Selvfølgelig fortjener både Munchmuseet og Nasjonalmuseet en plass på listen over de beste utstillingene i 2024. Riktig nok har hverdagen kommet etter åpningene av de to prestisjemuseumsbyggene i 2021 og 2022. Men det skulle bare mangle at de ikke leverer, for begge museer har budsjetter, sponsorer og publikumstall (og derav store inntekter) som de andre museene bare kan drømme om. Derfor bør også forventningene være store.
Den største sponsoren heter imidlertid Nikolai Tangen. I tillegg til å ha spyttet inn store beløp i byggingen av Kunstsilo i Kristiansand, har finansmannen stilt sin store samling av nordisk, modernistisk kunst til disposisjon for museet. Åpningen i mai ble en begivenhet, men museet har fortsatt mye igjen å bevise. Foreløpig er det den eksepsjonelle arkitekturen som gir størst grunn til å besøke museet.
Årets andre museumsåpning, det private Nerdrum-museet i Stavern, skapte langt fra like stor oppmerksomhet. Også dette museet må jobbe hardt for å tiltrekke seg folk, og innholdet slik det fremstod ved åpningen yter ikke Odd Nerdrum rettferdighet. Det kan du heller ikke si om Nasjonalmuseets behandling av Anna-Eva Bergman, en modernistisk pioner som ble fremstilt i en imponerende «best of»-utstilling som dessverre ble en smule endimensjonal.
Les også: Kunstsilo gjør Kristiansand til en storby (+)
Leonard Rickhard troner fremst
Mitt kompakte utvalg av årets beste utstillinger kunne fort blitt en parade av avdøde kunstnere. Bergman er allerede nevnt, og Nasjonalmuseets utstilling med den amerikanske modernisten Mark Rothko kommer også høyt opp. Men helt opp til topp fem kommer de ikke, for der troner (i kronologisk rekkefølge) Leonard Rickhard, Britta Marakatt-Labba, Andreas Siqueland, Sverre Bjertnæs og Vanessa Baird.
Leonard Rickhard på Astrup Fearnley
Inntil 7. januar var dette utelukkende samtidskunstnere, men Leonard Rickhard (1945–2024) døde bare tre uker før den store, retrospektive utstillingen «Mellom konstruksjon og sammenbrudd» åpnet på Astrup Fearnley-museet 26. januar. Utstillingen presenterte et kunstnerskap med en veldig sterk personlighet og et høyt kunstnerisk nivå. At kunsten i tillegg fanger opp og forteller noe vesentlig om utviklingstrekk i vår moderne (etterkrigs-)historie, er en bonus som gir kunsten flere lag publikum kan dykke ned i. På sitt beste pendler kunsten hans mellom idyll og foruroligende trussel: Skjult i de fascinerende motivene finner du detaljer som skaper en uro du må jobbe med.
Les også: Harald Lyche stuper ut i det med utstillingstittelen «Maleriets poetikk»
Sylkvasse Britta Marakatt-Labba
Det er den type utfordringer som gjør kunst så spennende. Samiske Britta Marakatt-Labbas kunst er full av dem. Hennes store, retrospektive utstilling i Nasjonalmuseet ble en publikumssuksess av dimensjoner. Jeg tror utstillingen «Sylkvasse sting» har hatt mer å si for forståelsen av samefolkets utfordringer, særegne identitet og kulturelle særpreg enn noen TV-reportasje eller debatt.
Jeg plasserte henne som en av de viktigste kunstnerne vi har i Norden. Hun broderer den samiske historien med en symbolkraft som griper direkte inn i samtiden. Britta Marakatt-Labba (født 1951) burde fått denne utstillingen for (minst) ti år siden, men da var det minimalt med oppmerksomhet rundt samiske kunstnere. De siste årene har interessen eksplodert, blant annet vist gjennom Anders Sunnas utstilling på Nitja i februar.
Andreas Siqueland og Halvdan Hafstens samling
Den tredje utstillingen jeg vil trekke frem er «Den forbudte skogen – Andreas Siqueland og Halvdan Hafstens samling» i Stavanger Kunstmuseum. Dette var en sjeldent annerledes utstilling der Andreas Siqueland (født 1973) hadde dekorert møbler fra samlerens bolig og plassert dem på fargerike tepper som omdreiningspunkter i utstillingen. Hovedinnholdet var en presentasjon av samlingens malerier med Siquelands egne gigantmalerier som bakgrunn. De lysskimrende og fargesterke landskapsmaleriene fylte veggene fra gulv til tak. Dette var en så radikalt annerledes måte å presentere samlingen på, at det vil gi gjenlyd i årevis fremover.
