Kultur

Annika Norlin: Suger leseren inn i teksten

Svenske Annika Norlin omfavner deg med humor og originalitet i «Tua», en særdeles rørende fortelling om samhold, kjærlighet og utenforskap.

Dagsavisen anmelder

---

ROMAN

Annika Norlin

«Tua»

Oversatt fra svensk av Trude Marstein

Aschehoug

---

Annika Norlin (47) har en forbløffende karriere som musiker, tekstskriver og forfatter å vise til i hjemlandet. Novellesamlingen «Jag ser allt du gör» fra 2020 ble nominert til den gjeve Augustprisen. Da romanen «Tua» kom i fjor fikk den Sveriges Radios store pris. Samtidig ga hun ut albumet «Mentor» sammen med musikeren Jonas Teglund. Også det til jubel fra kritikerne. Derfor er det med spenning man åpner denne romanen. Og med et sukk man lukker den. Det føles godt å bli omfavnet av Annika Norlins fortellerstemme.

Romanen åpner med stemmen til den unge journalisten Emelie. Hun kjenner på en stor trøtthet og gledesløshet over bylivets kjas og mas, utbrent etter mange år som vikar i forskjellige aviser. Hun bestemmer seg for å ta en pause og oppsøker ødemarka med telt og skriveblokk. Fra knausen der hun har slått opp teltet får hun utsikt til en liten flokk mennesker rundt et bål. De virker merkelig samstemte og kjærlige mot hverandre. De sitter tett sammen, spiser, synger og danser etter hvert.

Disse bøkene vil prege bokvåren 2025: Fra blodige Minnesota til en polsk Messias

Sekt eller familie

Emelie blir nysgjerrig, men tør likevel ikke nærme seg, noe holder henne tilbake. De ser ikke ut som om de tilhører en sekt eller en familie. De er for forskjellige, både i alder, utseende og utstråling. En middelaldrende mann med et litt trist utseende, en mørkhudet kvinne med briller, en filmstjernevakker mann, en tenåringsgutt og en kvinne som tydelig er gruppens alfahunn, utgjør en samling mennesker som man kunne støtt på hvor som helst. Kanskje på en buss.

Den eneste som holder seg litt på avstand er den unge gutten. Han sitter for seg selv – som om han ikke er helt akseptert av de andre.

Emelie klarer ikke å slippe tanken på denne merkelige gruppen, hun fortsetter å overnatte på knausen. En dag tar hun kontakt med den unge gutten som har installert seg i en campingvogn som tilhører et skogselskap som holder på å avvirke skog i området.

annika norlin

Skogen der denne mystiske gruppen med mennesker har slått seg ned på ligger ved en avsides gammel gård. Det viser seg at de ofte sover ute under en stor gran i den varm årstiden. Emelie blir tatt godt imot når hun endelig våger og nærme seg. Så godt at hun blir værende.

Les også: «Alle som leser denne svenske favoritten, elsker den» (+)

Annika Norlins originalitet

Det er lett å bli forført av Annika Norlins originale fortelling. Kvaliteten ligger i en sterk språkfølelse og forfatterens evne til å tegne opp karakterer med troverdighet og innlevelse. Hun imponerer med stor variasjon og stor presisjon i språket. Det må nevnes at den kompetente Trude Marstein har gjort en fin oversetterjobb.

«Tua» kan betraktes som en kollektivroman der flere stemmer tar ordet. Noen har mye å skjule, noen sliter med indre demoner. Her er Aagny som har sittet i fengsel, tøff utenpå og kjærlig inni. I alle år har hun tatt seg av Ersmo, den unge mannen som eier gården. Her er Jozsef, en mann som er sønn av to holocaustoverlevere og kjæreste med Sara, den karismatiske alfahunnen i gruppen.

Sagne er insektforsker og spesialist på maurtuer. Hun får et barn hun ikke vil vedkjenne seg, et resultat av en voldtekt. Hun rømmer til skogs for å føde, og blir reddet av Aagny, og blir helt naturlig en del av gruppen. Barnet vokser opp uten skolegang. Dette er mennesker som holder seg skjult for myndighetene og storsamfunnet.

Les også: Budbringeren fra helvete: – Middelhavet er fullt av lik

Driv og spenning

Men er det mulig i det lange løp å holde seg borte fra samfunnet? Sånn sett kan romanen betraktes som en tekst om utenforskap og en roman om gruppedynamikk. Altså en oppskrift på en trendy, flink fortelling. Men Annika Norlin overrasker i stedet med en original, heftig roman som nærmest suger leseren inn i teksten. Her er fine situasjoner og dialoger og en omsorgsfull betraktning av karakterer og relasjoner.

Bokas karakterer følges gjennom mange år, og det gir dybde og innsikt. Det er fristende å bruke ordet menneskekjærlig om Norlins «Tua». Hun påstår i denne fortellingen at det er mulig å leve sammen, vise overbærenhet og velvilje. Og hun havner aldri i sentimentaliteten. Det er driv og spenning i denne fortellingen. Og den tilsynelatende idyllen er ikke uten sprekker.