Om vi fikk velge én der-skulle-vi-vært fra 1975 måtte det bli New York og klubben CBGB. I månedsskiftet juli/august avholdt de sin egen «rock festival», med fire grupper kveld etter kveld i forskjellige kombinasjoner: Blondie, Television, The Ramones og Talking Heads. Svært få hadde hørt om dem utenfor denne klubben, men det skulle forandre seg. En annen artist fra dette miljøet som markerte seg i større stil var Patti Smith, med debutalbumet «Horses». Det kan godt sies at denne plata var årets største begivenhet, og samtidig en av tiårets og alle tiders høydepunkter.
Les tidligere årsoppsummeringer her: 1966, 1967, 1968, 1969, 1970, 1971, 1972, 1973, 1974
På omslaget til «Horses» sto Patti Smith fram på Robert Mapplethorpes ikoniske bilde som en androgyn framtoning, med hvit skjorte, bukseseler og svarte bukser. Hun forklarte senere at bildet er av en ny generasjon, en art som står utenfor, på jakt etter nye jaktmarker, for å opphisse, forbløffe og vibrere med alle ungdommelige muligheter. Albumet begynte med strofene «Jesus died for somebody’s sins but not mine». Sangen var gruppa Thems den gang ti år gamle «Gloria», men Patti Smith brukte Van Morrisons testosteronbombe som et utgangspunkt for sine egne erotiske fantasier. Vi kan ikke gå i flere detaljer denne gangen, men «Horses» var et album der alle sangene var like gode, og like nødvendige. Helheten er helt overveldende.
Også i Storbritannia begynte en ny bølge å bygge seg opp. En reaksjon på det som ble oppfattet som et selvtilfreds aristokrati av rockemusikere som hadde slått seg til ro som superstjerner. Først og fremst kom gruppa Dr. Feelgood, med skitten elektrisk rhythm and blues som skapte store overskrifter i musikkpressen. Sangene deres gikk fort for seg, de rakk å gi ut to album i 1975, med de fleste av det som skulle bli deres mest kjære sanger.
Det skulle ta et år til før den britiske rocken ble snudd helt på hodet. Men 6. november 1975 spilte den nye gruppa Sex Pistols sin første konsert, på en kunstskole i London. Bare en håndfull tilskuere var til stede, og kvelden endte med slåsskamper. En god begynnelse, selv om konserten sannsynligvis var dårlig. Mye mer om dem når vi kommer til 1976.
1975 er ofte ansett som et stille-før-stormen-år, der noen av navnene som skulle revolusjonere rocken begynte å røre på seg. De ble hevdet at musikken ellers hadde stagnert. Men på lista over album som kom ut er det en rekke som fortsatt regnes som klassisk musikk. Fra noen av dem som er kalt rockens giganter. Pink Floyds «Wish You Were Here» er nok det mest prominente eksempelet.
Bob Dylan produksjoner i første halvdel av 70-tallet hadde vært ujevne, ofte ganske gode, men sjelden hører vi noen argumentere for at «Planet Waves» eller «New Morning» hører til blant hans aller beste. «Blood On The Tracks» fra 1975, derimot… Dylan ga også omsider ut sine «Basement Tapes» fra 1967 offisielt, enda et album som ble blant de mest spilte, selv om det var lyden av en litt annen tid. Og før året var omme la han ut på sin store «Rolling Thunder Revue»-turne, som i årenes løp skulle bli til flere plater og et par filmer.
Bruce Springsteens to første album hadde stoppet på 60. og 59. plass på Billboards albumliste. I 1975 ble «Born To Run» nr. 3. Nå kunne alt skje. Men en ting er spesielt å notere i denne forbindelsen: Springsteens gjennombruddsalbum er ikke med i kåringen av årets beste hos de britiske musikkavisene New Musical Express og Sounds. Derimot plasserer de det første albumet til Nils Lofgren på henholdsvis 5. og 8. plass. Lofgren hadde vært frontmann i gruppa Grin, men kom som soloartist med mye av den friske tilnærmingen til gitarpopen som mange lengtet etter. Siden har han gitt ut en lang rekke fine soloalbum, men er mest kjent som gitarist i Springsteens E-Street Band og Neil Youngs Crazy Horse.
