---
5
TEATER
«Lady Macbeth»
Fritt etter Nikolaj Leskov
Regi: Melanie Mederlind
Med: Julie Moe Sandø, Iselin Shumba, Leo Magnus de la Nuez, Kyrre Hellum, Svein Roger Karlsen, Asta Busingye Lydersen, Øivin Berven, Theo Milian Lorentzen/ Ida Merete Telila Hansen
Hovedscenen, Det Norske Teatret
---
Teater- og skjønnlitteraturen har gitt oss mange legendariske kvinneskikkelser. Noen er vanskeligere å like enn andre, men samtidig møter vi disse kvinnene igjen og igjen på scener rundt om i verden, så noe viktig må de ha å si oss, selv om handlingene deres ikke bare er forbilledlige. På Det Norske Teatret spilles denne vinteren «Lady Macbeth», fortellingen om en lidenskapelig overklassekvinne i 1800-tallets Russland som tar livet av dem som måtte komme i veien for henne. I Melanie Mederlinds regi har sceneversjonen av denne fortellingen blitt en vakker sammensmeltning av alle teatrets virkemidler, men fortellingen får ikke sin store forløsning før i aller siste scene.
«Lady Macbeth» handler om den fattige Katerina (Julie Moe Sandø) som gifter seg med kjøpmannen Sinovij Izmailov (Kyrre Hellum) og får et liv i rikdom og uendelig kjedsomhet. Når en kverndemning brister, blir ektemannen borte over lenge tid, og Katerina innleder et forhold til gårdsgutten Sergej (Leo Magnus de la Nuez). Forholdet blir oppdaget, og det skaper stor fortvilelse og desperasjon hos Katerina. De som står i veien for henne, må tas av dage, og Katerina handler kaldt og kalkulert, men ender selvsagt selv i fortapelse.
Forestillingen, som spilles på Det Norske Teatrets hovedscene, bygger på Nikolaj Leskovs fortelling «Lady Macbeth fra Mtsensk», som ble utgitt i 1865. Leskovs inspirasjon fra Shakespeare er åpenbar i fortellingens tittel, men fortellingens Katerina er ikke Shakespeares lady. Hun er derimot en karakter med noen lignende trekk som vi finner hos den kvinnelige hovedrollen i «Macbeth». I denne nye teateroppsetningen har Melanie Mederlind har latt seg inspirere av både Leskov og Shakespeare, samt av Alice Birchs manus til filmen «Lady Macbeth» fra 2016. Slik vil Mederlind løfte frem både kjønn-, klasse- og raseproblematikk, forteller hun i et intervju publisert på teatrets nettsider.

I møte med Mederlinds oppsetning blir dessuten slektskapet mellom Katerina og andre litterære kvinneskikkelser tydelig; her kan vi se forbindelser til både Anna Karenina og Hedda Gabler. For også i Katerinas liv settes kjedsomhet opp mot lidenskap, fangenskap opp mot frihet og det temmede opp mot det ville – og livet settes opp mot døden.
Melanie Mederlind har fått god hjelp av så vel scenograf Jens Sethzman og kostymedesigner Alva W. Brosten, som musikken av Soap&Skin i denne forestillingen. Sammen skaper de ved hjelp av enkle men elegante sceniske virkemidler et bilde av hvordan Katerinas rikmannsliv er en evig runddans av koresettsnøring og rutinemessige måltider. Dagene glir umerkelig over i hverandre, mens livet hennes er ufritt og upersonlig. Katerinas enorme kjoler gir assosiasjoner til sørstatslivet i «Tatt av vinden», og det samme gjør bruken av en mørkhudet skuespiller (Iselin Shumba) i rollen som Katerinas tjener Aksinja. Scenografien spiller på ulike måter på forholdet mellom natur og kultur, som i bruken av tre: Gulvet er dekket av sagspon, på bakveggen projiseres stadig vekk ulike skogsscenarioer, og de flotte møblene hos familien Izmajlov er laget av tre. Skuespillere, scenografi og musikk danner gjennom hele forestillingen veldig vakre tablåer som får meg til å tenke at dette like gjerne kunne vært en operaoppsetning.

Den vakre fremstillingen av dette bestialske dramaet gjør det vanskelig å ta grusomhetene inn over seg, og lenge lurer jeg på om dette blir for glatt, selv om det også er både lidenskapelig og intenst. Men så viser det seg at regissør Mederlind har et ess i ermet; en overraskende avslutningslåt – en kjent 90-tallshit! – som forteller oss ganske tydelig at vi må lese forestillingen på et symbolsk nivå. For vel er Katerina både kynisk og hjerteløs og under sterkt press. Men når drapene hun begår, leses som symbolske mord, blir dette i større grad en opprørers historie enn en blodig tragedie.
Når Katerina til slutt dreper tjenestepiken sin, så dreper hun jo hele konseptet «herre (eller dame om du vil) og tjener». Og hun tar livet av ideen om mørkhudede som tjenerskap for de hvite. På symbolsk vis bereder Katerina grunnen for både barnet hun bærer i magen og fremtidige generasjoner, slik at de ikke skal møte de samme samfunnsstrukturene som hun selv har måttet kjempe imot.
Skuespillerne på scenen, med Julie Moe Sandø i den bærende hovedrollen, utgjør et godt og samstemt lag. Kjemien mellom Sandøs Katerina og de la Nuez’ Sergej er både het og eksplosiv, og de er troverdige som elskere på tvers av samfunnsklasser. Iselin Shumbas Aksinja er den stødige skyggen som alltid følger Katerina, og Kyrre Hellum og Svein Roger Karlsen som ektemann og svigerfar overbeviser oss ganske grundig om at det ikke var noe sjakktrekk av Katerina å gifte seg inn i familien Izmajlov. Til slutt må også katten (spilt av katten Ken) som dukker opp i Katerinas drømmer, nevnes. Hva passer vel bedre enn å bringe inn en virkelig katt som går sine egne veier på scenen i et stykke som handler blant annet om nettopp det å få bestemme over sitt eget liv?
«Lady Macbeth» er den første premieren i den første sesongen til Det Norske Teatrets ferske teatersjef Kjersti Horn. Man kan trygt si at sjefsperioden har fått en god start.
Les også: USA-ekspert: – En allianse verken han eller Trump kommer utenom (+)
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Les også: Barneekteskap: Slik skaffet hun seg pauser fra voldtektene (+)