Billedkunstneren Håkon Bleken (1929-2025) var en glitrende kunstner og en brysom mann, men også et snilt menneske som brød seg om andre. Brysom-benevnelsen skriver jeg som en hedersbetegnelse, fordi han ikke var redd for å hevde sine meninger når han deltok i debatter. Og det gjorde han ofte.
I Trondheim vil de huske ham som en prinsippfast debattant som stod opp mot makten. Debattiveren smittet over til billedkunsten da han malte et nidportrett av Trønderhovedstadens ordfører. Det vesentlige her er at han på mange måter var kvintessensen av medtrønder Otto Nielsens legendariske tekst. Han skrev «He’s dead, but he won’t lie down» som en antifascistisk sang i 1966, som en advarsel mot de nynazistiske strømningene i etterkrigstiden. Håkon Bleken var elleve år gammel da tyskerne okkuperte Norge, og krigserfaringene var så sterke at protesten mot urettferdighet var med ham gjennom hele livet.
Som billedkunstner var han ikke redd for politikken. Han var blant de første som laget kunstneriske kommentarer til terroren i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Og han vendte stadig tilbake til antifascistiske temaer.
Håkon Bleken var først og fremst maler, og det daglige møtet med lerretets utfordringer var selve livsnerven i hans virke. Men han fikk sitt gjennombrudd med en serie kulltegninger, «Fragmenter av et diktatur» i 1971. Selv husker jeg det uutslettelige inntrykket av hans kulltegninger der han skildret bestialske henrettelsesmetoder, som ett der offeret ble hengt opp ned.
Han løftet også collage-teknikken opp til nye nivåer i sterke malerier, som i Nasjonalmuseets «Madonna tar av seg glorien I» (1978). Her har han brukt en collage av krigsbilder som bakgrunn for det sterke motivet. Han har også satt varige spor etter seg som grafiker, for eksempel med serien av illustrasjoner til Henrik Ibsens «Hedda Gabler» og sterke tolkninger av ikoniske krigsbilder, inkludert bildene av jødiske barn i Warszawa-ghettoen.
Håkon Bleken var både modernist og romantiker. I et intervju til 90-årsdagen her i Dagsavisen insisterte han på den siste betegnelsen fordi han alltid legger vekt på følelser. Modernisten i ham kommer til syne i hans kontinuerlige utforsking av nye uttrykksformer, noe han la grunnlag for som lærer ved arkitektavdelingen på tidligere NTH (dagens NTNU) og medlem av kunstnerfellesskapet Gruppe fem.
De senere årene har Håkon Bleken – naturlig nok – blitt stadig mer opptatt av døden. Gode portretter av den nære vennen, komponisten Arne Nordheim, var blant Blekens beste bilder fra det siste tiåret. Hans portrett av faren på dødsleiet fra 1979 var et tidlig høydepunkt, et maleri jeg mener hevder seg i sjangeren også i en internasjonal sammenheng.
Vi kommer til å høre om Håkon Bleken lenge etter at han nå er død. Det vil bli arrangert minneutstillinger i gallerier og museer, og i Trondheim har han fått fast plass i Gråmølna, Trondheim kunstmuseums avdeling på Nedre Elvehavn. Den utstillingen kom ikke lett, for hverken han eller Inger Sitter og hennes etterkommere var fornøyde med måten kunstmuseet behandlet donasjonene. Som en av de mest betydelige, norske billedkunstnerne er han godt representert i norske kunstmuseer.
Håkon Bleken malte helt til det siste. Å lage kunst var en del av identiteten, og mange har hevdet at han nærmest var gift med kunsten. Han hadde ikke familie og barn, men livsledsager Sissel fulgte ham til det siste. Han har slitt med skrantende helse i noen år, men han lot ikke det hindre ham fra å jobbe. For mer enn noen annen viste Håkon Bleken verden at det å lage kunst både var en livsoppgave og et arbeid som alle andre. For ham var det å lage kunst en tvingende nødvendighet. Håkon Bleken har lagt penselen ned for siste gang. Nå må noen andre ta over stafettpinnen.
