Dagsavisens teater- og scenekunstanmeldere Mode Steinkjer og Inger Marie Kjølstadmyr velger sju forestillinger hver fra Oslos teaterverden som har imponert i 2024.
Inger Marie Kjølstadmyrs utvalgte forestillinger

«Under», Dansens Hus
Sølvi Edvardsens koreografi for solodanser Cecilie Lindeman Steen er en liten perle av en forestilling, vist på Dansens Hus’ minste scene. Forestillingen undersøker hva ensomhet kan gjøre med oss, og den både innledes og avsluttes med en kort filmsnutt der Lindeman Steen går ute i en park blant høstgule blader, setter seg på en benk, og så reiser seg fra benken. Det er en fin illustrasjon av forestillingens tema. Forestillingens videre meditasjon over ensomheten er som en danset indre monolog. Lindeman Steen er en sterkt fokusert danser, og her danser hun mye med hender og føtter, men mindre med hele kroppen. Uttrykket er spennende og konsentrert, og Lindeman Steens kroppsbeherskelse er upåklagelig. Dette er en forestilling som i sitt stille vesen ikke trenger seg på, men allikevel får en til å glemme resten av verden for en stund.
Les også: Dette er årets beste norske album i 2024

«Gåten: Et dukkehjem», Rasa Teater/Oslo Fringe Festival
«Gåten: Et dukkehjem» er laget for Den Kulturelle Skolesekken, men ble vist for et voksent publikum under årets Oslo Fringe Festival. Forestillingen er utviklet av Robin Eriksen og Helene L. Solberg, og er bygget over et escape room-konsept med utgangspunkt i Ibsens «Et dukkehjem». Ved hjelp av ulike koder som vi finner nøkler til i Ibsens tekst, skal publikum hjelpe Nora med å få åpnet posten og finne et avslørende brev fra sakfører Krogstad før Torvald gjør det. Utvalgte scener fra stykket spilles av to skuespillere underveis, og det deles også ut diskusjonsoppgaver til publikum. Ibsens dramatikk møter her en nåtidig underholdningsform på en annerledes måte, og sjelden har møtet mellom kunst og pedagogikk vært mer vellykket. Det er vanskelig å ikke la seg rive med av escape room-spillet, og for et ungt publikum er det fint å bli aktivisert og engasjert i deres kanskje aller første møte med verdensdramatikken. Konseptet krever publikums fulle oppmerksomhet, men gir både glede og kunnskap tilbake.
Les også: Kate Pendry lager teater for blodfans av krim fra virkeligheten

«Bare Elling», Riksteatret
Noen ganger appellerer teater veldig sterkt til følelsene, og dette er særlig tilfelle i møtet med «Bare Elling» som Riksteatret har turnert med i høst. Selve fortellingen er ikke ny eller veldig annerledes enn andre Elling-historier. Men Per Christian Ellefsen er som vanlig en opplevelse å se i rollen som Elling, og det er i stor grad hans og regissør Petter Næss’ fortjeneste at denne forestillingen er blitt så god som den er blitt. Det er godt å møte en teaterkarakter som ikke opplever så mye, men som føler desto mer. En karakter som får oss til å se det store i det lille, og som går noen helt andre veier enn det gjennomsnittsnordmannen gjør. Det er rett og slett befriende. Med tanke på at det begynner å bli en del år siden vi møtte Ellefsens Elling-karakter for første gang, er det en glede å kjenne på at Elling fortsatt berører, og at han fortsatt minner oss på at det ikke bare er enkelt å være et menneske i verden.

