan oppfattes som enklere folke- og middelalderviser, nesten som stev. Som «Hibjørnen», hvor Selvik ikler seg bjørnehammen og drømmer om honning og kjerr, men «Vindane ular og elva ligg still/Eg lyt nok kvile litt til», synger han over et nakent strengeakkompagnement. Enklere blir det ikke, og stort vakrere kan det heller ikke gjøres.
Les også: Peter Pan flyr høyt på Nye Hjorten og på Stargates musikk
Blant andre store låter er «Skuggehesten», et ritt på skarpe hover, en svir av en låt hvor urgamle strenger skaper noe nær en ringdans, som en raide gjennom en nordisk skogswestern med suggererende rytmer. «Himnindotter» er videre blant albumets mest inntakende, hvor vokalene til Lindy-Fay Hella og Einar Selvik fletter seg inn i hverandre og i stemmene til koret Artemis som lys og mørke som forsøker å finne en balanse. Og selve navet i «Birna», den langsomt oppbyggende og meditative «Dvakedraumar», med samme tekstbudskap som i «Hibjørnen», en drøm av en dvalesang på over 15 minutter, en søvn av en låt hvor trommen slår ni ganger i minuttet, som hjerterytmen til bjørnen i dvale.

Denne massive, vakre meditasjonen av en låt rammes inn av de kjappere verkene «Ljos til Jord» og «Jord til Ljos», sanger som er lysere og som bærer både drømmer og oppvåkning på en transeaktig måte. Mot slutten innlemmes også «Lyfjaberg», en sang om helbredelse og som ble utgitt allerede i 2020, da som en symboltung låt i en verden som både lå på sotteseng og som på alle vis var på vei inn i mørket og at det tyngste alltid ligger foran:
«Lyvjaberg hev alltid stende
til trøyst for sjuk og såra
Kvar og ein som berget kliv
Lækjast for livslang sott»
Det var en sang verden trengte den gang, og vi har ikke mindre bruk for den nå, som en del av et albumverk som vil lyse sterkest i en Wardruna-katalog som allerede består av storverk av episke dimensjoner. Einar Selvik leter fortsatt etter alt han har sett for seg, men her nærmer han seg, og han gjør det på en storslått og mektig måte, og hvor han innlemmer alle oss andre i hemmeligheter kun han er i stand til å gi en musikalsk ham av forståelse og universell kraft.
Wardruna spiller to konserter i Operaen 26. og 27. april. Idet albumet slippes er det ingen ledige billetter.