Nye blikk på museenes samlinger har i det hele tatt vært en rød tråd gjennom de siste årenes museumsutstillinger. I år har Henie Onstad Kunstsenters «50 shades of black» og Kodes «Heidi + Rasmus = sant» (som vises til 16. mars 2025) skilt seg ut. Ved å konsentrere seg om én enkelt «farge» fortalte kunstsenteret på Høvikodden i Bærum en bredt anlagt historie om samlingen og kunstens utvikling.
I Bergen har keramikeren Heidi Bjørgan inntatt Rasmus Meyers samling med en intervensjon med egne kunstverk som setter historien i et nytt lys. Munchmuseets «Jordsvingninger» var også en nyskapende og minneverdig samlingspresentasjon som viste Edvard Munchs kunstnerskap i en overraskende sammenheng.
Sverre Bjertnæs i Vestfossen Kunstlaboratorium
Tilbake til listen: Fortsatt i kronologisk rekkefølge er fjerde utstilling på topp-fem-listen «Sverre Bjertnæs – Hjem» i Vestfossen Kunstlaboratorium. De har mye mindre ressurser enn de andre museene, men utstillingen overrasket med et selvhevdende kuratorgrep fra kunstnerkollega Fredrik Værslev, og et nytt nivå i kunstnerskapet. Sverre Bjertnæs (født 1976) har alltid vært interessant, men med det 24 meter lange maleriet «Lakseskatten» plasserte han seg helt i front i det norske kunstfeltet.
I tillegg til å være en visuell fryd, presenterte gigantmaleriet et kritisk blikk på vår kollektive historie. Ved å fortelle om utallige eksempler på undertrykking og diskriminering ble det flaggprydede maleriet en påminning om sprekkene i vårt oppblåste selvbilde: I stedet for å rope i gatene, uttalte han kritikken med like lavmælt stemme som dem som er ofre for de mange grufulle tingene han listet opp.
Vanessa Bairds på Munchmuseet
Siste utstilling på listen er Vanessa Bairds store, retrospektive utstilling «Go Down with Me» på Munchmuseet, med siste visningsdag nyttårsaften. Vanessa Baird (født 1963) stiller opp verdens små og store katastrofer med en råskap som ikke etterlater noen uberørt. Det kan bli for mye for enkelte, men da kan vedkommende fordype seg i de tegneriske ferdighetene og den grove humoren.
Les også: Fargesterke og overveldende kunstnerliv med Vanessa Baird og Else Hagen
Hun presenterer kunsten med så tykke lag av komikk, slapstick og ironi at alvoret får et anstrøk av tilgivelig selvpining og grunnleggende samfunnskritikk. I min anmeldelse så jeg Baird i et sosialt og kunstnerisk (kvinne-)perspektiv sammen med Else Hagen (1914–2010), som vises i Nasjonalmuseet til 26. januar. Selv om heller ikke hun nådde opp til topp fem, er dette et kunstnerskap av så stor betydning at utstillingen fortjener et stort publikum.
Det samme kan jeg si om Anne-Karin Furunes’ utstilling i Vigelandmuseet (som ble vist i våres) og Constance Tenviks morsomme utstilling på Munchmuseet. Den vises også til 26. januar. Sistnevnte er et godt eksempel på museets aktive holdning til den oppgaven det skal fylle. Munchmuseet er blitt så fremoverlente at de fremstår som et museum for alle, inkludert den ungdommen som er så vanskelig å få med. Munch gjør det meste riktig. Det er betegnende at direktør Tone Hansen har kastet sponsoren av Edvard Munch-kunstprisen over bord.
Les også: Mark Rothko – en kompromissløs, modernistisk mesteres følsomme bilder i Nasjonalmuseet (+)
Der Nasjonalmuseet løper etter skatteflyktende rederarvinger, har Munch opprettet en ny pris finansiert av overskuddet fra museets kommersielle virksomhet. Den nye «Munch Award» deles i tillegg ut med en sosial og politisk begrunnelse som reflekterer det positive omdømmet på museet. Munchmuseet har vist seg å være en kunstinstitusjon i kontakt med både publikum og kunstfeltet. Med slike holdninger er det min oppfatning at det fortsatt er håp for kunstlivet.