«In C», Nagelhus Schia Productions/Dansens Hus
Tyske Sascha Waltz’ «In C» er en timelang «evighetsmaskin» av en danseforestilling, der koreografien snor seg rundt i rommet i stadig nye retninger og hele tiden overrasker, mens danserne aldri hviler. Her er det så mye å like! Kostymenes delikate pastelltoner med innslag av sjokkrosa og rødt, spiller fint med lysdesignens stadig skiftende farger på bakveggen. Livebandet som består av elektroniske og akustiske instrumenter, holder en jevn, drivende puls i sin fremføring av Terry Rileys minimalistiske musikk fra 1964. Og kommunikasjonen og dansegleden vi ser hos danserne på gulvet – den er fantastisk! Samtidsdansere som smiler, både for seg selv, til hverandre og til publikum, mens de danser, er sjelden vare, og disse danserne har en glede som smitter. Nagelhus Schia Productions er det eneste utenlandske kompaniet som har lisens til å danse Sascha Waltz’ «In C», og denne oppsetningen viser at lisensen er vel fortjent. Forestillingen hadde norgespremiere i 2023, men gjestet Dansens Hus høsten 2024.

«Haugtussa», Nationaltheatret
En veldig vellykket teaterproduksjon rent estetisk, der gammelt og nytt smelter sammen på fortreffelig vis. Arne Garborgs tekst får nytt liv når den og Griegs musikk smelter sammen med regissør Eline Arbos ekspressive og tidvis humoristiske regi. Norunn Standals mørke og minimalistiske scenedekor gir en edge til det hele og skaper en abstrakt ramme rundt diktets følsomme handling og tematikk. I Alva Brostens hvite, bunad-inspirerte kostymer bevares koblingen til norsk kulturhistorie på en fin måte og gir et ytterligere lag til forbindelsen mellom det nye og det tradisjonelle. Også skuespillerne gir mye i denne forestillingen. Kjersti Tveterås’ Veslemøy får man fort sympati med, og er en karakter det er lett å heie på. Som helhet gir Nationaltheatrets «Haugtussa» en spennende og vakker fremstilling av Garborgs fortelling om den skjøre linjen mellom utenforskap og tilhørighet, sårbarhet og overlevelsesevne.
Les også: «Kjærlighet» er den sterkeste av filmene i Dag Johan Haugeruds filmtrilogi «Sex Drømmer Kjærlighet»

«Hvem er redd for Virginia Woolf?», Nationaltheatret
En av årets beste og grusomste teateropplevelser! Denne klassiske oppsetningen av Edward Albees nattsvarte ekteskapsdrama er regissert av Hanne Tømta og har Laila Goody og Trond Espen Seim i rollene som det kranglende ekteparet Martha og George. Goody leverer skuespill i toppklasse som Martha, og intensiteten i spillet mellom henne og Seim er så sterk at det river i sjelen. Scenerommet i kanonhallen på Løren, som er kjent for å være en hard nøtt, oppleves dessuten som både intimt og levende i Nora Furuholmens kvadratiske scenografiske romløsning. Maria Omarsdotter Austgulen må også berømmes for sjeldent godt fyllekule-spill i sin rolle som Honey. Å se denne forestillingen gir en følelse av å oppleve Albees tekst på nytt. Og sluttscenen i denne oppsetningen inneholder nærmest en liten twist: Hvem skulle trodd at dette helvetet kunne ende i et lite glimt av optimisme?

«Anna Karenina», Centralteatret/Oslo Nye Teater
Denne teaterversjonen av Tolstojs roman «Anna Karenina» er basert på en engelsk dramatisering signert Helen Edmundson. Dramatiseringen inneholder flere smarte grep, som å la overklassekvinnen Anna, i Ine Marie Willmanns skikkelse, ha en løpende dialog med bonden Levin, spilt av Eivin Salthe. Dette er en retorisk og på ingen måter søtladen eller glorifiserende fremstilling av Anna Kareninas fatale sidesprang med den unge grev Vronskij. Det er store følelser i omløp og et høyt spill som spilles, men det er også virkelige mennesker dette handler om. Her må romantikken vike for de harde realitetene fra første scene. Det et forfriskende tak på en stor, klassisk fortelling. Skuespillernes energi og åpne spill henvendt mot salen, samt Olav Myrtvedts tredelte, halvsirkelformede scenedekor, gjør dessuten Centalteatrets lille, men ærverdige scene både ny og større.
Dagsavisens favoritter: Dette er årets beste filmer fra 2024
Mode Steinkjers utvalgte forestillinger

