Kultur

David Lynch (1946-2025): Mannen som vandret med ilden

David Lynch ga oss glimt av det onde og ubehagelige bak fasaden i en verden hvor alle andre strakte seg etter perfeksjon.

Dagsavisen anmelder

Hans unike stil og klare visjon gjorde han til en av de aller største innen amerikansk film, en kunstner som gravde i mørket under de rene overflatene og som så bak glansbildene den amerikanske drømmen og Hollywood tviholdt i. Resultatet ble mørke mesterverk som «Wild At Heart», «Mulholland Drive», «Blue Velvet» – og som en popkulturell krone på verket, TV-serien «Twin Peaks».

David Lynch var en filmskaper i en verdensklasse for seg, en kompromissløs, annerledestenkende karismatiker som gjorde det rare, det surrealistiske og det forstyrrende til allemannseie. Han ble 78 år gammel. Det var familien selv som annonserte dødsfallet. Lynch fikk i 2024 diagnosen lungeemfysem, ifølge han selv som resultat av livslang sigarettrøyking. Slik huskes han også, med en sky av røyk rundt den bakoverkjemte sølvmanken, det litt skjeve lyse smilet og den nesten mekanisk knirkende stemmen.

David Lynch ble født i byen Missoula i staten Montana i USA, og studerte til å bli maler. Han begynte samtidig å skape korte animasjonsfilmer og etter hvert levende filmer, før han 31 år gammel brakdebuterte med spillefilmen «Eraserhead» i 1977. Den var en truende og mørk antitese av det urbane livet, et urovekkende og forstyrrende portrett filmet i svart-hvitt av en mann i dyp krise idet han får vite at han blir far, og barnet blir født med store misdannelser.

David Lynch under et besøk i Norge i 2010. Foto: Berit Roald / NTB

En lut fattig Lynch brukte fem år på å lage «Eraserhead», inspirert av sine egne opplevelser i den industrielle storbyen Philadelphia og mareritt rundt det å bli far til en datter med misdannelser på føttene som måtte opereres bort. Datteren var Jennifer Lynch, selv filmskaper som voksen. Men lenge før det ble «Eraserhead» den alternative filmens svar på punken, musikermiljøene omfavnet det som også ble kalt en horrorfilm.

Skuespilleren Jack Nance i rollen som Henry med det høye håret brant seg inn i sinnet til alle som så. Siden fikk vi vite at Lynchs viktigste medarbeider på filmen var en skuespiller som både opererte kameraet og ordnet alt det praktiske, men selve rollen hennes ble klippet ut av den endelige filmen. Da «Twin Peaks» ble lansert ga serien oss noen av filmhistoriens mest uforglemmelige figurer. Men ingen var mer forunderlig enn The Log Lady. Kvinnen med trekubben ble spilt av Catherine Poulsen. Lynchs nære medarbeider fra debuten 13 år tidligere som forsvant på klippebordet.

Lynch

David Lynch ga i det hele tatt filmhistorien scener og skikkelser for evigheten. Men han skapte ikke kunst i et vakuum. Han var inspirert av andre store kunstnere, som hans litterære forbilde Franz Kafka, maleren Edward Hopper og artister som Otis Redding og Roy Orbison. Han var levende opptatt av musikk, av fotografi og selvsagt film. Blant dem tidlige amerikanske surrealister som Maya Deren og film noirs gullalder blant de store amerikanske filmskaperne. Men det han selv skapte ble egenartet og umiskjennelig David Lynch. Da Stanley Kubrick skulle lage «Shining» utbasunerte han at «Eraserhead» var favorittfilmen hans, og han viste den til hele filmstaben for at de skulle komme i den riktige stemningen.

Les også: En evig aktuell påminnelse om at kampen mot ondskapen ikke tar slutt

Lynch innså at selv om «filmmediets magiske språk» gjør at man kan fortelle en historie som kun er overflate, kan man også gå i dybden og finne abstraksjoner som ikke lar seg skildre direkte. Han elsket surrealistene. Han elsket Magrittes malerier, som han mente var som å se noe som er nesten ferdig, men som i det uferdige har en hel historie å fortelle.

