---
5
deLillos
20 Lillos uten filter
Drabant
---
deLillos feirer 40-årsjubileum i 2025, og har bestemt seg for å feire i stor stil. Jubileumskonsertene kommer til sommeren. Først får vi «20 Lillos uten filter», et dobbeltalbum, med 20 nye sanger. For venner av deLillos har formatet en sagnomsust klang. «Hjernen er alene» fra 1989 ble en av gruppas mest elskede utgivelser. Den gangen handlet det blant annet om å tømme skuffene for alt oppsamlet materiale, og se framover. Flere av de nye sangene handler om at denne framtida blir stadig kortere.
Nøyaktig tre år er gått siden sist. Det er lenge i denne gjengen. Som man lett kan regne ut av overstående statistikk har to år mellom hver utgivelse vært gjennomsnittet. På «Evige dager» fra 2022 gikk sangene inn i en sammenhengende syklus med fiffige instrumentale overganger. Igjen henger sangene sammen, men på en enklere måte. Lars Lillo-Stenberg har produsert albumet selv, men har en egen lydmikser på hver av de fire platesidene: Bjarne Stensli, Stewart Lerman, Jørgen Træen og Christer Krogh. Jeg er redd jeg må bruke mer tid om jeg skal finne vesentlige forskjeller hos disse fire. I tillegg til kjernebesetningen hører vi Olaf Hansen Haugen på orgel og piano, Hammond, Wurlitzer, Fender Rhodes, alle brett som gir lyden av deLillos ekstra varme følelser.
Les også: Konsert for Gaza lørdag: Norske artister har sunget for Palestina i 50 år
Albumtittelen «20 Lillos uten filter» minner oss om at det i første halvdel av gruppas tid var lov å røyke på konsertene deres. Så lenge siden er det. Innholdet har mange referanser til deres egen fortid. «Jeg er fra Frogner, det er slettes ikke galt» er de første linjene vi hører . «Frogner» er en lovsang til bydelen, men selvfølgelig ikke uten betenkeligheter over utviklingen. Disse gatene var uløselig knyttet til mange av deres tidlige sanger også, de ga gruppa et rykte som «vestkantband», som for noen ikke passet inn i kravene til ekte rock & roll. Dette hevet deLillos seg fort over. Det er i alle fall ikke noe utpreget vestkant over den psykedeliske gitarjammingen som avslutter dette kuttet.
Den andre plata i dobbeltalbumet begynner med «Beibi kom hjem». En tittel som uvilkårlig henter fram minner om «Min beibi dro av sted» for 40 år siden. Begge forteller om redselen for å være forlatt, men det er liksom mer alvor nå. Slik fortsetter de å fylle ut bildet av deLillos, spor for spor, med stadig nye finesser.
Lars Lundevalls ene sang, den fine «La tiden gå», er en typisk tittel i denne sammenhengen. Hovedretningen på albumet er nettopp tiden som går. Dette hører vi først i Lars Fredrik Beckstrøms «Fin dag å dø på». Riktignok ikke så veldig eksistensielt alvor her, mer en selvironisk punkrock med glimt i øyet.
Beckstrøm er mer ettertenksom i «Dragens hule», som filosoferer over beruselsens skjebner: «Jeg likte å røyke akkurat som deg/du fadet langsomt ut min venn/det kunne ha vært meg». Og i «Da det virkelig gjaldt», der han tenker over hva han skal si til sine etterkommere når de spør hva han gjorde da det gikk galt med hele verden.
Les også: Forbløffende kveld med Sondre Lerche i operaen
Like alvorlig er Lars Lillo i «Faen, det er dårlig gjort», om frykten for å bli virkelig syk: «Ooh, livet, livet», kores det så smukt. De lagde ikke slike tekster for 40 år siden. Dette er albumets neste siste nummer, bare etterfulgt av «Marcus», om savnet av en venn som allerede har gått bort. Er dette bandet som en gang ble beskyld for å lage naive sanger?
Blant de 20 sporene finner vi også en rekke erketypiske underfundigheter fra Lars Lillo-Stenberg. I «Hvis jeg ikke var meg selv» synger han duett med Mary Erskine, også innspillingens cellist, som på engelsk kommenterer hans uforståelige norske filosoferinger. Den påfølgende «Din konge døde på kafé Sjakk Matt» tar oss igjen tilbake til 1985, da stedet ble selve symbolet på nye trendy cafeer med c. Dette er ikke poenget i den smellvakre sangen, som i stedet forteller sørgmodig om et sårt møte. Stemningen understrekes av to gitarsoloer, først fra Lundevall, deretter Lillo-Stenberg selv. Kanskje albumets fineste stund?
I «Sjenert» kommer Lars Lillo-Stenberg med flere erindringer fra fortida: «Da jeg var liten kunne jeg bli fryktelig sjenert/angsten for å være dum ble tidlig etablert», begynner han. Der får vi på plass enda noen brikker i puslespillet om hvordan han ble en av vår tids mest særegne låtskrivere. «Jeg kunne gjerne tåle at jeg var litt spesiell/hvis jeg viste menneskene noe som jeg fant på selv». Nettopp! «Man kan jo si at slik det ble så gikk det veldig bra/ å være annerledes det har jeg dratt nytte av/ men likevel så må jeg si det hender likevel/at det dukker opp en gutt i meg som er litt spesiell». Dette er en selvbiografi på tre og et halvt minutt. Med elektriske gitarriff!
Les også: Vibeke Løkkeberg fyller 80: – Jeg er ikke så opptatt av det
Det nye studioalbumet kommer ganske kjapt etter en annen dobbel langspillplate fra deLillos, konsertopptaket «OverOslo 2014». Spilt inn på Grefsenkollen med den velkjente hitparaden, «Suser avgårde», «Neste sommer», «Kokken Tor» og mange av de andre som er blitt en del av kulturarven. Kommer noen av de nye til å føye seg inn i den rekka i framtida? Vi kan ikke lenger vente i 40 år med å finne det ut, men det er mange av disse sangene deLillos godt kan være bekjente av på konserter framover.
