Film har alltid vært mer enn ren underholdning. Den fungerer som et speil for samfunnet, der vi reflekterer over vår tid, våre utfordringer og vår frykt. «Nosferatu» – enten vi snakker om Friedrich Wilhelm Murnaus banebrytende stumfilm fra 1922, Werner Herzogs hypnotiske nytolkning fra 1979, eller Robert Eggers’ kinoaktuelle adaptasjon – er et perfekt eksempel på hvordan film kan speile samfunnets uro og bekymringer.
Vampyr som folkloristisk og symbolsk skikkelse, går tilbake til urgamle folklore og mytologi, har alltid vært et kraftfullt symbol på død, pest og sosial uro. Figuren har utviklet seg gjennom århundrene, fra mytologiske demoner til østeuropeiske folkesagn, før den ble udødeliggjort i litteraturen, særlig med Bram Stokers «Dracula» fra 1897.
Gjennom ulike epoker har denne historien blitt gjenfortalt, tilpasset og nytolket, men de tre nevnte verkene skiller seg som bautaer både i filmhistorien og vår forståelse av ondskapens natur. De kan betraktes som en slags trilogi som på en slående måte oppsummerer de siste 100 årene av samfunnets kollektive refleksjon.
Les også anmeldelsen: Tett, trykkende og truende «Nosferatu»
Den tyske filmteoretikeren Siegfried Kracauer hevdet at film reflekterer samfunnets kollektive psyke. Når politiske, sosiale eller eksistensielle krefter truer vår trygghet – søker vi ofte tilflukt i mystikk. Når orden og balanse brytes, vokser behovet for historier som utforsker det ukjente, det mørke for å gi mening til det uforståelige, eller rett og slett for å gi en emosjonell utvei.
Bram Stoker «Dracula» inspirerte «Nosferatu»
Det var nettopp Stokers fortelling som inspirerte Friedrich Wilhelm Murnaus banebrytende stumfilm «Nosferatu – en skrekkens symfoni» fra 1922. Den var opprinnelig en uautorisert adaptasjon av Bram Stokers «Dracula», og for å unngå rettslige problemer ble flere navn og detaljer endret – Count Dracula ble til Graf Orlok, og til slutt Nosferatu, et gammelt rumensk ord som kan oversettes til «den uutholdelige». Samtidig kan disse endringene også ha vært et forsøk på å tilpasse fortellingen til et tysk publikum, slik at karakterene og settingen føltes mer nærliggende og relevante.
Men disse endringene var ikke nok til å hindre en rettssak med Stokers arvinger, som krevde at alle kopier av filmen skulle destrueres. Heldigvis overlevde noen kopier, og her sitter vi, over 100 år senere, fortsatt like trollbundet.
«Nosferatu – en skrekkens symfoni» er en milepæl i filmhistorien. Ikke bare som en vampyrhistorie, men som en del av den tyske ekspresjonismen – en stil som bruker overdrivelser og forvrengninger i scenografi, lys og skygge for å visualisere indre følelser og konflikter. I stedet for å etterligne virkeligheten, skaper ekspresjonistiske filmer et subjektivt univers som gjenspeiler karakterenes psykologiske tilstand og de samfunnsmessige bekymringene. Denne estetikken vokste fram i en tid hvor Europa vaklet etter første verdenskrig, og mørke ideologier begynte å ta form.
Les også: Fra «Spermageddon» til «Mission Impossible»: Disse filmene ser vi fram til i vår
Grådighet og manipulasjon
I kjernen av Nosferatu finner vi en historie drevet av grådighet og manipulasjon. Det hele starter med eiendomsmekleren Knock, som i jakten på profitt sender sin ansatte, Hutter, til Transilvania for å møte grev Orlok, som ønsker å kjøpe en eiendom i Wisborg. Hutter får i oppdrag å fullføre denne handelen. Men det viser seg raskt at Orlok har skjulte intensjoner – han er egentlig ute etter Ellen, Hutters kone.
Samtidig er Knock allerede fanget i Orloks makt, en underliggende tråd som viser hvordan ondskap kan infiltrere gjennom svakhet og grådighet og utløse en kjede av katastrofale hendelser, som bringer død og ødeleggelse til Wisborg. Orloks tilstedeværelse blir en metafor for hvordan små handlinger drevet av egoisme og maktbegjær kan føre til samfunnets kollaps.
Vampyren i Murnaus film blir en metafor for trusler – kanskje gryende totalitære krefter? Skipet som bringer Nosferatu til Wisborg, lastet med pest og død, kan tolkes som en advarsel om hvordan destruktive ideologier kan spre seg og forgifte samfunn. Filmens tragiske heltinne, Ellen, spilt av Greta Schrøder, ofrer seg for å beseire denne ondskapen. Det er en seier, men en som kommer med en svært høy pris.
Les også: Dagsavisens favoritter - dette er årets beste filmer fra 2024
Werner Herzog og Klaus Kinski
Den tyske regissøren Werner Herzog tilhørte den såkalte «farløse generasjonen» av filmskapere – en gruppe som distanserte seg fra den eldre filmtradisjonen for å bryte fri fra skyggen av Nazipropagandaen og forsøkte å definere en ny retning for tysk film. Herzog vendte seg til en av de mest ikoniske fortellingene i den tyske filmhistorien, Nosferatu, og satte dype spor med sin tolkning i 1979.