Sounds plasserte Joni Mitchells ambisiøse, jazzinspirerte «The Hissing Of Summer Lawns» på første plass. Hennes gode venn Neil Young imponerte med «Tonight’s The Night», riktignok innspilt allerede i 1973, men holdt tilbake på grunn av sin manglende kommersielle appell. Albumet var nemlig sterkt preget av dødsfallet til Crazy Horse-gitaristen Danny Whitten. Det er likevel fortsatt en definerende lyd av dette året. Young kom med et ekte 1975-album også, «Zuma», igjen med Crazy Horse.
Joni Mitchell og Neil Young bidro sterkt til at California beholdt en sentral posisjon i musikken i 1975. Linda Ronstadt etablerte seg også som en av de mest populære sangerene i USA med albumet «Prisoner In Disguise». Hennes gamle backinggruppe The Eagles gikk for første gang helt til topps i USA med «One Of These Nights». Californiarocken omfatter også det opprinnelig britiske Fleetwood Mac, som fikk to nye medlemmer med amerikanske Lindsey Buckingham og Stevie Nicks. Deres nye album het bare «Fleetwood Mac», det fikk ikke så mye oppmerksomhet umiddelbart, men tok veldig av i 1976.
To av mine favorittalbum fra California fra dette året var comeback etter noen års fravær. John Fogerty med sitt selvtitulerte album, hans første med egne sanger siden Creedence Clearwater Revival forsvant. Helt på høyde med gamle kunster. Og «The Spirit of 76», en forundringspakke av et dobbeltalbum fra Spirit, med frontmannen som typisk nok het Randy California.
Noe av det aller fineste med 1975 var det endelige gjennombruddet for reggaemusikken. Bob Marley ga ut det flotte albumet «Natty Dread» på vårparten, men fikk enda større gjennomslag da en konsert på Londons Rainbow Theatre kom ut på plate om høsten. Aller mest med «No Woman No Cry», som i liveversjonen tok bort de tydeligste reggaeelementene, men gjorde Marley til superstjerne.
Etter to lokale albumutgivelser på Jamaica ble Winston Rodney mye bedre kjent som Burning Spear, med albumet «Marcus Garvey», oppkalt etter en politisk aktivist fra Jamaica. Spear var ikke like villig som Marley til å spille musikkbransjens spill, men var likevel en forgrunnsfigur i denne musikken i mange år etterpå.
Sentralt i reggaehistorien er også at vi stiftet bekjentskap med fenomenene dub og toast. Dub er instrumentalsporene til sangene, gjerne lagt på B-siden av singlene, ofte radikalt remikset. Påfunnet fikk sitt største øyeblikk med «King Tubby Meets The Rockers Uptown» med Augustus Pablo. King Tubby var produsenten på dette eventyret i lyd, som ble forfremmet til singelens A-side. Toasters var artister som snakket oppå slike dubplater, forløpere for de amerikanske rapperne som dukket opp noen år etterpå. To av de beste albumene herfra kom med «Dread In A Babylon» fra U-Roy og Big Youths «Dreadlocks Dread». De låter fortsatt like friske og freidige i dag.
Discomusikken hadde så smått begynt på veien mot verdensherredømme. Ikke minst når Bee Gees fant en ny retning med albumet «Main Course», og «Jive Talking» ble deres største hit på mange år. Rod Stewart flyttet til USA med det mektige albumet «Atlantic Crossing», spilt inn med amerikanske soulveteraner, med to av hans største favoritter i «Sailing» (av Sutherland Brothers) og «I Don’t Want To Talk About It» (av Danny Whitten og Crazy Horse).
Den helt ekte soulmusikken fra 1975 huskes best fra singler som «Lady Marmalade» med Labelle, «Fight The Power» med Isley Brothers, «Shame Shame Shame» med Shirley & Company, «Supernatural Thing» med Ben E. King, «L.O.V.E» med Al Green, «Low Rider» med War, «Get Down Tonight» med Kool & The Gang, «Fire» og «Love Rollecoaster» med Ohio Players. Her merker jeg at jeg kunne holdt på en stund til.
