---
KUNST
Sigurd Bronger
«Bærbare objekter»
Galleri Format, Oslo
Til 16. februar
---
Det er bare å innse med én gang: Smykkekunst er ikke det folk flest er opptatt av. Men faktum er at lille Norge kan mønstre noen av verdens beste og mest nyskapende smykkekunstnere. Etter at Tone Vigeland (1938–2024) døde i fjor, har Sigurd Bronger (født 1957) inntatt pallen som vår spydspiss i internasjonal smykkekunst. Det er et felt preget av alt annet enn de diamant- og perlebehengte kjendisene vi er vant til å se for oss når noen sier «smykker».
Jo da, Sigurd Bronger kan også bruke edle smykkesteiner. Men han bruker dem på en måte som får deg til å sperre øynene opp og tenke etter. For eksempel er hans «Diamantring» laget i papp med diamantstøv på toppen. Og han bruker 24 karat gull i en «Smiley»-brosje som kan få noen og enhver til å sette kaffen i vrangen – kjent som det er som et symbol brukt på ecstasy-piller – før de beundrer oppfinnsomheten, den underfundige humoren og det gode håndverket.
Les også: TV-serien om Nerdrum-familien kommer med en ekkel bismak
Humor, «dorullkunst» og bærbare objekter
Sigurd Bronger setter ting i perspektiv. For eksempel er hovedtyngden av den delvis retrospektive utstillingen i Format, som er landets fremste galleri for kunsthåndverk, en serie «bæreinstrumenter». Det er brosjer til å feste på klærne, laget de siste årene. De består av finurlig formede festeanordninger, som bærer pappesker laget for skruer og lignende formål. Han greier til og med å gi begrepet «dorullkunst» en helt ny mening. Bronger lager sine bæreinstrumenter med stor konsekvens og med mye humor: Slik blir hans måte å uttrykke entusiasme for gjenbruk og bærekraft en vennlig kommentar til bruk-og-kast-samfunnet.
Den andre hoveddelen av utstillingen «Bærbare objekter» er en serie nyproduserte gullringer, laget av restmaterialer samlet på verkstedet gjennom år. Alle er laget i 2024, og de er et markant brudd i Brongers produksjon. For her er det absolutt ingen ting som minner om tradisjonelle gullringer. Ved første blikk ser de tilfeldige og sammenrasket ut, nesten som noe som har vært mistet og tråkket på. Men ser du etter vil du oppdage at de er nydelig konstruert med detalj- og fargerik emaljelakk på de små delene i hvitt og gult gull. Sett fra én vinkel ser noen av dem ut som små dyrefigurer.
Les også: De fem største i norsk kunst 2024
Andre får meg til å tenke på dansere. Men alt dette er resultater av min fantasi: Sigurd Brongers intensjon synes å ligge i en utforsking av hvordan han kan sette sammen tilfeldige former til en meningsfull helhet. Han «konfigurerer» materialene på nytt, basert på en av smykkekunstens arketyper – ringen.
Sigurd Bronger er kjent som en iderik smykkekonstruktør med oppmerksomheten rettet mot komposisjon, presisjon og finurlige detaljer. Men med de nye ringene har han kastet alle prinsipper over bord. Han har gitt dem et uttrykk som er så «tilfeldig», lett og luftig at de vekker entusiastisk oppsikt. De virker så skjøre at de krever en meget oppmerksom bruker: Skal du ha en av disse ringene på fingeren må du være ekstra årvåken når du skal hilse med hånden, ta på en hanske eller gestikulere.
Sigurd Brongers «Smiley»-brosje
Den tredje delen av utstillingen viser eldre bæreinstrumenter. «Smiley»-brosjen er den eldste, fra 2004, mens de øvrige er fra 2010-tallet. Her vises bæreinstrumenter blant annet for en kanelstang, for en kjempekongle, og for 50 000 kuler. Det siste smykket er utstyrt med en lupe så du kan studere strukturen i de små, gullforgylte messingkulene. Synet er fascinerende fordi de er sveiset sammen med en hemmelig spesialteknikk. Her kan du også se en helt vanlig passer, et «geometrisk instrument» med pinner (så du kan bære det) i en forseggjort eske av Brongers eget design.
Denne delen av utstillingen rommer også «Bæreinstrument for Nautilusskjell», en variant av brosjen han fikk den «Bayerske Stats pris» for i 2016. Det er en av Tysklands mest prestisjetunge æresbevisninger, og ruver på toppen av all den ære Sigurd Bronger er blitt overøst med, på linje med svenskenes «Prins Eugen-medaljen» (2015) og «Torsten och Wanja Söderbergs pris» (2012). To år tidligere, i 2010, fikk han Norges høyeste utmerkelse for design, Jacob-prisen.
Les også: Fargesterke og overveldende kunstnerliv med Vanessa Baird og Else Hagen
Bronger på linje med Tone Vigeland
Grunnen til at jeg ramser opp disse prisene, er fordi de leder frem til den store utstillingen han ble hedret med i fjor, i «Die Neue Sammlung» i designmuseet ved Pinakotek der Moderne. Det er ett av Tysklands beste museer, og soloutstillingen regnes som den viktigste i smykkeverdenen. Han er den andre nordmannen som er invitert til München, etter at Tone Vigeland hadde samme soloutstilling i 2017.
Utstillingen i München kom 34 år etter debututstillingen i Kunstnerforbundet i 1990. Jeg anmeldte også den gang, og når jeg leser anmeldelsen på nytt ser jeg en rød tråd i interessen for arkitektoniske konstruksjoner. Sigurd Bronger har selv stått for utstillingsdesignet i Galleri Format, og det er akkurat passe gærent til å kle humoren som strømmer gjennom hans karriere. Han har laget et solid rakkelverk av en konstruksjon som ser ut som den vil kollapse hvert sekund. Den fungerer som en fargeklatt i gallerirommet, med malte paneler montert på en konstruksjon av pinner organisert som et fuglerede.
Bronger med mange verk i München
Sigurd Brongers utstilling i Galleri Format teller 34 verk. I München var det 167. Det betyr at det er veldig mye av hans omfattende produksjon vi ikke får se. Det inkluderer flere av hans ikoniske bæreinstrumenter, med egg, ballonger, såpestykker, svamper og viskelær – verk med humoristiske overtoner og en estetikk som kan blåse luften ut av en følsom betrakter. Mange av verkene som ble vist i München vil høyst sannsynlig aldri bli vist offentlig igjen, for mange av smykkene tilhører private samlere som helst ikke låner ut. Vi kunne fått muligheten, men verken Nasjonalmuseet eller noen andre norske kunstmuseer var interessert i å hente hjem München-utstillingen.
Det er 14 år siden hans forrige separatutstilling i Norge, på Lillehammer Kunstmuseum. Med Sigurd Brongers nitidige og begrensede håndverksproduksjon er sjansen stor for at det går like lang tid til den neste utstillingen i Norge. Derfor håper jeg norsk kunstpublikum kjenner sin besøkelsestid og oppsøker Galleri Format før utstillingens siste dag, 16. februar. Det vil ingen angre på.
