Det er sikkert tilfeldig at Röyksopp og Sondre Lerche, to sentrale navn i norsk popmusikk, kommer med hvert sitt «ambiente» album samtidig. Dette er sidesprang i karrieren deres, samtidig som det ikke kan være noen tvil om at det er utgivelser de tar på alvor. De er også fine å høre på. Dette skal vi komme tilbake til. Men hva er ambient musikk?
Ambient er avledet av ambiens, som beskriver karakteren eller atmosfæren på et gitt sted. Ambient musikk tilpasser seg omgivelsene, den trenger seg ikke på, men blir en del av den totale tilstanden der den spilles. Den kan godt være melodiøs, men er ofte fri eller abstrakt i formen, som oftest instrumental. Mye høres ut som filmmusikk. Mye er filmmusikk. Noe av dette pleide vi å kalle «speisa», men en slags følelse av å sveve fritt i rommet.
Ambient musikk må ikke forveksles med det som ble kalt muzak, helt anonym bakgrunnsmusikk. Ambient skal ikke være for behagelig. Den skal heller ikke være for drømmende, for langt inne i meditativ new age, selv om det er fullt lovlig å la seg berolige av lyden. Etter min mening skal den heller ikke ha en rytmisk puls som setter i gang fysiske reaksjoner i kroppen.
Les også: Pop i 2024: Det store kvinneåret
Begrepet ambient kan spores tilbake til én artist: Brian Eno. Eno hadde sluttet i gruppa Roxy Music like etter gjennombruddet, med store planer om annerledes musikk. Allerede i 1975 kom han med soloalbumet «Discreet Music», en tittel som antydet en tilbakeholden karakter. Plateselskapet han opprettet for sånt kalte han Obscure Records. Dette var ikke for alle.
I 1978 kom Brian Eno med albumet «Music For Airports», som han ga tilleggstittelen «Ambient 1». Det er rart at dette er mannen som senere produserte langt mer utagerende plater for U2 og Talking Heads. Hans samarbeid med David Bowie kunne derimot nærme seg det ambiente, spesielt side 2 på mesterverket «Low». Hør for all del også den amerikanske komponisten Philip Glass sine orkesterversjoner av Bowies «Low» og «Heroes», som passer inn i denne fortellingen.
I Norge dukket ambient musikk (som så mye annet) først opp i Nye Takter, i oktober 1978. I en artikkel om Brian Eno av Jan Arne Handorff. Han tok utgangspunkt i det nevnte muzak-begrepet, behagelig bakgrunnstoner som altså ikke hadde større ambisjoner enn å være lydkulisser. Lyd med en ren funksjonell verdi, på arbeidsplasser, i butikken eller, mer kuriøst, i heisen, der betegnelsen «heismusikk» kommer fra. Ambient musikk, basert på diffuse klanger for klangfargenes egen skyld, var mye mer.
I Nye Takter forklarte Handorff at Eno ville gi sitt nye uttrykk en dobbel effekt. Uttrykksløs, men likevel stimulerende. Den skulle operere på to nivåer, et dekorerende, ufokusert, og et tilstedeværende, som skulle fange oppmerksomheten og gå an å høre aktivt på. Denne artikkelen kan fortsatt anbefales som den kanskje beste introduksjonen til fenomenet.
Måneden etter kunne Handorff anmelde Enos nye album «Music For Films», som var «en sugende, majestetisk nytelse fra ende til annen, og så allsidig som skikkelig avantgarde skal være». «Musikk som er frigjort fra genres hemninger, og begrensninger. Musikk for middagsbordet så vel som for den elektriske stol». Jeg er usikker på om han hadde forsøkt det siste der, men forstår hva han mener.
Brian Eno lanserte altså ambient som et begrep, men som i så mange andre sjangere hadde ideene utviklet seg gjennom flere år(hundrer). Komponisten Erik Satie (1866 – 1925), mest kjent for sine stillferdige pianostykker «Gymnopedies», lanserte i sin tid noe han kalte «møbelmusikk». Komponert for å passe inn i rommet, uten å trenge seg på. Ambient kan også spores tilbake til minimalistisk samtidsmusikk, med sine melodiske gjentagelser og regelmessige takter, for eksempel Terry Rileys fantasifulle «A Rainbow In Curved Air» fra 1969. Til og med til komponisten John Cage, som med sin komposisjon «4:33» fra 1952 skapte den ultimate ambiente låten: Fire minutter og 33 sekunder med absolutt stillhet.
