---
4
FILM
«Vi har ennå i morgen»
Regi: Paola Cortellesi
Italia – 2024
---
I filmen som har kinopremiere første juledag, får vi servert klassisk italiensk neorealisme i ny inntapping fra regidebutant, manusforfatter og hovedrolleinnehaver Paola Cortellesi, som angivelig baserte deler av historien på livet til sin egen bestemor. Skal vi dømme ut ifra «Vi har ennå i morgen» levde bestemoren en begredelig tilværelse i etterkrigstidens Roma, preget av fattigdom, hjemmevold og konstant undertrykkelse.
Cortellesi plugger seg inn i en sentral del av italiensk filmhistorie her, med et melodrama i svart-hvitt av den typen man kunne ha sett i en neorealistisk skillingsvise-klassiker fra slutten av førtitallet. Paola Cortellesi har imidlertid mer oppviglerske intensjoner, og vrenger disse stereotypene rundt til noe mye friskere og moderne: en stilsikker feministsatire full av anakronistisk musikk, magisk realisme og en håpefull undertone. «Vi har ennå i morgen» ble en enorm publikumsmagnet i hjemlandet, som konket ut «Barbie» og «Oppenheimer» på kinolistene i fjor og endte opp som en av de ti største kassasuksessene i italiensk filmhistorie. Faktisk den største noensinne skapt av en kvinnelig regissør.
Les også: «Conclave» på kino: Tarvelig tronespill
«Vi har ennå i morgen» fikk publikumsprisen under filmfestivalen i Haugesund
Sikkert enda viktigere: den ble tildelt publikumsprisen under filmfestivalen i Haugesund. Det skadet neppe at Paola Cortellesi er en velkjent skuespiller, komiker og sanger i Italia, så det bygget seg opp store forventninger til hennes første film som regissør. De ble definitivt innfridd.
«Vi har ennå i morgen» traff en nerve i den italienske tidsånden, der den unngåelige metoo-bølgen kom litt senere enn i de fleste andre europeiske land. Italia sto midt oppe i et offentlig oppgjør om seksuell trakassering, diskriminering, svinete oppførsel og mannlig maktmisbruk da filmen hadde sin premiere, så selv om handlingen utspiller seg for nesten åtti år siden, retter Cortellesi blikket mot nåtiden.
Året er 1946, krigsherjede Italia går gjennom store omveltninger og den kvinnelige befolkningen har endelig fått stemmerett. Håpet er at de for første gang kan bidra til å styre landets fremtid, men sånn ellers står ikke kvinners rettigheter særlig sterkt her. De blir betalt mindre, blir ofte fratatt muligheten til en utdannelse og flere er fanget i ulykkelige ekteskap med brutale menn forbitret av krigens nederlag.
Den middelaldrende husmoren Delia (Paola Cortellesi) starter dagen med å bli fiket opp av sin ufyselige ektemann Ivano (Valerio Mastandrea), før hun lager frokost til sine to uoppdragne sønner. Etter å ha servert mat og vasket den invalide, klåfingrede svigerfaren Ottorino (Giorgio Colangeli) starter arbeidsdagen med å tjene penger til husholdningskassen.
«Team Havnaa»: Noen livshistorier er nærmest skapt til å bli spillefilmer
Voldelig og alkoholiker
Hun sjonglerer en rekke ekstrajobber: gjør oppdrag som sømmer for en undertøysbutikk, vasker tøy og reparerer paraplyer. Pengene ender opp i lommene til en ektemann som står klar til å drikke dem opp, men i all hemmelighet har Delia spinket sammen åtte tusen lire for å kjøpe en bryllupskjole til den tenårige datteren Marcella (Romana Maggiora Vergano).
Foreldrenes store håp er hun vil bli forlovet med kjæresten Giulio (Francesco Centorame), som kommer fra en mer velstående familie og driver områdets iskrembar. Pappa Ivano regner med at dette vil gi ham en høyere status i nabolaget og mer kontanter i lommen, men Delia har et helt annet håp: At datteren vil få en tryggere fremtid enn henne selv, og ender opp med en god ektemann som ikke konstant banker henne. Så det blir stor glede da Guidos foreldre endelig vil møte familien til sin kommende svigerdatter. Mindre glede da Delia impulsivt foreslår at de møtes hjemme hos dem for en søndagslunsj.
Marcella skammer seg over hvordan de bor, over de frekke lillebrødrene og over pappas alkoholproblemer. Men mest av alt skammer hun seg over mammas passivitet, og sier i et mørk øyeblikk at «hvis jeg ender opp som deg kommer jeg til å begå selvmord». Au.
Paola Cortellesi regisserer med OutKast i bakgrunnen
Et spektakulært mislykket lunsjmøte med de snobbete svigerforeldrene antyder at det er akkurat den skjebnen som venter datteren. Delia mottar et mystisk brev i posten som fyrer opp en opprørstrang, og blir gnisten som inspirerer henne til å gjøre noen forandringer. Til tross for de begredelige omstendighetene har hun ikke mistet livsgnisten under den stoiske fasaden.
Delia har gode venner blant kvinnene i nabolaget, samt en liten flørt på gang med barndomskjæresten og bilmekanikeren Nino (Vinicio Marchioni). Snart blir hun også kjent med den sympatiske, afroamerikanske soldaten William (Yonv Joseph), som gir henne et par amerikanske sjokolader etter at hun tilfeldigvis finner et familiebilde han har mistet på gaten. Ektemannens reaksjon på dette godteriet er å banke henne helseløs.
Dagsavisens favoritter: Dette er årets beste filmer fra 2024
Paola Cortellesi forskåner oss for denne brutaliteten ved å iscenesette mishandlingen som en diskret dansescene, og lar samtidig Delia beholde sin viljesterke verdighet. Hun faller heller ikke for fristelsen av å la alt ordne seg med en lettvint fluktrute til slutt, men tar isteden et større overblikk på Italias historie. At hun gjør det til tonene av OutKast-klassikeren «B.O.B. (Bombs Over Badgdad)» er definitivt friskt.
Som «Rom - åpen by» og «Sykkeltyvene»
Den teatralske rammen og de formelle stilgrepene krever litt tilvenning, men det er akkurat sånne ting som instinktivt appellerer til den eldre garden av filmkritikere. Det samme gjør sikkert de åpenbare referansene til neorealistiske cineast-tungvektere som «Rom - åpen by» (1945), og «Sykkeltyvene» (1948), selv om «Vi har ennå i morgen» blir noe mer enn bare en treffsikker replika av en støvete stilretning noen av oss forbinder mest med filmskole-hjemmelekser. Den litt lettvinte symbolikken forvandler Delia til en avatar for folkesjelen til italienske kvinner gjennom generasjoner, som ikke har noe annet valg enn å håpe på at deres livssituasjon vil bedre seg i morgen, mens de lider i stillhet og standhaftig nekter å la seg knekke av harde omstendigheter.
Jeg er fortsatt litt forbauset over at «Vi har ennå i morgen» har blitt en så enorm publikumssuksess, men det er lett å se den brede appellen i et folkelig, følelsesladet melodrama som benytter gamle grep til å fortelle noe nytt. Paola Cortellesi har skapt en overraskende stilsikker debutfilm, med en skikkelig saftig hovedrolle til seg selv – og det er umulig å ikke bli overvunnet av hennes ukuelige fremtidsoptimisme.
