Kultur

Bjørn Rasmussen: En rasende hestejente

«Jeg heter Kirsten, og da jeg var 14 år bestemte jeg meg for å ta livet av en mann» er en urovekkende start på en hestejenteroman.

Dagsavisen anmelder

Danske Bjørn Rasmussens første bok i norsk oversettelse, «Kirstens hevn», handler om jenter og hester. Men så er det stopp. Mørket siger inn, hevntanker og raseri, alkohol og dop, seksualitet og vold.

Og mye humor. Noen ganger svart, og noen ganger kvalmende rå.

Kirstens hevn

---

Roman

Bjørn Rasmussen

«Kirstens hevn: Hestejenteroman»

Oversatt av Kyrre Andreassen

Bonnier forlag

---

Som når den 14-årige Kirsten holder ut familiemiddagen med å forestille seg frikadellene som «dritten til stefar» og potetene som «to gule testikler på tallerkenen, et øyeblikks fred».

Mannen i åpningslinjen er nemlig Kirstens stefar, Steen. Han fremstår med hennes ord som en vulgær, undertrykkende bølle med ekstreme meninger og holdninger. Han kaller lesbiske kvinner for rotter, og har ifølge Kirsten «personlighet som en radiator».

Ingen plagsom idyll å spore i Rasmussens setninger. Men en lett, muntlig tone som pisker fram handlingen i stramme dialoger og monologer.

Romanen er delt inn i tre akter, og oppleves tidvis som en teatertekst. Den er da også dramatisert for scenen, og det er planer om filmatisering.

Bjørn Rasmussen er et heftig nytt litterært bekjentskap i Norge. I Danmark ble han et kjent navn da han i 2011 kom med boka «Huden er det elastiske hylster der omgir hele legemet». For den fikk han Montanaprisen, en høythengende pris til forfattere som står for fornyelse av litteraturen.

Les også: Vibeke Løkkeberg fyller 80: – Vi må bli som menn

Fortelleren i den boka var en ung, selvskadende mann. Kanskje ikke så helt fjern fra fortelleren Kirsten i vårens bok. Det er hun som har ordet i romanen. Hun ser tilbake på sommeren da hun var 14 og bodde på familiens hestegård med moren og stefaren.

I dagboka, som er godt gjemt i klesskapet, tar hun ut raseri og hevntanker. Her lager hun «blodtørstige» tegninger av stefaren, utbroderinger av hvordan hun skal ta livet av ham. Men hun forteller også om kjærester og venninner. Særlig venninner, firkløveret Spicegirls, som består av Anita, Karina og Vepsen, egentlig Vibeke, og Kirsten. Alle er hestejenter.

Les anmeldelse: «Otello» i Operaen: Klar musikk, uklar regi (+)

Rasmussen skal selv ha vokst opp på en gård med hester på et tettsted på Jylland, som også er stedet for handlingen i «Kirstens hevn». Kjærligheten til disse prektige dyrene er en gjennomgående tråd i boka.

Mye av styrken i romanen ligger i spenningen som forfatteren skaper gjennom en diffus, antydende fortellerstil knyttet til Kirstens stemme. Er hennes påstander og hentydninger om den fæle stefaren egentlig til å stole på? Vil hestejenta Kirsten gjennomføre sitt dødelige prosjekt?

Bjørn Rasmussen tegner henne opp som en blodtørstig hevngudinne. Tenåringsjenta Kirsten bringer fram bilder av gamle feminist-ikoner. Det er lett å komme i tanker om den amerikanske rasende feministen Valerie Solanas, som i 1968 forsøkte å myrde Andy Warhol. Sammen med de voldsomme, rå utfallene og ordene mot stefaren bidrar de til å gi romanen en parodisk side.

Det ligger mye tvetydighet i teksten, gjennom grepet med dagbokstemmen og den tidvis kuede Kirsten som av hensyn til moren og venninnene og den alminnelige moral har mangt å stri med.

Og jentegjenger har en tendens til å gå i oppløsning. Særlig når det kommer gutter inn i bildet. Kirsten er en jente som forsyner seg av denne verdens tilbud, enten det gjelder seksualitet eller muligheter for å lage god mat med farlig sopp.

Les også: «Lady Macbeth»: Vakker fremstilling av en bestialsk historie (+)

Underveis i romanen stiger det fram en uro og tvil. Kanskje er det Kirsten som har de største problemene. Men underholdende og spennende er det hele veien gjennom denne imponerende enkle og rå fortellingen.

Det er umulig ikke å få sympati med den driftige og sinte hestejenta Kirsten og hennes kjæreste venn, fuglebikkja Klukki.

Man må bare beundre forfatteren Bjørn Rasmussen for hans tydelige og overbevisende jentestemme. Her er lite romantisering og idyllisering. Den harde og røffe virkeligheten slår inn i språket gjennom de heftige dialogene. I tillegg har Bjørn Rasmussen kostet på seg en åpen slutt på «Kirstens hevn». Her får man ingenting gratis.

Les også: Lars West Johnsen: Å kaste en statsminister nå er uansvarlig

Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)

Les også: Professor om karensdag: – Ubestridt at det har redusert fraværet (+)