«Haugtussa», Nationaltheatret
Nationaltheatrets «Haugtussa» ble et løft av de sjeldne, regissert av Eline Arbo som for to år siden sto bak «Jane Eyre», med Kjersti Tveterås i tittelrollen. Også i «Haugtussa» bød Arbo og den samme Tveterås på en annerledes innfallsvinkel til en litt sliten klassiker. Arbos tolkning viste en dypereliggende utforskning av noe grunnleggende allment. Fra Garborgs kravlende nattemørke, og med en musikalsk utvidelse av Edvard Griegs opprinnelige komposisjoner, karvet Arbo fram en nytenkt versjon av diktsyklusen om ungjenta Veslemøy på karrige Jæren, som kan se ondskap og vesener ingen andre kan se, og som av den grunn blir en outsider. Uskylden går tapt når gutten hun har forelsket seg i velger en annen. Med en knallsterk Tveterås i hovedrollen ble «Haugtussa» en musikalsk og dramatisk versjon av en norsk litterær nasjonalskatt. En leken, frisk, humoristisk, øm og sensuell teaterforestilling, full av herk og lurvekryp, trollskap, helvetesritt, huldrehaler, daudningbein, skrål, lokk og leik.

«Triggersystemet del I: Vivariet», Black Box Teater
Dramatiker, regissør og komponist Tore Vagn Lid («03:08:38 Tilstander av unntak») bygger små scenekunstverk som ivaretar det taktile og det meningsmettede, og med «Triggersystemet del I: Vivariet» skapte han en urovekkende, svimlende, grusomt vakker og musikalsk fabel over oss menneskers evne til å gå i våre egne feller, tross alle varselskilt. Det hele satt et «fortellerdrama», eller en allegori over så vel klimaspørsmålet som det sosiale klimaet. Og i en bibelsk ark, bygd for å redde de siste bevaringsverdige. Den ambisiøse teksten er lett og likefram som et eventyr, med mange lag av subtil humor, mytologi, politikk og filosofiske referanser. Måten Vagn Lid binder sammen analog teknologi og byggekunst, kamera- og modellførere, skuespillere, musikere og sangere, gjør «Triggersystemet del I: Vivariet» til et mangefasettert verk, fantasifullt og samtidig harmdirrende aktuelt.
Les også: Pop i 2024: Det store kvinneåret

«Einkvan», Det Norske Teatret
Regissør Kjersti Horn gyver løs på Jon Fosse, attpåtil hans første urpremiere som nobelprisvinner i litteratur. Sjelden har noe virket så riktig, så samstemt. Det er en tekst som bukter seg gjennom flere plan, som skaper ulike nivåer av uro, av vonde erkjennelser og dysfunksjonelle familiebånd. Det handler om savn, og om den altomsluttende ensomheten, den som ikke lar seg bøte gjennom samvær eller menneskelig kontakt. Horns virkemidler med videooverføring til lerret og skuespillernes ansikter nådeløst tett på, sammen med tolkningen av tekstens mange lag av dybde, gjør «Einkvan» til en av de mest skinnende Jon Fosse-oppsetningene i nyere tid. Sanselig og sensuelt, men også så røft og upolert at man slås i bakken av hvordan den emosjonelle pinen formelig pipler fram gjennom porene i huden til skuespillerne.

«Karusell», Nationaltheatret
Piller og piller, fru Blom! Det manglet ikke skepsis da regissør Kim Haugen skulle blåse støvet av komedieklassikeren «Karusell». Kan et lystspill fra 1940 som Per Aabel, Wenche Foss og Aase Bye har hatt klippekort på, ha livets rett på Nationaltheatret i dag? Svaret ga seg selv i årets mest vitale energibombe på teaterscenen, et forrykende fjas av parodier, rosa klisjeer og sugende storbandjazz. Opprinnelig en komedie skrevet av Alex Brinchmann, om et rutineslitt ektepar, men handlingen spiller mindre rolle tross knuste hjerter, hypokondri, svik, bedrag, skjønnhetsjag, ungdomshig og et narrespill av dimensjoner. Appellen er først og fremst ensemblet, fyrt opp under av regien, musikken, sangen og koreografien, alt det som bygger opp lystspillets satiriske gjøn med strukturelle og allmenne karakterbrister. Kort sagt overflødighetshorn av parodiske og stilsikre sjangergrep, med strålende opplagte skuespillere.

