Ved inngangen til hvert nye år pleier vi å se tilbake på popmusikken for 50 år siden. Dette begynte vi med for ni år siden, slik at 1966 ble det første året vi oppsøkte igjen. Derfor benytter vi nå anledningen til å utvide serien ved å se hele 60 år tilbake, til 1965. Som i likhet med alle de andre årene var litt av ei tid. I arbeidet med denne saken har det også dukket opp et gammelt skråblikk på 1964, som vi nå legger til i gullrekka.
Les tidligere årsoppsummeringer her: 1964, 1966, 1967, 1968, 1969, 1970, 1971, 1972, 1973, 1974, 1975
Mot slutten av 1965 begynte jeg å høre på popmusikk. Dette kan høres rart ut for eventuelle yngre lesere. Jeg hadde allerede fylt åtte år, men musikk var ikke noe vi fikk kastet etter oss fra alle kanter den gangen. Jeg visste knapt nok om at det fantes andre sanger enn de vi sang på skolen, og barneplatene jeg hadde fått til jul og bursdager. Jeg tror ikke jeg engang registrerte den festligste Eurovision-vinneren gjennom alle tider, franske «Poupée de sire, poupée de son» med France Gall, komponert av Serge Gainsbourg.
Jeg hadde imidlertid kamerater med eldre søsken. Hos dem fikk jeg høre «Cadillac» med svenske Hep Stars, og et par Beatles-plater. Ikke de mest opplagte Beatles-utgivelsene fra dette året, «Help» eller den utrolige doble A-sida med «Day Tripper» og «We Can Work It Out». Nei, det første inntrykket kom med Beatles sin versjon av «Dizzy Miss Lizzy» fra 1964, utgitt på singel i Skandinavia i 1965. Jeg regner denne fortsatt som en av gruppas aller beste innspillinger. En annen var «My Bonnie» fra Hamburg-oppholdet deres mange år før, som bandet til sangeren Tony Sheridan. Ikke en ekte Beatles-plate, men Sheridan ble ikke nevnt verken på omslaget eller etiketten etter at The Beatles slo igjennom. Du verden så flott denne også høres ut. Rocken har aldri vært tøffere i mine ører.
Dette snevre utvalget av plater var lenge mitt 1965. Et år som kom med låter som «Satisfaction» med The Rolling Stones, «Sound Of Silence» med Simon & Garfunkel, «See My Friends» med The Kinks, «Wat’cha Gonna Do About It» med Small Faces, «Mr. Tambourine Man» med The Byrds, «I Got You Babe» med Sonny & Cher, «It’s My Life» med The Animals, «Shake» med den nettopp myrdede Sam Cooke, og den dessverre evig aktuelle «Eve of Destruction» med Barry McGuire. Og «Like A Rolling Stone» fra Bob Dylan, med hans strålende opplagte elektriske lyd, som skapte så stor forargelse på folkemusikkfestivalen i Newport den sommeren. Dette var jeg også lykkelig uvitende om. Kan ikke huske det ble diskutert rundt middagsbordet hjemme, eller nevnt på Dagsrevyen. Nå gikk Dylan elektrisk ei helg midt på sommeren, det var ikke Dagsrevyen på søndager i 1965, men likevel…
Les også: Pop i 2024: Det store kvinneåret
I 1965 begynte radioprogrammet «Ti i skuddet», med «King Of The Road» fra amerikanske Roger Miller på første plass. Dette var heller ikke noe vi ble fortalt om, men jeg oppdaget programmet tilfeldigvis mot slutten av året. Jeg ble fascinert av at konkurransemomentet også fantes i musikk, at det ble kåret vinnere på samme måte som i skøytemesterskapene. Popmusikere kunne bli like store helter som Fred Anton Maier og Per Ivar Moe, som dominerte på isen etter at Knut «Kupper’n» Johannesen hadde lagt opp.
Ti skuddet hadde til å begynne med ti, senere 15 utplukkede plater som ungdommer i Oslo og forskjellige steder i landet fikk stemme på. Programmet hadde stor innflytelse på unge sinn, men ga oss bare en flik av den nye virkeligheten. De minste av oss visste ikke at mange av de beste representantene for den nye tida ikke slapp til i programmet. The Rolling Stones, The Kinks, The Who og Bob Dylan var aldri med i «Ti i skuddet» det første året. Det ble derimot plass til et par plater med programlederen Vidar Lønn-Arnesens egen gruppe Tre Tainers.
