---
5
FILM
«Nosferatu»
Regi: Robert Eggers
USA – 2023
---
Robert Eggers kickstarter filmåret 2025 ved å hoppe drøyt hundre år tilbake i tid, og gir oss en visuelt delikat nyinnspilling av «Nosferatu: A Symphony of Horror» (1922). En gotisk stumfilmklassiker som i sin tid ble totalforbudt i Norge, og var så svimlende nære Bram Stokers roman «Dracula» at den ble temaet for en av de største søksmålene rundt opphavsrettigheter i filmhistorien – som endte med at nesten alle filmkopiene bokstavelig talt ble brent på bål. Den ble dessuten nyinnspilt i 1979 av villmannen Werner Herzog, som i kjent stil blant annet prøvde å slippe ut elleve tusen utsultede rotter i den nederlandske byen Schiedam.
Robert Eggers gjør ikke noe revolusjonerende nytt med denne klassiske historien, og nøyer seg med å ta i bruk fem tusen levende rotter som statister. Dette er en mer konvensjonell stiløvelse enn vi kanskje kunne ha forventet fra mannen bak «The Witch» (2015), «The Lighthouse» (2019) og «The Northman» (2022). Men i likhet med hans tidligere filmer er «Nosferatu» helt utsøkt iscenesatt, med en atmosfære som er ekstremt tett, trykkende og truende. Nok en utforskning av folketro, okkultisme og mytisk historiefortelling, iscenesatt av en filmskaper som på bare ti år har markert seg som en av de store mesterne i faget.
Dette er et lidenskapsprosjekt Eggers har drømt om å få stablet på bena siden han regisserte en skoleteater-oppsetning av «Nosferatu» i tenårene (der han selv spilte rollen som vampyrgreven Orlok), og omtrent hver eneste detalj har marinert i underbevisstheten hans i mange år. Mens Robert Eggers’ tidligere har latt seg inspirere mye av samtidig litteratur, kunst og folklore, er «Nosferatu» mest influert av tidligere filmer.
Dracula er en av de mest filmatiserte figurene i historien, som dannet basis til en romslig sjanger med utallige vampyrfilmer, så de aller fleste burde være godt kjent med elementene her. Alt vi behøver å gjøre er å senke oss dypt ned i den gotiske skrekkstemningen, mens vi svever inn i skumringslandet mellom drøm og virkelighet.
Les også: Dagsavisens favoritter - dette er årets beste filmer fra 2024
Så her lander vi, i den germanske kystbyen Wisborg. Året er 1838, og den nygifte eiendomsmegleren Thomas Hutter (Nicholas Hoult) håper på å starte et nytt liv med sin vakre kone Ellen (Lily-Rose Depp, datteren til Johnny). Som ung ble Ellen infisert av noe ondartet i sin søken etter kjærlighet; et truende nærvær som manifesterer seg med mareritt, maniske episoder og et kronisk melankolsk sinnelag.
Thomas håper at disse psykiske plagene er et tilbakelagt kapittel, men mørke skyer dekker Ellens følsomme sjel så fort hennes nye ektemann må dra på et viktig jobboppdrag langt bort til de gudsforlatte Karpatene. En besynderlig nobilitet planlegger å flytte til Wisborg, og er interessert i det forfalne kråkeslottet Grünerwald som sitt nye hjem.
Boligkjøperen insisterer på at kontraktene signeres personlig i hans festning i Transilvania, så eiendomsfirmaets yngste mekler sendes ut på langtur for å møte den kravstore greven Orlok (Bill Skarsgård). Bare å ytre navnet hans høyt kan mane frem stormende regnvær, så det er neppe et godt tegn. Ellen har bange anelser om at ektemannens forretningsreise vil bety slutten for dem alle, så hun sendes i mellomtiden til Thomas’ velstående bestevenn Friedrich Harding (Aaron Taylor-Johnson) og hans kone Anna (Emma Corrin). Tilstanden til Ellen forverrer seg fort i ektemannens fravær, med symptomer som er til forveksling lik demonbesettelse.
Les også: «Kjærlighet» er den sterkeste av filmene i Dag Johan Haugeruds trilogi «Sex Drømmer Kjærlighet»
Livlegen Dr. Wilhelm Sievers (Ralph Ineson) skriver ut blått resept på eter og stramt korsett, før han søker assistanse fra sin mentor lbin Eberhart von Franz (Willem Dafoe). En smågal professor i okkultisme, som frykter at Ellen er i grepet til en vampyr som snart vil suge hele Wisborg tom for rødt gull. Frykten er berettiget.
Grev Orlok viser seg å være et råttent, parasittisk monster med surklende pust og guttural, gurglende stemme, som tar Thomas til fange og utvikler en usunn fiksering på hans kone. Dette er en av de få filmversjonene som skildrer vampyren omtrent sånn som han er beskrevet i Bram Stokers «Dracula»-roman, komplett med mustasje. Det stikk motsatte av en lengselsfull forfører, og ikke engang et rasende udyr som i André Øvredal undervurderte «The Last Voyage of the Demeter». Orlok er en ondsinnet infeksjon; en vandrende pest som på et tidspunkt beskriver seg selv som «bare en appetitt, ingenting annet».
Bill Skarsgård er totalt ugjenkjennelig her, og vrenger stemmen på en forskrekkelig strupesang-måte som forhåpentligvis ikke forårsaker permanent skade på stemmebåndet. Willem Dafoe tillater seg å ha det mer moro med rollen som historiens motsvarighet til vampyrjegeren Van Helsing, en lystig eksentriker som med god margin er filmens mest karismatiske og underholdende skikkelse.
Les også: «Vi har ennå i morgen» er et folkelig, følelsesladet melodrama fra etterkrigstidens Roma
Dette er Dafoes tredje film på rad for Robert Eggers (han sanket dessuten en Oscar-nominasjon for sin tolkning av Orlok-skuespilleren Max Schreck i «Shadow of the Vampire» i 2000), så han kan tillate seg å tygge litt ekstra på kulissene. Filmen rundt ham er imidlertid veldig alvorstynget, og preget av formell distanse. Eggers gjenskaper ikoniske øyeblikk som allerede burde være godt kjent for de fleste, ikke bare fra tidligere «Nosferatu»-filmer - men også fra Victor Sjöströms «Körkarlen» (2021), Hammer-studioets «Dracula»-filmer og Francis Ford Coppolas «Bram Stoker’s Dracula» (1992).
Eggers har sin unike tilnærming til materialet, men han er mer bundet til tradisjonene denne gangen – noe som legger bånd på den uforutsigbare kreativiteten. Til tider føles dette som en stramt redigert versjon av en opprinnelig mye lengre film (Eggers har offisielt bekreftet at en utvidet utgave vil bli sluppet på UHD senere i år), der det følelsesmessige engasjementet innimellom må ofres til fordel for fremdriften. Det gjør «Nosferatu» mer forutsigbar, kommersiell og klassisk i formen enn Eggers tidligere filmer, men slett ikke mindre mesterlig iscenesatt.
