---
4
«Peter Pan går til helvete»
Storsalen, Chateau Neuf
av Henry Lewis, Jonathan Sayer og Henry Shields, oversatt av Knut Nærum. Kim Haugen (regi), Lucy Osborne (scenografi og kostymer)
Med: Vidar Magnussen, Atle Antonsen, Trond Fausa, Nils-Ingar Aadne, Siw Anita Andersen, Kristine Grændsen, m.fl.
---
J. M. Barrys klassiker «Peter Pan» settes med ujevne mellomrom opp som teater på norske scener. I disse dager kan man oppleve én versjon på Nye Hjorten Teater i Trondheim, og høsten 2024 kunne vi se en helt annen versjon av fortellingen på Oslo Nye Teaters hovedscene.
Les også: Snart MGP! Her er alle sangene (+)
Den «Peter Pan»-versjonen som spilles på Chateau Neuf i vinter, stiller imidlertid i en helt egen klasse. Her er det ingenting som går som det skal – og nettopp derfor er nok dette den morsomste «Peter Pan»-oppsetningen av dem alle. I Kim Haugens regi har «Peter Pan går til helvete» blitt en komedie som ikke har alle brikkene på plass, men som allikevel klarer å lokke fram latteren
Les også: Artistenes blandakor for Palestina har snart konsert (+)
«Peter Pan går til helvete» er skapt av den samme gjengen som står bak «The Play That Goes Wrong» («Kollaps i kulissene»), og er i stor grad også skodd over samme lest. I begge stykkene treffer vi amatørteatergruppen Skorpen som gjerne vil lage teater, men som mislykkes totalt. Skuespillerne er så som så, scenedekoren faller ned bare man ser på den, og produksjonsapparatet rundt forestillingen har ikke kontroll på noe som helst.
spekket med feilskjær og ablegøyer
Hele poenget med disse stykkene er at ingenting går som det skal, og i forkant av forestillingen på Chateau Neuf lurer jeg litt på om det kan bli morsomt når man kjenner konseptet på forhånd. Men ingen grunn til bekymring – denne forestillingen har scener som kan få deg til å le både høyt og hjertelig.
Det er nesten vanskelig å vite hvor man skal begynne beskrivelsen av en forestilling som er så spekket med feilskjær og ablegøyer. Amatørteatergruppen har i utgangspunktet tenkt seg en veldig klassisk oppsetning av «Peter Pan», og alle de kjente elementene i forestillingen, som Darling-barnas soverom, hunden Nana, Peter som flyr over hustakene, Kaptein Krok og den skumle krokodillen, skaper heldigvis en slags tråd vi kan holde fast i, gjennom alt virvaret som oppstår. Og amatørteateret Skorpen holder også fast – for uansett om uhellene på scenen sender en skuespiller i rullestol, slår Tingeling i svime eller får lyset til å gå, så slutter aldri Skorpen å spille stykket sitt!
denne gangen blir skuespillerne rett og slett for gode

På scenen finner vi denne gangen noen av Norges beste komedieskuespillere, hentet fra så vel stand up-scene (Nils Ingar Aadne) og revy (Siw Anita Andersen), som fra det mer klassiske institusjonsteateret (Vidar Magnussen og Trond Fausa). Men selv om skuespillerne har ulik bakgrunn, fungerer de fint som et ensemble i denne oppsetningen. Det er sjelden at det å være for god er et problem, men denne gangen blir skuespillerne rett og slett for gode. De evner nemlig ikke helt å formidle amatørteater-spillet på en overbevisende måte. De er alle usedvanlig dyktige på både timing og fysisk spill, og akkurat dette forstyrrer ikke så mye, men det er i replikkvekslingene det virkelig blir tydelig at skuespillerne er helproffe. Profesjonaliteten blir også for tydelig i scenene der forestillingens fiktive regissør (Vidar Magnussen) snakker til publikum, og i Atle Antonsens forteller-rolle gjennom hele forestillingen. Både Kristine Grændsen (Wendy) og Nils-Ingar Aadne (Peter Pan) gjør noen gode forsøk på så spille amatørteater, men ingen av dem overbeviser helt. Grunnen til at alt går galt på scenen er jo at de er en gjeng som ikke kan faget sitt, selv om de prøver alt de kan. Akkurat det aspektet går tapt i denne litt for profesjonelle tolkningen.

Men det hindrer oss ikke fra å le. Første akt er den morsomste, og da særlig scenen der Nana (Vidar Magnussen) setter seg fast i hundeluken i døren og blir sittende en god (eller litt mindre god) stund, og scenen der barnas treetasjes køyeseng klapper sammen og stenger to av Darling-barna inne. Ellers er det mange morsomme enkeltepisoder, som når Vidar Magnussen er Peter Pans skygge, Siw Anita Andersens raske kostymeskift fra tjenestepike til fru Darling og tilbake igjen, og når en drosje dukker opp i de utroligste situasjoner. Dette er sceneøyeblikk som treffer latternerven akkurat der de skal.
Det er for øvrig en fin opplevelse å se en forestilling på Chateau Neuf der scenedekoren ikke er laget digitalt, men i stedet er av det gode, gamle tredimensjonale slaget. Og slik må det jo også være i en forestilling med et amatørteater. De har nok ikke verdens største budsjett. Scenograf Lucy Osborne kunne nok ha fått dekoren til å se enda mer hjemmelaget og billig ut, men den fyller i alle fall sin hensikt, nemlig å skape mye trøbbel for skuespillerne på scenen.
«Peter Pan går til helvete» er en forestilling som inviterer til en god latter, og som holder det den lover i så måte. Men dette er også en forestilling som er krevende å få til ordentlig, fordi «skuespillere som spiller skuespillere» er en helt egen sjanger som det ikke er alle forunt å mestre. Og denne gangen var det akkurat der det glapp.
Les mer om teater, film, musikk, litteratur og kunst i Dagsavisen