Kultur

Mørkt sug

Overgrep og traumer. Fluer og råte. Ensomhet og død. Alt er skittent og kjipt i denne boka. Likevel underlig gripende, med et voldsomt jag i teksten.

Dagsavisen anmelder

Nadja flytter tilbake til den lille bygda hun kom fra litt nord i Sverige et sted.

Hun har prøvd seg som student, og bodd i Stockholm en del år. Men det funka ikke. Ikke at noen trodde det kom til å gjøre det, heller. «Alle kommer tilbake til slutt», oppsummerer en gammel kjenning.

«Hundenetter» av Mirja Unge

Bygda er full av slike kjenninger. Overalt.

Gutta som på ungdomsskolen rotta seg sammen i en gjeng og forgrep seg på jentene, er nå blitt voksne. Nå er det de som eier bedrifter og sitter i styrer og innvilger lån og bestemmer ting. At de en gang ødela livet til slike som Nadja, er det ingen som tenker på eller bryr seg om.

Bare Nadja. Men heller ikke hun har noen makt til å endre stort.

Hun ser dessuten at tida ikke har fart like fint med alle andre heller. Mange er allerede døde. En sitter i rullestol, og hater det. En venninne er på grei vei til å spise seg i hjel. Ensomheten ligger som et kaldt, vått ullteppe over folk. Verken alkohol eller porno gir den trøsten folk søker. Alle ser ut til å sitte like fast i gjørma.

---

Roman

Mirja Unge

«Hundenetter»

Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Oktober forlag

---

«Hundenetter» er en mektig bok om makt og avmakt. Kan ting endre seg? Kan folk? Hva gjør det med en person at bygda tar overgriperens parti i stedet for offeret? Og hvorfor gjør folk det?

I ett konkret tilfelle ender det med død. Selvmord. Nadja identifiserer seg med den unge jenta som ikke orker mer. Hun var også et offer for eldre og mektigere menns overgrep. Det kunne vært Nadja. Hvorfor ble det ikke det?

Svarene er ikke så viktige. Kanskje ikke spørsmålene heller. Muligens er det meste her i livet helt tilfeldig. Utenfor vår kontroll. Nadja vet ikke helt.

Hun driter i reglene for komma og punktum.

Det er en mørk fortelling.

Huset Nadja vokste opp i, er ikke stort mer enn en hytte. Trekkfull, knirkete, mørk. Mystiske dyr uler i skogen like utenfor. Maur spiser opp husveggene, og mygg og knott spiser opp menneskene. Fluene summer. Ting råtner. Det er gjørmete og skittent overalt, enten det ligger isete snø eller faller tungt regn.

Kom ikke til Mirja Unge for vakre naturskildringer – det er ikke sånt hun driver med.

I bok etter bok siden debuten i 1998, har hun grafset rundt i mørk, kjip, tung tematikk. Utestengelse. Fattigdom. Rus. Traumer. Mektige bygdedyr og ensomme bytilværelser. Overgrep, oftest menns overgrep mot kvinner. Volden som alltid truer.

Det virkelig fascinerende er at hun, tross tristessen, klarer å hale leseren med seg.

Ingen konstruerer setningene sine slik Unge gjør, til og med i oversettelse. Hun driter i reglene for komma og punktum. Lar i stedet flyten feie over den som leser, fra nært til fjernt, fra konkret til abstrakt og tilbake igjen, alt i samme setning.

Som her, i et ganske sjeldent øyeblikk av glede og tilhørighet, kort tid etter at Nadja har flyttet tilbake. Hun har akkurat hogget masse ved, fornøyd med å ha forlatt Stockholm og studiene:

«Jeg trengte ikke å sitte og prøve å trenge igjennom filosofiske bøker på engelsk jeg hadde prøvd å fylle alle hull og gjøre noe med følelsen av at alle visste noe som jeg ikke hadde fått med meg men det hadde ikke gått».

Kanskje fordi det er umulig. Kanskje fordi ingen egentlig vet noe som helst om noe som helst.

Men at Mirja Unge skaper underlig fascinerende romankarakterer, og suger leseren inn, er det liten tvil om. «Hundenetter» er ingen koselig bok. Men den er knallgodt skrevet, i en helt unik stil.

Les flere bokanmeldelser her