Les også: Dette er årets beste norske album i 2024
I «Ti i skuddet» fikk jeg i stedet høre franske Françoise Hardy med den vidunderlige visa «All Over The World», som faste lesere vil vite opprinnelig het «Dans le monde entier». Og trompetlåten «Exodus Song» med Finn Eriksen, som med dette er blitt en evig personlig favoritt. Den sangen som slo aller sterkest an hos meg var nok «Og så kom Helgenen frem» med The Key Brothers & The Quivers, en hyllest til Roger Moores helt fra «Detektimen», som jeg ikke fikk lov til å se sent på fredagskveldene. Kanskje ikke så rart, for «nå er det like før det brenner løs med slagsmål, sjarm og sex» ifølge teksten i sangen. Jeg husker godt dette første begjæret etter å få høre ei plate om igjen. Knappheten på godene kan ha gitt min generasjon et ekstra nært forhold til musikkens gleder.
For de litt viderekomne i denne musikken kom det glansede musikkmagasinet Popnytt med sine første 10 nummer i 1965. Med flotte fargebilder av popstjernene, som ble hengt opp på veggen i barneværelsene. De gamle bladene er digitalisert, og er lett tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket.no, for et glanset blikk tilbake til ordentlig gamle dager.
Resten av det jeg skal fortelle om nå har jeg altså opplevd i ettertid. Når jeg hører igjen alle de kjente, og etter hvert kjære favorittene fra 1965 slår det meg at de ikke gir meg noen følelse av årstid, i motsetning til alle de senere sangene som jeg oppdaget etter hvert som de kom ut.
Vi skal denne gangen ikke dvele ved suksessen til The Beatles eller norgesbesøket til Rolling Stones, som vi har skrevet mye om før. Etter det fenomenale gjennombruddet til The Beatles fulgte en lang rekke grupper etter til USA, og videre rundt i verden. «Den britiske invasjonen» ble et begrep. The Beatles var selvfølgelig størst, men etter dem kom Herman’s Hermits (14 hits i USA i løpet av 60-årene), Dave Clark Five (13), The Rolling Stones (12) og The Animals (9). Årets der-skulle-vi-vært var prisvinnerkonserten til musikkavisa New Musical Express i London 11. april, med opptredener av The Beatles, The Rolling Stones, The Kinks, Dusty Springfield, Them, The Animals, Herman’s Hermits, Donovan, The Moody Blues og enda flere.
Man kunne tro at disse britiske artistene gjorde rent bort i hjemlandet, men mange av platekjøperne viste fortsatt mer voksne tendenser. De var nok tydeligvis også mer kjøpesterke. Den mest solgte singelen i Storbritannia i 1965 ble balladen «Tears» med den «familievennlige» sangeren og komikeren Ken Dodd. Tett fulgt av den australske visegruppa The Seekers og deres «I’ll Never Find Another You», som likevel virkelig er en kandidat til den aller fineste sangen fra 1965. Som det står i «Dr. Munks Popleksikon» av Ragnar Hovland: «Ein musikk som uttrykker ei blanding av optimisme og melankoli og som får ein til å lengte etter noko, utan at ein heilt veit kva.»
Les også: Disse artistene vil prege norsk musikk i 2025
Den mest populære LP-artisten i Norge var Jim Reeves, året etter at han omkom i en flyulykke. Han hadde fire LP-plater blant de ti øverste, med «Gentleman Jim» på førsteplass. Hans «I Love You Because» passerte kravet til å få Arbeiderbladets platinaplate, for 100 000 solgte eksemplar. Arbeiderbladets oversikt over de mest populære singlene i 1965: Enda ei plate med Finn Eriksen på topp, «Lappland», fulgt av «Där björkarna susa» med svenske Jailbird Singers, enda mer svensk med Sven Ingvars’ «Fröken Fräken».
