---
5
FILM
«Kjærlighet»
Regi: Dag Johan Haugerud
Norge, 2024
---
Med filmen «Kjærlighet» er Dag Johan Haugerud i mål med sin bredt anlagte trilogi «Sex Drømmer Kjærlighet». Og med det tre frittstående filmer, alle med premiere i 2024, som på hvert sitt vis fungerer som en nærlesning – også i språket – av de mellommenneskelige følelsene og driftene som definerer hvem vi er som mennesker. Det innebærer ikke minst kompleksiteten som følger det være seg handlinger, forventninger eller lengsler.
«Kjærlighet» handler mest om det siste, om lengselen etter nærhet, eller bare de tilfeldige møtene og forventningene som følger med. Det handler i stor grad om sex, både den som følger kjærligheten og den tilfeldige, den som oppsøkes. Om ordene som brukes for å beskrive lengslene, om hvordan språk og samtaler sirkler inn tanker rundt flørt, begjær og eventuelt de dypere følelsene som oppstår mellom det som i filmen kan beskrives som en blanding av fryd og frykt.
De tre filmene står støtt hver for seg, men har tematiske berøringspunkter. I «Sex» følger vi samtalene mellom to heterofile menn, to kolleger hvor den ene har hatt tilfeldig sex med en mann. Gjør det at han er å regne som homofil, eller har han bare hatt sex med en mann? I «Drømmer» handler det om den 17-årige skoleeleven som forelsker seg i den voksne læreren av samme kjønn, og fascinasjonen er gjensidig. Relasjonen er neppe er lovstridig, men det reises likevel spørsmål rund moralske aspektene rundt et eventuelt forhold.
«Sex» handler enkelt sagt om konsekvensene av tilfeldig sex, mens «Drømmer» handler om konsekvensene av en forelskelse. At det her er møter mellom mennesker av samme kjønn, gir også Haugerud muligheten til å drøfte hvordan det hele ville blitt tolket hvis det hadde handlet om for eksempel tilfeldig sex med en kvinne, eller om jenta i «Drømmer» hadde innledet et forhold til en mannlig voksen lærer. Også en av historiene i «Kjærlighet» stiller likelydende spørsmål.
Les anmeldelse av «Drømmer»: Drømmefilm om forbudte følelser
Les anmeldelsen av «Sex»: Sex, drømmer og urbane byggeklosser
Dag Johan Haugerud og Andrea Bræin Hovig
Dag Johan Haugerud har et helt eget filmspråk. Direkte, men på samme tid avmålt. Dialogdrevet snarere enn handlingsmettet, likevel med intensitet som er sjelden, skapt som i et spenningsfelt mellom de små nyansene i nettopp språk, og fakter, og i ulikhetene og reaksjonene mellom de ulike figurene. «Kjærlighet» handler om konsekvensene av lengselen etter noen å dele tid med. Og vi møter mennesker som beveger seg litt utenfor det allment vedtatte, de som er vanlig uvanlige i måten de følger instinkt og tilfeldigheter.
I «Kjærlighet» følger vi flere personer, men først og fremst Marianne (Andrea Bræin Hovig), som er singel uten noen store planer om et permanent forhold. Hun sier likevel ja til å bli med venninnen Heidi (Marte Engebrigtsen) på et prosjektmøte hjemme hos Ole (Thomas Gullestad), en av Heidis kollegaer i gruppa som planlegger kulturarrangementene rundt den offisielle markeringen av Oslos 400-årsjubileum for bybrannen.
Heidis tanke er å spleise Marianne med Ole, som er skilt småbarnsfar på Nesodden en kort båttur fra Oslo. På båten både fram og tilbake møter Marianne kollegaen Tor (Tayo Cittadella Jacobsen), sykepleieren som bistår henne i undersøkelsen av kreftpasienter. Han innvier henne i sin «metode», som består av å sjekke opp menn på Nesoddbåten gjennom Grindr-appen som viser hvem som er «på» i det begrensede rommet som ferja utgjør.