Les også: David Lynch (1946-2025): Mannen som vandret med ilden
Før Brian Eno konkretiserte uttrykket hadde vi hørt lignende utspill i ny tysk synthmusikk på 70-tallet. Først og fremst fra gruppa Tangerine Dream. Deres album «Phadera» var den første ambiente plata jeg hørte, med sporet «Mysterious Semblance At The Strand Of Nightmares» som fortsatt noe av det fineste jeg vet om. Litt mindre kjent var Popol Vuh, så lite kjent i Norge at et lokalt rockeband intetanende også brukte navnet i et års tid, før de skjønte at tyskerne allerede hadde et navn internasjonalt. Popol Vuh lagde lydsporet til mange av filmene til Werner Herzog på 70-tallet, og var med på å gi disse sine særegne stemninger.

Den ambiente musikken fikk et oppsving i den nye teknoalderen på begynnelsen av 90-tallet, med artister som The Orb og Aphex Twin. Duoen KLFs «Chill Out» inneholdt så mange uklarerte samplinger at den ikke kunne gis ut offisielt. I dag er det ikke så vanskelig å få hørt dem der de svever rundt mellom naturlyder, synthtepper og Fleetwood Macs «Albatross» og «(Oh Well (part 2)» i sporet som heter «3AM Somewhere Out Of Beaumont». Tenk at Paul McCartney også ble ambient, under navnet The Fireman. En slags hemmelighet som alle visste om. Tre plater kom ut, spesielt «Rushes» er typisk for sjangeren.
En av de beste artistene fra denne tida er norske Geir Jenssen, bedre kjent som Biosphere, som kom med en rekke album som er sentrale i sjangeren. Biosphere fikk et internasjonalt publikum med albumene «Patashnik» og «Substrata». «Biosphere har reddet ambient musikk fra å drukne i urtete og flytetanker», skrev New Musical Express, ifølge 2022-boka om «Patashnik» av min gamle kollega Bernt Erik Pedersen. Biosphere-albumet «Shenzhou» var basert på orkesterverker av den klassiske komponisten Claude Debussy (1862- 1918), som også ofte nevnes som en forløper for den ambiente musikken som dukket opp 100 år senere.

I Norge er det flere musikere i det utvidede jazzmiljøet som lager musikk som av og til passer inn, som trompetisten Nils Petter Molvær, saksofonisten Bendik Giske og tubaisten Daniel Herskedal. Gruppa Supersilent med Arve Henriksen, Helge «Deathprod» Sten og Ståle Storløkken har være ambiente sammen, og hver for seg. Også miljøet rundt Punkt-festivalen til Jan Bang og Erik Honoré i Kristiansand. Noen av stykkene til pianisten Maria Kannegaard er innenfor. En annen pianist, Anja Lauvdal, lagde et av de mest fascinerende ambiente albumene i nyere tid med «From A Story Now Lost», med den amerikanske elektronikaartisten Laurel Halo som produsent.
Les også: 2024 - norsk jazz på sitt beste
Til tross for sine utfordrende tendenser er ambient musikk ofte brukt som rekreasjon. Sondre Lerche har oppdaget et helt annet bruksområde. I boka «Alle sanger handler om deg» forteller han om hvordan denne sjangeren er blitt lydspor til hans lange løpeturer, i motsetning til de hektiske rytmene mange andre foretrekker for slike utskeielser.
