Kultur

«Otello» i Operaen: Klar musikk, uklar regi

Regien har beslutningsvegring. Men orkester, solister og kor gjør operaen Otello verdt å få med seg.

Dagsavisen anmelder

---

4

OPERA

Otello (1887)

Den Norske Opera og Ballett

Musikk: Giuseppe Verdi. Libretto: Arrigo Boito. Regissør: Georg Zlabinger

Med Daniel Johansson (Otello), Marita Sølberg (Desdemona), Yngve Søberg (Jago), Astrid Nordstad (Emilia), Eirik Grøtvedt (Cassio) m.fl. Operaorkesteret, Operakoret og Operaens barnekor

Dirigent: Julia Jones, Scenografi: Martin Zlabinger, Kostyme: Theresa Wilson, Lys: Bernd Purkrabek

---

«Otello» er komponist Giuseppe Verdis siste opera. Den hadde premiere i 1887 og bygger på Shakespeares tragedie. Sistnevnte speiler sin samtid i et intrikat spill av motsetninger mellom svart og hvitt, godt og vondt, troskap og svik, tro og viten, øst og vest, løgn og sannhet.

Dette er jo ikke en koselig historie

Mens jeg hører baryton Yngve Søberg bygge opp sin onde og misunnelige rollefigur Iago, slår det meg at Iago sjelden sier noe direkte usant. Han legger inn elementer av drøm og usikkerhet og manipulerer Otello til selv å konstruere løgnen om at kona Desdemona har vært utro – ikke ulikt radikaliserende nettroll.

Publikum tvinges til å være Iagos medsammensvorne, for det er bare han og vi som ser alt han gjør. En lignende tvang finnes i Verdis musikk, som er uten separate arier og resitativer. Den surrer karakterer, solister, orkester, kor og et lyttende publikum inn i samme ubønnhørlige bevegelse mot avgrunnen. Det er få steder å slippe ut.

Framstår som en tafatt og kjapp løsning

Musikken rommer også Shakespeares motsetninger. I orkestergraven i Operaen har dirigent Julia Jones uvanlig finstemt kontroll med disse store dynamiske spennene. I gjennomsiktige partier får hun orkesteret til å spille kammermusikk. I den andre enden av skalaen smeller det metallisk i veggene, og likevel er instrumentenes roller tydelige. Det får meg til å tenke på Nordsjøen mer enn på librettoens Middelhav. Selv der messingklangen truer med å vrenge fordi det ikke er mulig å spille sterkere, er dette ikke en tolkning som trekker publikum inn. Den kan virke distansert, men vinner meg i hvordan den gjør tydelige valg og gjennomfører en kulde. Dette er jo ikke en koselig historie.

Mens jeg hører baryton Yngve Søberg (t.v.) bygge opp sin onde og misunnelige rollefigur Iago, slår det meg at Iago sjelden sier noe direkte usant, skriver Dagsavisens anmelder. T.h. Magnus Staveland.

I denne kulda får solistene rom til å bygge sammensatte karakterer. Søbergs rolledebut som Iago er fleksibel og ubehagelig. Marita Sølberg som Desdemona, gjest Daniel Johansson som Otello og de andre synger troverdig og nyansert.

Vestlige operascener har lang tradisjon for å sende Otello på scenen i blackface

Men rundt dem framstår Georg Zlabingers regi uklar. Etter forestilling leser jeg et intervju der han har tenkt scenen som «et slags utstillingslokale, som samtidig er en lekegrind, en arena og en slagmark». Det framstår umiddelbart som beslutningsvegring.

Regien har fine ansatser når den lar dramaet foregå i flere lag samtidig, noe musikken ofte legger opp til. Solistenes kostymer og rekvisitter peker mot Verdis tid: store kjoler, skinnende uniformsknapper, flerarmede lysestaker, en rød fane og en støvete rullestol.

Disse objektene blir små og få på den store scenen. Kanskje er de tenkt som utstilt i Martin Zlabingers scenografi, som forsøker å ligne et moderne kunstmuseum. Men når ble et moderne kunstmuseum opptatt av nips fra 1880? Museet har stilt ut Desdemonas svarte lommetørkle, selve verktøyet i Iagos intrigemakeri, i en glassmonter. Hva gjør det både der og på scenen samtidig? Opera og teater blir tatt vare på ved å bli brukt. Hvis det er ulovlig å røre ved dem, blir det umulig å framføre dem.

«Det er vanskelig å forstå hvor museet som scenisk konsept kommer fra», skriver Dagsavisens anmelder om regien og scenografien på DNOBs «Otello».

Intervjuet med regissøren røper at museet og støvet skal vise oss avstanden mellom vår og verkets tid. I prinsippet er det nødvendig. Otello er maurer, og vestlige operascener har lang tradisjon for å sende Otello på scenen i blackface – Metropolitan sluttet med det så sent som i 2015.

I Bjørvika tar Daniel Johansson ansvar for å synge en sammensatt Otello uten maske. Operaen som institusjon tar ansvar for å formidle verkets kompliserte framføringshistorie i en artikkel på hjemmesidene om verkets forhold til rasisme og i en kommende panelsamtale om problematiske klassikere.

Les også: «Lady Macbeth»: Vakker fremstilling av en bestialsk historie (+)

Men i brødrene Zlabingers museum finner jeg få slike vanskelige spørsmål utenfor librettoteksten. Å strø støv på eller låse slike spørsmål inne bak glassmontre framstår som en tafatt og kjapp løsning som verken tar inn kolonihistorien i museet som institusjon eller det utstillingsrommet en operascene allerede er. Det er vanskelig å forstå hvor museet som scenisk konsept kommer fra. Fra salen ser vi ryggen til tause statister som betrakter Desdemonas forheksede lommetørkle bak glass. Det gjør det vanskelig for operaen vi ser på, å fungere. Det forstyrrer kontakten mellom scene, sal og orkester. Ingen i operaen eller i Shakespeares drama er på museum. Historisk musikk trenger heller ikke et museum for at en ugjennomsiktig kontakt mellom Oslo i 2025 og Milano i 1887 skal oppstå, den trenger bare å bli spilt. Intrigen Iago spinner, trenger et levende publikum som vitner for å virke. I tillegg virker det som de store museumsboksene gjør akustikken hardere når scenen blir grunnere.

Heldigvis forholder utøverne, teksten og musikken seg til publikum i salen. Sangerne skaper flere magiske øyeblikk: i nyansene i Iagos tvetydige replikker, i barnekorets skimrende sang, i Otellos stadig svartere sjalusi og i Desdemonas såre bønn til Maria før hun dør.

Les også: Fredriksen-søstrenes utstillinger avlyst – vil vi merke forskjell? (+)

Dessuten var Shakespeare en luring, kanskje lurere enn vi tror. I en podkast om «Othello» og blackface fra Folger Shakespeare Library i Washington argumenterer professor Ian Smith for at dramaet «Othello» nettopp prøver å eksponere 1600-tallets stereotypier om rase for datidens publikum, ved å la den svarte Othello og den hvite Iago bytte egenskaper. Selv det å snu en dikotomi ikke nødvendigvis tar oss videre, er det ting å hente her for en regi som hadde våget å arbeide mer med operaens og dramaets historie og med hvordan slike dilemmaer i den kan bli med inn på scenen.

Les også: Teater: Umulig å ikke bli revet med (+)