---
3
FILM
«Babygirl»
Regi: Halina Reijn
USA/Nederland – 2024
---
Film «Babygirl» legger opp til å være den typen erotisk thriller som kunne ha kommet rett fra nittitallet, men er for vag, distansert og behersket til å vekke den helt store lidenskapen. Regissør, produsent og manusforfatter Halina Reijn prøver å gi et kvinnelig perspektiv på en sjanger som tradisjonelt var mest opptatt av å menn, men ser ut til å glemme at vi allerede har sett skrekkelig mange eksempler på akkurat det samme, i alt fra «Secretary» (2002) og «Unfaithful» (2002) til stakkarslige «Killing Me Softly» (2002). Men selv om «Babygirl» boltrer seg i veldig velkjent farvann og minner mye om en lang rekke filmer vi har sett før, så er det i alle fall en velspilt og delikat iscenesatt reprisesending.
Man kan sikkert diskutere om dette er en rolle Nicole Kidman er perfekt for i denne fasen av karrieren, men den 57-årige Oscar-vinneren er samtidig fremste årsak til at «Babygirl» holder interessen. Hun er Romy Mathis, en velstående konsernsjef i automatiseringsselskapet Tensile Automaton, som styrer sitt imperium i toppetasjen i en eksklusiv Manhattan-skyskraper med heldekkende panoramavinduer. Hjemme sjonglerer hun familielivet og to tenårige døtre med det stive fjeset godt plantet over mobilen mesteparten av tiden, og har lagt sin flid i å opprettholde glansbildefasaden. Men under denne fasaden ulmer naturligvis uartikulerte, utilfredsstilte begjær.
Les også: Ingmar Bergmans intense trekantdrama til NRK
Romy ser ut til å ha et aktivt sexliv med ektemannen Jacob (Antonio Banderas), en uendelig forståelsesfull, kjærlig og myk teaterregissør som sikkert har måttet finne seg i veldig mye for å holde husfreden de siste nitten årene. Vi fersker fort at Romy ikke er tilstrekkelig tilfredsstilt av rutinemessig misjonærstilling-sex i ektesengens silkelaken. Så fort ektemannen har gjort seg ferdig sniker hun seg bort til hjemmekontoret sitt for å masturbere ivrig til internettporno, tilsynelatende den eneste måten hun kan få orgasme. Denne distanserte isdronningen benytter sin privilegerte status, rikdom og makt til å holde de fleste på behørig avstand, men en person klarer allikevel å punktere boblen hennes nærmest umiddelbart.
Den unge praktikanten Samuel (Harris Dickinson) presser seg innenfor Romys intimsfære med flirende likegyldighet, og annonserer at hun skal bli hans nye mentor. Romy finner denne frekke «bro»-jyplingens oppførsel veldig respektløs, og skrekkelig pirrende. Han observerer treffsikkert at Romy er den typen bosslady som innerst inne vil bli «fortalt hva hun skal gjøre», og kickstarter et seksuelt maktspill der den rundt tretti år yngre kjekkasen systematisk stripper henne for all autoritet.
Romy hevder hun er urolig over aldersforskjellen og den ujevne maktbalansen, men som Samuel selv understreker; han sitter på all makten i dette seksuelle forholdet, og kan ødelegge hele livet hennes med en telefonsamtale. Det blir en sentral del av pirringen. Romy underkaster seg villig, og lar seg dominere i en mild form for kinky BDSM-leker, der Sam gir henne ordre hun må følge uten forbehold. Noe som blir en seksuell oppvåkning og gradvis en seksuell besettelse, mens Romy risikerer alt for å opprettholde tenningen.
Les også: Ingmar Bergmans intense trekantdrama til NRK
Det taler til filmens fordel at dette aldri blir en kjærlighetshistorie der Romy og Jacob utvikler ømme følelser for hverandre. Dette dreier seg utelukkende om begjær, og hvordan en middelaldrende kvinne endelig får det til å gå.
Utroskap som en kilde til selvutvikling er en interessant og befriende amoralsk ide. «Babygirl» er minimalt interessert i de traumatiske konsekvensene Romys utroskap har for hennes familie, og det subjektivt kvinnelige perspektivet merkes sterkest i skildringen av ektemannen Jacob – som er selvoppofrende på grensen til selvutslettelse, og knapt utstyrt med noen personlighetstrekk hinsides sin nesegruse kjærlighet for sin distanserte, patologisk selvsentrerte kone. Man kan lett tenke seg til at en liknende historie med ombyttede kjønnsroller neppe ville ha slått særlig bra an i dagens medieklima, og hadde fokusert mer på metoo-aspektet for å unngå «problematisk»-stempelet.
Les også: Fra «Spermageddon» til «Mission Impossible»: Disse filmene ser vi fram til i vår
Som erotisk fantasi markedsrettet mot et godt voksent kvinnelig publikum har ikke nødvendigvis «Babygirl» nevneverdig større dybde enn «Fifty Shades of Grey»-trilogien, men filmen har noen interessante grånyanser og det tekniske kompetansenivået er betraktelig høyere. Alt takket være den nederlandske skuespilleren og filmskaperen Halina Reijn, som fikk et internasjonalt regi-gjennombrudd med «Bodies Bodies Bodies» (2022) – en slasher-komedie mange satte mye større pris på enn meg.
«Babygirl» har imidlertid mye mer til felles med Rerijns regidebut «Instinct» (2019), som utforsket det erotiske maktspillet mellom en fengselspsykiatriker og en barsk seksualforbryter. Også den ble ufordelaktig sammenliknet med erotiske thrillere fra nittitallet, av typen landsmannen Paul Verhoeven kunne ha regissert i sin høytid. Halina Reijn er imidlertid ingen ny Verhoeven, selv om hun har nevnt ham som et stort forbilde.
Der maksimalisten Verhoeven entusiastisk omfavner det grenseoverskridende og provokative, er Reijn langt mer tilbakeholden og behersket. Hun er såpass vag i å skissere persongalleriet i «Babygirl» at vi er nødt til å fylle tomrommene selv. Fint lite blir fortalt om forhistorien til Samuel, men ut ifra tattiser, sivile street-klær og attityde kan vi skimte en arbeiderklasse-fyr med uartikulerte traumer i fortiden.
Kidman har ikke akkurat skygget unna roller som krever at hun slipper ut sin indre «cougar» med et brunstig brøl, det har blitt en så sentral del av hennes image i senere år at det grenser mot selvparodi. Jeg mistenker at folk kommer til å lage noen morsomme gif-filer av øyeblikket der Kidman med stort velbehag og uovertruffen innlevelse slikker slipset til den unge elskeren sin - men hun gjør i det minste en veldig dedikert innsats, som bærer «Babygirl» gjennom frustrasjoner og forutsigbare farvann.