«For meg er ambient alt fra de mest harmoniske, nesten kitsch- eller new age-aktige ekskursjoner, til forskende støykulisser som utfordrer toleransen og musikkbegrepet», skriver Lerche. Boka hans kan anbefales for sine mange henvisninger til utgivelser mange av oss ikke visste om. Selv hadde jeg bare overfladisk kjennskap til det som viser seg å være en av sjangerens mest fascinerende verker: William Basinskis «The Disintegration Loops» fra 2002. Fire album basert på båndsløyfer med repeterende tema, innspilt mange år tidligere. Da lydbåndene skulle overføres til digitale formater ble de mer og mer og mer slitt, de desintegrerte, og fikk på den måten innspillingene til å endre karakter. De opprinnelige albumene inneholdt ni slike loops, fra ti minutter til én time lange. Til sammen tar alt fem timer å gå gjennom. Man må ikke høre alt på en gang, men som Lerche konkluderer i sin sang «Avatars Of Love», etter å ha anbefalt lytterne å spille historiske storheter fra Billie Holiday til Taylor Swift: «Play every single damn «Disintegration Loop»».
En annen innspilling som lovprises av Sondre Lerche er «Jesus’ Blood Never Failed Me Yet» av komponisten Gavin Bryars. Med et opptak av en ukjent hjemløs som synger en kort strofe som går i loop til stadig større orkestrering, med hypnotisk effekt. Kanskje ikke i seg selv ambientetter mine standarder, er det så nøye da, men den ble utgitt i 1975 som det første albumet på Brian Enos Obscure Records, sammen med Bryars’ verk «The Sinking of The Titanic» – som definitivt er ambient musikk i mine ører. Da har vi nesten sluttet en sirkel her.

Sondre Lerches nye plate «Sea Of Sighs», er gitt ut som en EP, selv om den kvalifiserer til full albumlengde. Han regner den altså ikke med i sin formelle albumdiskografi, for dette er annerledes. Den begynner med bølger av vellyd i «Showtime 1.2», etterfulgt av «Showtime 2.1», der skjøre pianotoner og strykeorkester holder stemningen ved like. Disse to sporene ble spilt før konserten hans i Den Norske Opera forleden, med ambiens fra et forventningsfullt publikum i den store salen. Å høre på dette uten forstyrrelser fra omgivelsene er likevel mer givende.
Les også: Forbløffende kveld med Sondre Lerche i operaen
Slik fortsetter albumet i et par spor Lerche har komponert med produsent og arrangør Kato Ådland. Innimellom kommer en ny versjon av glansnummeret «Sentimentalist», nå som duett med Gabriela Garrubo. En mer streit sang i denne sammenhengen, men den kommer igjen som «Instrumentalist» til slutt, nå også den med en altoppslukende ambient lyd.
Like henrivende er Röyksopps nye album «Nebulous Nights – An Ambient Excursion Into Profound Mysteries». Som den fulle tittelen antyder er dette nye mikser av spor fra albumtrilogien «Profound Mysteries» fra 2022, så godt som hele greia, med 30 spor i nærmere to og en halv time. Det er fascinerende lytting.

De opprinnelige låtene er knapt nok til å kjenne igjen. Gjestesangere som Susanne Sundfør, Astrid S og Alison Goldfrapp høres nå bare som fjerne stemmer i store lydbilder av himmel og hav, med bidrag fra både dyr og natur.
I presentasjonen av utgivelsen er Svein Berge og Torbjørn Brundtland tydelig på at dette er mer enn bare beroligende bakgrunnsmusikk. De vil fremme kritisk tenking og nysgjerrig grubling, stimulere utforskning og personlig vekst, ved ikke å begrense fantasien og ikke låse seg til et bestemt verdensbilde. Store ord, men helt i tråd med Brian Enos intensjoner fra 70-tallet.
Les også: Intervju med Røÿksopp om «Profound Mysteries»
Jeg satte på albumet til Röyksopp en tåkefull formiddag midt i desember, ble betatt av hvordan de duse tonene gikk i ett med omgivelsene utenfor, og sank ned i en fullkommen tilfreds ro. At jeg også sovnet av i en halvtime underveis virket bare helt naturlig. Denne saken er skrevet i løpet av enda et par tåkefulle dager i Nordre Aker. En stemning som kler det meste av denne musikken, med sine drømmende, duse inntrykk. Det skal også sies at for mange dager med bare ambiente toner vekker appetitten for å høre litt rå punk og hard funk etterpå. Alt til sin tid.