Lynch (i midten), her flankert av Laura Dern og Kyle MacLachlan i forbindelse med lanseringen av den tredje «Twin Peaks»-sesongen i 2017. Dern og MacLachlan spilte også i Lynchs «Blue Velvet» i 1986. Foto: Chris Pizzello / Invision / AP / NTB

I «Blue Velvet» finner en ung mann et avkuttet øre liggende i gresset i et pertentlig nabolag. Det er starten på en marerittaktig krimhistorie om uskyld som går tapt, men symboliserer også Lynchs måte å vise hvordan det finnes parallelle verdener, hvordan fliker av noe annet åpenbarer seg når man minst venter det. Det er disse flikene Lynch gikk inn i, eller som her borer kameraet ned i.

«Blue Velvet» har han selv fortalt at er dels inspirert av en opplevelse han hadde som barn, synet av en naken kvinne som blødde fra munnen som plutselig kom gående om natten gjennom det pertentlige nabolaget der de bodde. I filmen kan man fornemme varmen, klamheten, luktene av blod, frykt og forstyrret seksualitet når hovedperson Jeffrey, spilt av Kyle MacLachlan, leker detektiv på egen hånd sammen med tenåringskjæresten spilt av Laura Dern.

Han oppdager ondskapen som gjennom et klesskap fra Narnia, med Dennis Hopper i rollen som et uhyre av vold og ond nedlatenhet filmverdenen aldri hadde sett maken til. Og Isabella Rossellini som nattklubbsangeren Dorothy, en uforglemmelig rolle som smadret bildet verden til da hadde hatt av den verdensberømte modellen.

Lynch

I kjernen av sitt kunstnerskap skapte David Lynch store fortellinger preget av små, vakre og gruoppvekkende marerittaktige detaljer, som han brøt overflaten med, surrealistiske og ofte uforklarlige. Som fyrstikken idet den tennes mot svovelen, eller lik store fisker i dypet. Det vil si tanker, ideer og fornemmelser han selv pleide å referere til når han i senere år foreleste om meditasjon og film, slik han gjorde på et selsomt arrangement i Oslo i 2010 da transcendental meditasjon og filmen «Inland Empire» sto på programmet.

– Fisk finner du i overflaten. Og du kan finne dem på dypere vann. Lengselen etter å finne ideer er agnet jeg bruker når jeg fisker, og jo større agn du bruker jo større fisk kan du få. Bingo! Du kan fange mange. En film er mange, mange vakre fisker som du lærer deg å elske, og som med ett danner en eneste stor fisk, fortalte han meg under et lett surrealistisk intervju i Berlin da han skulle lansere sin siste spillefilm, som ble «Inland Empire».

Lynch

David Lynch var kjent for å ikke ville forklare filmene sine. Samtidig er det få filmskapere som har snakket så mye om film som kunstform, som fornemmelse og oppdagelse som Lynch i intervjuer, dokumentarfilmer og bøker. Men det gåtefulle som utgjør kjernen i arbeidet hans, snakket han seg alltid rundt.

Les også: Disse TV-seriene vil du se i 2025

Noen av filmene hans var imidlertid det man kan kalle konvensjonelle. Hans «Elefantmannen» (1980) var en tilgjengelig fortelling om en skikkelse som rørte alle, og «The Straight Story» (1999), en av Lynchs sene og mest underfundig vakre filmer, om en eldre mann som legger ut på sin siste reise på en gressklippertraktor.

Lynch

David Lynch forsøkte seg også på Frank Herberts science fiction-klassiker «Dune» i 1984, en trøblete produksjon som ble klippet i stykker og som ble betegnet som en kalkun det ikke var mulig å redde. Mottakelsen av «Dune» ville vært nok til å stilne enhver annen filmskaper. Men Lynch svarte med å legge øret på bakken i «Blue Velvet», med et manus han hadde forsøkt å realisere i mange år, men som Hollywood vegret seg for på grunn av det sterke innholdet av sex og vold.

Nå fant han tilbake til sin egen verden slik den hadde vist seg i «Eraserhead», med Isabella Rossellini i en sjokkrolle og resten er historie.

«Wild At Heart» ble hans neste mesterverk for kinoene, allment regnet som en av filmhistoriens beste. Historien om de skakkjørte drømmerne Lula og Sailor, spilt av Laura Dern og Nicolas Cage, skapte superstjerner av de to, mens Lynch dissekerte den amerikanske drømmen et sted mellom Elvis og Marilyn Monroe som en beksvart komedie av et kjærlighetsritt gjennom sørstatene.