Hans fortellinger og tanker rundt sex, «cruising» og samtalene han har etterpå med de ukjente mennene, skildres som noe svært fint og samtidig uforpliktende. Det vekker noe i Marianne. Først og fremst lysten til å forsøke det samme, men på et dypere plan handler det om lengselen etter noe større. Tor på sin side møter Bjørn (Lars Jacob Holm) denne kvelden. De møtes igjen når Bjørn er syk og legges inn på sykehuset der Marianne og Tor jobber. Tor involverer seg i pasienten mer enn han burde rent etisk sett, og igjen dukker spørsmålet om kjønn opp. Hva hvis det hadde vært en kvinnelig pasient han hadde innledet et forhold til?
Les også: «Vi har ennå i morgen» er et folkelig, følelsesladet melodrama fra etterkrigstidens Roma
Det erotiske Oslo Rådhus
Det er i utforskningen av de allmenne følelsene, av begjær og behovet for å tilhøre, og de eventuelt etiske grenseoppgangene, at det humanistiske prosjektet i Dag Johan Haugeruds filmer trer fram. På usedvanlig vis, og med et direkte språk og innsirklende dialoger, finner han varmen, troen og tvilen i personene han skildrer. I rammehistorienes randsoner ligger den underfundige humoren som bidrar til at også «Kjærlighet» blir en lett, personlig og nær film om kjærlighetens grunnleggende bestanddeler.
Som i «Sex» og «Drømmer» er også «Kjærlighet» en film om Oslo, hvor arkitekturen, møteplassene og omgivelsene spiller små roller i seg selv. Nesoddbåten, indre havn med fasader og tak, og som en klippe i midten Rådhuset, som plutselig blir et arnested for erotikk i Bentes tolkninger av fasadenes utsmykninger, ornamentikk og statuer. Fotograf Cecilie Semec gjør byrommene og de store kontrastene mellom lys og mørke, dag og natt, til noe mer enn kulisser, mens Gisle Tveito og Yvonne Stenbergs lyddesign sammen med Peder Capjn Kjellsbys musikk understreker både de underliggende lumre spenningene på et mellommenneskelig plan, og de lyse og lette omgivelsene som blir en driver for følelser og handlinger.
Poetiske virkemidler
Manusforfatteren og Regissøren Haugerud lar også i denne tredje filmen poesien ligge som en grunntone, spesifikt uttalt gjennom Ragnar Hovlands litteratur og mer innforstått dagbøkene til jødiske Etty Hillesum, som ble myrdet i Auschwitz. Mariannes lesning av hennes «Det tenkende hjerte» utgjør også ut fra dagboktittelen en nøkkelsetning for forståelsen av filmens samtaler rundt begjær, sex og muligens kjærlighet. Det åpne språket, de direkte skildringene og ikke minst nysgjerrigheten og iveren etter å stille den, får også tydelige ferniss av ømhet og omtanke.
Les også: «Conclave» på kino: Tarvelig tronespill
Manuset er sømløst skrevet, og videreutviklet gjennom innspill fra skuespillerne. Denne delaktigheten kan vi tenke oss at fremmer dedikasjonen til ensemblet foran kamera. Andrea Bræin Hovig er en gjenganger i Haugeruds filmer. Det er vanskelig å se for seg noen andre som kunne gitt «Kjærlighet» den dybden og nydelige finstemtheten som den har fått. Tayo Cittadella Jacobsens rolle er sjelden sterk. Han skaper Tor med en nydelig og åpen personlighet som i enhver annen sammenheng kanskje ville virket provoserende, men som her har varmen som følger med egenskapen av å se sine medmennesker og hvilke behov de har.
Fine biroller fra Thomas «Fingern» Gullestad, Marte Engebrigtsen og Morten Svartveit som Mariannes tilfeldige «treff» på båten, løfter helheten og bidrar til at temaene som slumrer i samtalene både gir seg komiske og eksistensielle utslag. Gjennomgående bygger Haugerud mennesker og relasjoner som vi tror på. Slik blir «Kjærlighet» den mest begripelige og empatiske av de tre filmene i trilogien, som vil stå igjen som et moderne storverk i norsk filmhistorie.