I norsk rock var det lite å velge mellom, men året ble likevel viktig. På vårparten kom Åge Aleksandersen fra Prudence med soloalbumet «7800 Namsos», der han sang på norsk for første gang. «Det er langt igjen til Royal Albert Hall» fortalte om prøvelsene for de som ville spille i band i Norge.
Prudence selv sa takk for seg etter fire år som Norges beste band. Annonseringen kom under Ragnarockfestivalen på Ullevaal stadion 29. juni, til stor forundring midt i nok en ekstatisk konsert med gruppa. Det som er like bemerkelsesverdig er at Åge Aleksandersen til sommeren, 50 år etter på én dag nær, gjør sin siste oslokonsert med Sambandet litt oppe i bakken fra Ullevaal, på Voldsløkka, som en av Norges mest feirede rockeartister gjennom tidene. Rettferdigheten seiret, men det tok sin tid. Prudence sa takk for seg med norsk tekster på albumet «Takk te dåkk». Nå hadde de ikke noe å tape. En avskjedskonsert i Studentersamfundet i Trondheim ble senere ble et fantastisk konsertalbum.
Det andre albumet til Kåre Virud, «Vår daglige blues», var også et av årets store høydepunkter. I et umistelig program som ligger i NRK-spilleren under tittelen «Musikk midt i middagshvilen» kan vi se ham framføre sanger herfra, etter at Åge Aleksandersen har presentert «7800 Namsos». Dette TV-programmet er det beste av Norge 1975 i et nøtteskall.
Knutsen og Ludvigsen kom med sitt fabelaktige sidesprang Bakklandet Bassangforening på LP-plata «Ned med Nidaros». Jan Eggum ga ut sitt første album, Halvdan Sivertsen sitt andre, men foreløpig uten den store oppmerksomheten. Ole Paus lagde det innholdsrike, men underkjente dobbeltalbumet «Lise Madsen, Moses og de andre» sammen med Ketil Bjørnstad,
I jazzens øverste divisjon var det fortsatt gode dager, spesielt da Terje Rypdal kom med sitt mesterverk, dobbeltalbumet «Odyssey». Jan Garbarek, Palle Danielson og Jon Christensen fikk med seg Bobo Stenson for albumet «Dansere», siden Keith Jarrett hadde andre jern i ilden – blant annet med en legendarisk konsert i operahuset i Köln i januar, som kom på plate i november.
Alt handlet ikke om album. 1975 var et godt år for singelhits, og her blir det popquiz: Hvem kom med de uforglemmelige 1) «Make Me Smile (Come Up And See Me)»? 2) «I’m Not In Love»? 3) «Autobahn»? 4) «Can’t Get It Out of My Head»? 5) «Only Women Bleed»? Svarene står nederst i saken.
Var det mer da? Helt uvesentlig er det ikke at den britiske gruppa Smokey ga ut sine første to album, og markerte seg sterkt med de fine singlene «Don’t Play Your Rock ‘N’ Roll To Me» og «If You Think You Know How To Love Me». Året etter skiftet de navn til Smokie, og en ny utgave av bandet holder på ennå. Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men mot slutten av året kom det aller merkeligste utspillet:
Ei gruppe som hadde vært på full fart oppover ga ut en singel som ikke hørtes ut som noe som helst annet, seks minutter lang, vanvittige tendenser til opera, en kryptisk tekst, en rekke takt- og stemningsskifter, langt bortenfor alt annet. Den kunne vel neppe forvente å bli spilt på radio, selge seg inn på hitlistene eller opprettholde den lovende oppmerksomhet rundt gruppa? Singelen var «Bohemian Rhapsody» med Queen, fra albumet «A Night At The Opera». Den klatret likevel sakte, men sikkert oppover på den britiske singellista, var nr. 1 i god tid før jul, og ble der i ni uker. Resten er historie. Alt dette er historie.
Svar på quiz lenger oppe i saken: 1) Steve Harley & Cockney Rebel. 2) 10CC. 3) Kraftwerk. 4) Electric Light Orchestra. 5) Alice Cooper.