«Saykoluhjee», Salt/ulike arenaer
«Saykoluhjee» er teater uten teaterets rammer, og nok et ledd i hvordan regissør, dramatiker og skuespiller Tani Dibasey gjør Oslo til sin scene. «Min fuckings superpower er at jeg ikke er som alle andre», sa han under den ene «Saykoluhjee»-oppsetningen. En erkjennelse som skal prøves ytterligere på Det Norske Teatret nå idet Dibasey overtar Scene 3 et helt år. Sammenlignet med suksessen «Sorte gutter gråter ikke» i 2023, er «Saykoluhjee» et mer sammensatt prosjekt, men også en slags fortsettelse eller utvidelse av den samme visjonen rundt hva teater kan være. Denne gangen i ulike forestillinger, med ulike aktører og tematiske innfallsvinkler hvor Dibasey og medaktørene tok utgangspunkt i det personlige, private og intime, i psykologien rundt oppvekst, familie, mental uhelse, spiseforstyrrelser, rasisme og utenforskap. Skuespillerne snakker ut fra sine egne liv, og den mangefasetterte og tilsynelatende løse formen appellerer til helt andre grupperinger og miljøer enn et tradisjonelt teaterpublikum. Et storverk vi trolig ikke har sett enden på.

«Skitten blond», Antiteateret
Antiteateret har over 20 oppsetninger bak seg, de aller fleste for ungdom og unge voksne og i stadig større grad utviklet i samarbeid mellom regissør og dramatiker Even Torgan og skuespillerne, som tar tak i ulike sider ved norsk virkelighet. Med «Skitten blond», spilt i en bugnende og festpyntet villahage på Oslos vestkant, skapte de en fortettet forestilling som satte et skarpt tematisk søkelys på en kjernefamilie som har kommet til oppgjørets time. Tre voksne søsken som viser seg å være bundet sammen i et vondt fellesskap av nedarvet jævelskap, av livsødeleggende overgrep under oppveksten. «Skitten blond» er et eksistensielt drama, men har også thrillerens dramaturgi, en «hvem gjorde det?»-tilnærming til et sårt og alvorlig tema. Publikum blir en del av forestillingen, og humoren blir forløsende. Vi ler av den befriende satiren, av dynamikken søsknene imellom, av hvordan middelklassen tas på kornet. Samtidig vet vi at alt brått kan snu, like sikkert som vi vet at Antiteaterets frampek og fantasieggende distraksjoner kan uhygge like sikkert som en nødbrems stanser et tog. Og denne gangen lykkes de overmåte bra.

«Kvit norsk mann», Vega Scene og Den Nationale Scene (2025)
En dirrende poetisk, personlig og politisk teaterforestilling rundt oppfatninger av annerledeshet, basert på Brynjulf Jung Tjønns diktsamling. En personlig historie, men også en allmenn fortelling og betraktning rundt det å stå på utsiden, om rasisme og fremmedhat. Regissør Maren Bjørseth og skuespiller Huy Le Vo bearbeidet teksten, mens komponist og musiker Kim Thanh Ngo aka Kim Dürbeck formidler stemninger. Jung Tjønn, altså bokens og stykkets eg-person, ble adoptert og vokste opp på en gård i Feios i Sogn og Fjordane, som «eit gjenbruksbarn» som han skriver. Han skulle bli odelsgutt, men ble i stedet journalist, kritiker, forlagsredaktør og forfatter. På scenen blir hans «Kvit norsk mann» en sterk opplevelse, en nær ordrett lesning av teksten, men de poetiske bildene – enn så store de er også i boken – blir forstørret og gjort «sanne» og vesentlige. Det gjør «Kvit norsk mann» til en viktig teateroppsetning, personlig, poetisk og ikke minst politisk.