«Nosferatu – nattens vampyr» er ikke bare en hyllest til Murnaus originale verk, men også en nytolkning som gir dypere refleksjon over ondskapens natur. Klaus Kinskis intense skuespill som Dracula, sammen med Isabelle Adjani og Bruno Ganz, skapte en dyptgripende versjon som fortsatt fanger publikum.
I Herzogs versjon dør Nosferatu, men hans arv lever videre gjennom Jonathan, som selv blir vampyr. Herzog forsterker fortellingen ved strategisk bruk av musikk. Den georgiske folkesangen Tsintskaro gir en sakral følelse av tidløshet, mens musikken knytter filmen til naturens mystikk. Herzog beskrev musikken som en måte å gi vampyrens verden en sjel.
Murnaus vampyr ble av Herzog forvandlet til en tidløs metafor for historisk ondskap – en kraft som muterer, overlever gjennom generasjoner, og som krever kontinuerlig motstand.
Eggers’ «Nosferatu» på kino
Og nå er vi her, med Robert Eggers’ kinoaktuelle «Nosferatu». Hvorfor gjenskape denne historien i dag? Det er en fortelling som aldri har mistet sin aktualitet, og Eggers’ versjon føles som en ny advarsel for oss alle som lever i en tid preget av usikkerhet, globale kriser og økende autoritære tendenser.
Eggers forener historisk autentisitet, mytologi og menneskets mørke psyke på en måte som gjør fortellingen både tidløs og akutt relevant. Hans «Nosferatu» speiler vår tids frykter – fra pandemier til sosial polarisering – og minner oss om hvordan ondskap, enten den manifesterer seg som pest, krig eller urettferdighet, alltid finner nye måter å infiltrere og påvirke samfunn på.
Dette er ikke bare en film om vampyr, men også om arven han etterlater – en arv som reflekterer vår egen tids utfordringer og byr oss å stille spørsmålet: Hva kan vi lære av historien, og hvordan kan vi stå imot mørket som truer?
Filmen forblir tro mot sin gotiske stil, men den har også pekepinn og subtile tegn som antyder at det ikke bare er en fortelling om en vampyr, men også en refleksjon over vår egen tid. Detaljer som språket som snakkes ombord på båten Nosferatu reiser med mot byen – russisk, i dette tilfellet – skaper en interessant kobling mellom historisk troverdighet og dagens samfunnsmessige spørsmål. Båten, lastet med pest og ødeleggelse, fungerer som en metafor for hvordan trusler beveger seg på tvers av grenser og infiltrerer samfunn.
Les også: «Conclave» på kino: Tarvelig tronespill
Lily-Rose Depp i «Nosferatu»
Samtidig er tematikken dypt forankret i universelle menneskelige følelser som ensomhet og søken etter tilhørighet. Hovedkarakteren Ellen fremstår som både offer og katalysator når hun gjennom sitt kall på Nosferatu forsøker å bryte ut av sin isolasjon. Thomas Hutter, på sin side, er drevet av penger og ignoranse, noe som får ham til å overse advarslene fra sin kone.
Dessuten står valget av Lily-Rose Depp i hovedrollen som et sterkt symbol på vår samtid. Hennes sterke tilknytning til populærkulturen, ikke minst gjennom foreldrene, forankrer filmen i nåtiden. Dette minner oss om at denne historien ikke bare er en gotisk fortelling fra en fjern tid, men også et speil på vår egen verden. Denne doble dimensjonen – hvor vi både trekkes inn i fortidens estetikk og konfronteres med vår egen samtid – gjør Eggers’ film spesielt relevant.
Vampyren selv, med sitt distinkte utseende, bryter med tidligere vampyrfortolkninger og er blant elementene som gjør Eggers’ «Nosferatu» til en gåtefull fortelling som både speiler vår historie og peker på vår nåtid. Det er et narrativt grep som binder sammen historisk troverdighet og tidløse temaer på en måte som både engasjerer og uroer. Mark Korvens lydspor blander deretter liturgiske koraler med mørke, disharmoniske toner som gir følelsen av et samfunn i oppløsning.
«Nosferatu» er mer enn en skrekkfilm – det er en evig fortelling om hvordan ondskap finner veien inn i samfunnets svakeste punkter, enten gjennom frykt, grådighet og forførelse. Gjennom filmhistorien har «Nosferatu» vært et levende bevis på at film kan fungere som en advarsel, et verktøy for refleksjon, og en påminnelse om at kampen mot mørket aldri tar slutt.
Om vi ikke våker, risikerer vi at historiens mørke kapitler gjentar seg – kanskje i nye former, men med den samme destruktive kraften.
Artikkelforfatter Maka Dolidze er teater- og filmviter, og redaktør av Filmmagasinet.
Les også: Glad i å kjøpe pose på butikken? Da er dette en dårlig nyhet
Les også: – Vi levde med sorgen i de 21 årene vi visste om det
Les også: Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)