---
4
FILM
«Parthenope - Napolis skjønnhet»
Regi: Paolo Sorrentino
Italia/Frankrike 2024
---
Jeg kan nærmest garantere at «Parthenope – Napolis skjønnhet» er den mest italienske filmen du kommer til å få se på kino i år. Og de fleste andre år. En sensuell feiring av prisvinneren Paolo Sorrentinos hjemby Napoli, som spenner over sytti år og et bredt spekter av sterke følelser. Å stabbe ustødig fra en varm kinosal etter «Parthenope» og rett ut i piskende, bikkjekald snøstorm er nok et bevis på at film som oftest er å foretrekke fremfor virkeligheten, samt at Norge er et land for spesielt interesserte selvplagere. Men uansett.
Sorrentino har viet den siste tiden til å regissere overdådige reklamefilmer for luksusmerker som Bulgari, Hennessey og Moncler. En erfaring som virkelig merkes i «Parthenope», og det ville ikke være særlig urettferdig å beskrive dette som en eneste, lang reklamefilm for Yves Saint Laurent. Motehuset har ikke bare supplert de lekre kreasjonene vi stadig ser modellvakre, unge mennesker poser i, men finansierte dessuten «Parthenope» via deres nyopprettede produksjonsselskap Saint Laurent Productions.
Les også: Nicole Kidman flørter med katastrofe i «Babygirl»
Ved en tragisk tilfeldighet døde Sorrentinos faste kostymedesigner Luca Canfora under mystiske omstendigheter like før opptakene av filmen var over (den er dedikert «Til Luca»), og han ble funnet druknet utenfor Grotta dell’Arsenale ved Napolibukten. Nærmest poetisk i tråd med filmen, som følger livsløpet til en enigmatisk kvinne som fødes i dette farvannet, og opplever sin største tragedie her. Hun er døpt etter antikkens navn på Napoli, og den greske sirenen som ifølge legenden druknet seg i fortvilelse over at hennes fagre sang ikke klarte å forføre Odyssevs.
Jeg vet ikke hvor viktig det er å kjenne den mytologiske forhistorien for å helt begripe hva Paolo Sorrentino prøver å si med filmen, men det skader sikkert ikke. Parthenope kommer til verden i 1950, velsignet med både en velstående familie og besnærende skjønnhet. Hennes grandonkel er Napolis borgemester, og etter fødselen forærer han henne en overdådig krybbe importert rett fra Versailles. Parthenope vokser opp til å bli en fristerinne (spilt av skjønnheten Celeste Dalla Porta) så uimotståelig at hun ser ut til å vekke et forbudt begjær i hennes egen storebror Raimondo (Daniele Rienzo).
Les også: Fra «Spermageddon» til «Mission Impossible»: Disse filmene ser vi fram til i vår
Hun blir kjæreste med barndomsvennen Sandrino (Dario Aita), og sammen drar de impulsivt på sommerferie til Capri. Ingen av dem har penger eller et sted å bo der, men de er unge, vakre og blaserte i Vannmannens tidsalder. Her blir Parthenope aggressivt kurtisert av en ufyselig millionær og blir kjent med favorittforfatteren John Cheever (Gary Oldman). En alkoholisert, kronisk melankolsk (og høyst virkelig) poet som nekter å tilbringe mer tid med Parthenope fordi «jeg vil ikke stjele et eneste øyeblikk av ungdommen din». Men den ungdommen er flyktig, og bortkastet på de unge.
Det er på Capri Parthenope mister uskyldigheten, og lyset i øynene hennes dempes av en familietragedie som sender henne ut på en livslang dannelsesreise. Fremfor å benytte skjønnheten som et våpen velger Parthenope å satse på et tilbaketrukket akademisk liv. Filmen blir merkbart snodigere og mer episodisk i takt med at Parthenope blir eldre og mer desillusjonert; hun tar et dypdykk ned i Napolis lugubre skyggeside med den karismatiske mafiabossen Criscuolo (Marlon Joubert).
Her blir Parthenope vitne til et snodig ritual der to mektige mafiafamilier forenes under et offentlig samleieshow på treskelen til et nytt tiår. Hun flørter med en karriere som skuespiller under et møte med den vansirede, maskerte dramalæreren Flora Malva (Isabella Ferrari), og gir slipp på disse planene etter et møte med den bitre divaen Greta Cool (Luisa Ranieri).
Omtrent på dette tidspunktet begynner «Parthenope» å minne mistenkelig om en marginalt mer prestisjefylt og elegant variant av den notoriske, erotiske kultkalkunen «Candy» (1968); en sleazy sexploitation-odysse der hovedpersonen snubler inn i den ene seksuelle situasjonen etter den andre. Jeg tipper at «Parthenope» vil forarge enkelte surmagede cineaster med sitt stålfokus på kvinnelig sensualitet, seksuell frilynne og en ultrafeminin hovedperson som stort sett bare defineres ut ifra mennene som begjærer henne. Ifølge regissøren skal Parthenope være en slags personifisering av Napolis folkesjel, noe som muligens legitimerer at hun aldri helt føles som et virkelig menneske med et indre sjelsliv.
Les også: Ingmar Bergmans intense trekantdrama til NRK
Det skyldes i alle fall ikke innsatsen til den fotogene debutanten Celeste Dalla Porta, som gjør sitt ytterste for å puste liv i en underutviklet, symbolsk rolle – og portretterer Parthenope fra tenårene til slutten trettiårene, frem til det 78-årige sexsymbolet Stefania Sandrelli overtar oppgaven når hennes livsløp sklir inn i nåtiden. Det er vanskelig å påstå at dette helt fungerer som en sammenhengende historie, eller når opp til Paolo Sorrentino beste filmer. Jeg vil ikke motsi dem som vil føle at dette mest er en overflatisk stiløvelse, og at Sorrentino riffer rundt temaer han har utforsket tidligere i «Den store skjønnheten» (2013), «Youth» (2015) og selvbiografiske «Hand of God» (2021).
Men det er samtidig beint umulig å avvise en sensuell, svevende sommerodysse som viser oss mye skjønnhet, er så desorienterende uforutsigbar og inneholder så mange minneverdige øyeblikk.