Svenskene gjorde det skarpt i Norge, men bare Hep Stars var akseptert som tøffe. Deres norske konkurrenter var The Pussycats, som fikk en kjempehit med den smektende instrumentallåten «Ebb Tide», og skapte Norges første nasjonale pophysteri med sine mer utagerende sanger. De fikk også varme opp for The Rolling Stones i Oslo, også dette en historie som er grundig fortalt før. Den eneste norske artisten som markerte seg på Arbeiderbladets LP-liste i 1965 var Åse Kleveland med albumet som bare het «Åse». Godt å vite at vi fortsatt får høre henne også av og til.
I 1965 kom artister for første gang med album som ikke bare var en samling av innspillingene de hadde tilgjengelige, men laget med en større helhetlig tanke. Salgslistene viser at LPer først og fremst var for voksne, men Bob Dylan må ha imponert med «Bringing It All Back Home», med én akustisk plateside og én med den nye elektrisiteten. Med «Highway 61 Revisited» et halvt år senere var omskapingen ferdig, med «Like A Rolling Stone» som tordnende åpningsspor.
The Beatles satte enda en ny standard for album i popalderen med «Rubber Soul» i desember. Anmeldere i avisene var ikke overbegeistret, mange mente at The Beatles vannet ut sin egen appell med sanger som ikke var typiske for dem. En av dem som var desto mer imponert var Brian Wilson i The Beach Boys, som umiddelbart begynte arbeidet med å overgå dem, med mesterverket som skulle bli «Pet Sounds» i 1966.
I påvente av popalbumenes tidsalder er retrospektive årslister fra 1965 også preget av jazzplater som trygt kan kalles klassisk musikk. Først of fremst John Coltranes evige «A Love Supreme», som alltid kan anbefales som en døråpner for å oppdage jazzen. Det samme gjelder «Song For My Father» med Horace Silver, der tittelsporet må ha gitt Steely Dan ideen til «Rikki Don’t Lose That Number» ti år senere.
Noe av det jeg blir mest imponert av å se tilbake på, eller høre, er utgivelser fra det amerikanske plateselskapet Motown. «Stop! In The Name of Love» med The Supremes, «Going To A Go Go» og «Tracks of My Tears» med The Miracles, «Uptight (Everything’s Alright)» med Stevie Wonder, «I Can’t Help Myself» med The Four Tops, «Nowhere To Run» med Martha & The Vandellas, «My Girl» med The Temptations og mange andre. Lenger nede i sør begynte Otis Redding å markere seg som en av historiens store stemmer. Albumet «Otis Blue» hadde sanger som «I’ve Been Loving You Too Long» og «Respect». James Brown kom med «Papa’s Got A Brand New Bag» og «I Got You (I Feel Good)». Bedre blir det aldri.
Vi kommer alltid over fornøyelige intervjuer med artistene når vi fordyper oss i fortida. Hvorfor spilte Hep Stars bare coverlåter til å begynne med? – Det er ikke noe komponisttalent blant oss fem, sa de til VG i mai 1965. Etter hvert begynte de å skrive låter selv, først og fremst organisten Benny Andersson, som fikk en viss suksess med gruppa Abba ti år senere.
Jeg må også nevne et TV-intervju med Mick Jagger fra Irland i 1965, der han setter alt dette i perspektiv: – Vi ble fortalt at popmusikken er en flyktig greie, at den hadde kort holdbarhet. Vi lager ei plate, den kommer inn på listene, og vi kunne holde på i ett år, kanskje ett og et halvt, sa han. Selvsikker og fornøyd med at gruppa fortsatt var i full sving etter to år. I 1965 var popmusikken fortsatt ansett for å være et forbigående fenomen.
Popmusikken var imidlertid mer holdbar enn mange skulle to. Nå er det altså 60 år siden «The Last Time» med The Rolling Stones. «Hope I die before I get old» sang The Who i «My Generation», men de holder visst på ennå. Det er nesten vemodig å tenke på at alle disse sangene har vært med oss i 60 år nå, og fortsatt spilles om og om igjen. Tida har aldri gått fra «You’ve Lost That Lovin’ Feelin’» med The Righteous Brothers, «Ferry Across The Mersey» med Gerry & The Pacemakers, «California Girls» med The Beach Boys, «California Dreamin’» med Mamas & The Papas, «Do You Believe In Magic» med Lovin’ Spoonful, «It’s Not Unusual» med Tom Jones eller «I’m Alive» med The Hollies. Alle disse har gitt livet større mening for mange av oss.
