For en måned siden ville ingen trodd at en kjortelkledd, selvopptatt klassisk kunstner skulle bli nyårets store snakkis. Før andre episode av realityserien var sendt på lineær TV, kunne NRK fortelle at «Familien Nerdrum» nærmet seg tre millioner seere på TV og nett. Kommentarene har sittet løst, og serien er blitt et fenomen som svært mange er opptatt av å snakke om.
Nerdrum-familien representerer en for vår tid høyst uvanlig livsstil, et kollektivt, klansorientert samboerskap der storfamilien med foreldre, barn og barnebarn bor under samme tak. På gården utenfor Stavern bor det også kunststudenter som vil lære av Nerdrum. De kommer fra hele verden. Livet dreier rundt en dyrking av mesteren der de sitter rundt ham og ukritisk svelger hans filosofiske selvfølgeligheter.
Familiens voksne barn er blitt karakterisert som «nepotisme-barn»: De blir kjendiser fordi de er barn av kjendisen Odd Nerdrum. I serien er faren den alt dreier rundt, mens sønnen Öde fremstår som familiens drivkraft og bindeledd til serieskaperne. Etter at han deltok i realityserien «Farmen Kjendis», har han forstått den makten som ligger i TV-mediet. Öde mestrer offentligheten og rir på tidsånden. Nå henter han gevinsten.
Les også: De fem største i norsk kunst 2024
I mine øyne er Odd Nerdrum (født 1944) en av Norges største kunstnere. I et særpreget, klassisk uttrykk, inspirert av historiske forbilder som Rembrandt og Caravaggio, forteller han om menneskets sårbarhet i en ugjestmild verden. På sitt beste har han nådd et stort publikum og oppnådd betydelig, internasjonal suksess. Odd Nerdrum har sitt største marked i USA, men han har hatt museumsutstillinger og er representert i samlingene til de fleste norske kunstmuseene.
Les Dagsavisens portrett med Odd Nerdrum: Kunsten å være Odd
Den nå 80 år gamle maleren fant tidlig et uttrykk som forteller om moderne dilemmaer like mye som det er evige problemstillinger. Men kunstneren Odd Nerdrums storhet er tidsbegrenset. Han gjorde sine beste ting på 1970-, 80- og delvis 90-tallet. Tidlig i karrieren laget han samfunnskritiske og hyperrealistiske malerier som skapte debatt og satte dagsorden. Så gjorde han helomvending og begynte å male forlatte mennesker i golde landskap. De siste tiårene har han, etter min mening, i all hovedsak repetert seg selv og blitt mindre interessant.
Bak suksessen ligger en evig kamp mot fiende nummer én: Modernismen. I serien omtales kunstretningen som en «pest» og «en slags omgangssyke». Dette er kjente toner som Odd Nerdrum, Vebjørn Sand og folk i kretsen rundt dem har mast om i årevis. De setter seg selv i en offerrolle, men ingen får mer oppmerksomhet i mediene enn disse kunstnerne. De trenger bare å knipse med fingrene, og media kommer løpende. Denne insisteringen på at det bare finnes én sannhet er noe av det mest usjarmerende ved familien og kretsen rundt Nerdrum. De ignorerer at modernismen er bare ett av mange kunstuttrykk. Familien viser en manglende aksept for et mangfoldig samfunn. Det er så avleggs at det er som de lever i middelalderen.
Og det gjør de for så vidt også – rent bortsett fra at de tar for seg av det moderne livets gleder i fullt monn. NRK-serien har for så vidt sitt på det tørre, for i strømmen av pludrende familielykke nevnes flere kontroversielle saker, inkludert det at Odd Nerdrum lider av Tourettes syndrom. Men tiksene vises aldri, og familien får styre fortellingen om rettssaken og kongens benådning så til de grader at det virker som at alt dette er ubetydelig.
Det er grunn til å minne om at han etter fire runder i rettssystemet ble dømt til fengsel i ett år og åtte måneder for grovt skattesvik etter at han unndro flere millioner kroner fra beskatning. Fem år etter den første dommen, høsten 2017, ble Odd Nerdrum benådet av kongen i statsråd. Våren samme år kjøpte han, ifølge Expressen, en av Sveriges dyreste villaer i Helsingborg for 33 millioner kroner.
Les også: Fargesterke og overveldende kunstnerliv med Vanessa Baird og Else Hagen
Ser du etter, vil du se en mann som dominerer og manipulerer sine omgivelser. I serien tillegger Odd sønnen Öde meninger han ikke har. Odd skjeller ut en lastebilsjåfør fordi milliardæren Christian Ringnes har sendt feil maleri. Pater familias sier også at han ikke vil blande seg inn i hvordan Nerdrum-museet i Stavern skal bygges opp. Men når det kommer til stykket fremstår Odd som en sutrepave av dimensjoner. Han bruker sin alder som argument for å legge enhver motforestilling død, når han kommer inn og gjør om på det meste i museet dagen før det skal åpne.
Jeg kan anbefale alle som er ærlig interessert i Odd Nerdrum å høre på datteren Nora Ceciliedatter Nerdrum i «Sommer i P2» på NRK radio. Der forteller hun om egen barndom med en fraværende far. Når han en sjelden gang bidro med normale ting som moderne fedre vanligvis gjør, fikk det enorm oppmerksomhet. Far og datter har ikke hatt kontakt på flere tiår, og det er sårt å høre henne fortelle om sine egne barns besøk på Nerdrum-gården, hos en morfar de inntil da aldri hadde møtt.
Jeg er også blitt sjarmert av «Familien Nerdrum». Men TV-serien kommer med en ekkel bismak. Det skyldes fremvisningen av en familie med en polariserende livsanskuelse. Det er oss mot dem. Så å si alle som ikke danser etter deres pipe blir oppfattet som en fiende. Staten vil de ikke ha noe med å gjøre, og enhver som har et annet kunstsyn enn Nerdrum-familien blir hundset. Og Høstutstillingen er noe herk selv om han er blitt antatt flere ganger enn de fleste. Da Odd Nerdrum ble refusert i 2021 lagde han et mediejippo uten sidestykke.
I en verden som blir stadig mer reaksjonær, er nostalgi en kilde til flukt fra en hardere økonomisk, sosial og politisk virkelighet. Nerdrum-familiens alternative livsform har mange fordeler, og den representerer en drøm om tryggheten i tradisjonelle verdier. Men er det dette vi trenger i en tid da det meste hardner til og motsetningene øker?
Har du sett denne? «Volkskanzler» Kickl kan ryste Europa: – Som en dårlig TV-serie (+)