Lula dresset opp som et loete sukkertøy, Sailor i slangeskinnsjakken. «This is a snakeskin jacket! And for me it’s a symbol of my individuality and my belief in personal freedom», ble et av svært mange sitater fra en film som bygget på Barry Giffords febermettede roman. Og hvem kan glemme Willem Dafoes glitrende birolle som Bobby Peru.

David Lynch skapte skikkelser fra en annen verden, men også gjenkjennelige fra vår egen. I april i år vil det være 35 år siden TV-dramaet ble endret for all ettertid med mordmysteriet «Twin Peaks». Også vi nordmenn benket oss foran TV-en hver uke lenge før strømming var et ord, med Adurey, Shelley, Donna, Leland Palmer og sheriff Harry S. Truman. Og vi hoppet i stolene da noen plutselig snakket norsk i serien fra den fiktive småbyen i staten Washington, hvor Laura Palmer ble funnet drept og den eksentriske FBI-agent Cooper, spilt av Lynch-gjenganger Kyle MacLachlan, gikk rundt med diktafon og elsket en kopp «damn good cofee» på sin vei.

Lynch

Kanskje kom det fra oppveksten i Montana. Da jeg spurte Lynch om hans forhold til nordmenn i forbindelse med at en sesong to var under planlegging, 25 år etter, svarte han på karakteristisk vis: «Wow! Jeg vet ikke hva det er. Det er ingen måte å forklare det på annet enn at ideene oppstår. Bingo! Der er nordmennene».

David Lynch sto bak flere TV-serier, blant annet en oppfølger til «Twin Peaks» og spillefilmen «Twin Peaks: Fire Walk With Me». Han lagde utallige kortere filmer og musikkvideoer, blant annet «Wicked Game» med Chris Isaac, som ble en hit etter «Wild At Heart». Musikkvideoens inntreden i populærkulturen ser man spor av i flere av Lynchs verk, der musikken og estetikk gikk opp i en høyere enhet. Et sterkt varemerke ble Angelo Badalamentis signaturmusikk til både «Twin Peaks» og flere av filmene.

Lynch

Som «Mulholland Drive» fra 2001, Lynchs sene mesterstykke, en erotiserende, bekmørk og jagende reise gjennom et Hollywood og et Los Angeles som de fleste fornemmer med lyset, men som Lynch så gjennom nattfilteret, inn bak de lukkede dørene og de svingete veiene i Laurel Canyon, hvor Naomi Watts og Laura Harring spilte hovedrollene og mange parallelle tråder ble nøstet sammen i intrikate og mystiske forestillinger ut fra en evig fascinasjon for det onde.

Les også: «Kjærlighet» er den sterkeste av filmene i Dag Johan Haugeruds trilogi «Sex Drømmer Kjærlighet»

David Lynch var en gåte som ingen fant helt ut av mens han levde. Kanskje ikke engang han selv. Nå tar han med seg hemmelighetene om egne filmer til den andre siden, som han sikkert selv ville sagt. Det var i skumringen, i det som oppstår i mellomrommene eller mellom ulike faser, han fant inspirasjon, bilder og ideer. David Lynch hadde en enestående evne til å berøre folk, uten at man kunne sette ord på akkurat hva det var han gjorde som var så ufattelig gripende og samtidig dypt forstyrrende.

Lynch

Så sentral ble han, at navnet hans i seg selv ble et adjektiv. En «Lynchian» i det engelske språket er ifølge Dennis Lim, forfatteren av «David Lynch: The Man From Another Place», noen som er gjenkjennbare, men vanskelig å definere. Slik var filmene hans, enten de var noenlunde logisk dreid rundt en gitt handling, mørke vrengebilder av noe kjent, som i «Mulholland Drive», eller episke og instinktive beist uten klare holdepunkter, som hans nær ugjennomtrengelige «Inland Empire».

Som visjonær kunstner, men også som menneske, hadde David Lynch en evne til å påvirke omgivelsene rundt seg, også gjennom personlige preferanser og egen kunstsmak. Det preget også filmene hans. De står igjen som de mørkeste og mest blodrøde fargene på en bred palett som vil vare evig, uavhengig av at mannen som holdt den har reist videre inn i nye skyggefylte landskap.