Nominasjonene til de amerikanske Grammy-prisene for årets beste album kom som en overraskelse for mange. Av de åtte nominerte artistene var seks kvinner. Fire av dem nærmest ukjente for de som liker å hevde at popmusikken var bedre før i tida. Dette kan bare være et godt tegn. Det høres ut som det står bedre til enn på lenge.
Av disse seks kvinnene er Beyoncé nominert til elleve Grammy-priser, Charlie XCX og Billie Eilish til sju, Taylor Swift, Sabrina Carpenter og Chappell Roan til fire hver. De to mennene i konkurransen om årets album er André 2000 med sitt fløytealbum «New Blue Sun» og Jacob Collier med «Djesse vol. 4». De blir outsidere i denne gjengen. Vi heier gjerne på dem ellers, men ikke akkurat nå.

Beyoncé og Taylor Swift er veteranene i dette spillet. De har konkurrert på høyt nivå i henholdsvis 27 og 19 år. De andre noen år mindre: Disse fire er til gjengjeld fortsatt ikke for store for Norge. De kommer i tur og orden neste år: Sabrina Carpenter og Billie Eilish (Unity Arena 30. mars og 26. april), Chappell Roan og Charli XCX (Øyafestivalen 6. og 7. august).
Les også: Dette er årets beste norske album i 2024
Grammyprisene er et lettvint poeng å begynne denne saken med, men ikke det viktigste. Nominasjonene er mer en bekreftelse av en stor bevegelse i popmusikken, der kvinnelige artister har tatt over det meste av oppmerksomheten. Nå stadig oftere på egne premisser, med egne sanger og egne produksjoner, i en bransje som har vært tungt dominert av menn. I fjor kom magasinet Rolling Stones grunnlegger Jan Wenner med boka «The Masters», en utvalg av hans mange intervjuer med gamle mestre, uten noen kvinner eller svarte artister. Han mente at ingen sånne var «artikulerte nok på dette intellektuelle nivået». Wenner ble kansellert, som det heter. For the times they are a-changing, som en av hans utvalgte intellektuelle en gang artikulerte det.

To av forgrunnsfigurene i denne omveltningen er også to av de smarteste, og samtidig mest omtalte artistene i nyere tid, uansett kjønn: Taylor Swift og Beyoncé. I mars kom Beyoncé kom med albumet «Cowboy Carter», der r&b-artisten lot seg inspirere av country & western. Dette skapte selvfølgelig en stilmessig «men er det country-debatt», som artisten hevet seg over ved å selv klassifisere det som «et Beyoncé-album».
Les også: Beyoncé - Når soul blir country. Eller omvendt
Tre uker etter dette kom Taylor Swift med det nye albumet «The Tortured Poets Departement». 16 sanger i første omgang, 15 til som ble utgitt i morgentimene etter den første utgivelsen. To timer ny musikk til sammen. Mengden er ikke hovedpoenget, men standarden. De som snakker ned Taylor Swift avslører bare at de neppe har hørt på henne i det hele tatt. Etterpå fortsatte «Eras»-turneen, nå med en ny æra inkludert, og triumfen var komplett.

Vi vet ikke om Beyoncé og Taylor Swift er så opptatt av dette selv, men det er en offentlig rivalisering rundt hvem av dem som tar hjem Grammy-prisen for årets album. Beyoncé har til sammen 32 priser fra før, Swift «bare» 14. Men: Swift har tatt hjem denne aller gjeveste prisen for årets album fire ganger. Beyoncé aldri. Derfor regner vi med at det er hennes tur i år. At akkurat denne prisen regnes som så viktig er en bekreftelse på at alle disse artistene fortsatt regner albumet som en viktig uttrykksform, ikke bare raske singelhits for flyktige spillelister.
Les også: Billie Eilish slår hardt, mykt og godt tilbake
I likhet med Taylor Swift begynner også Billie Eilish å få «voksen» anerkjennelse som sanger og låtskriver. Hun har gått en lang vei når hun snart kommer tilbake til Norge for første gang siden Bylarm i 2018. Et halvt år etter utgivelsen er albumet «Hit Me Hard And Soft» på 9. plass på den norske albumlista, og seks av de som ligger foran er juleplater.

Den mest lovpriste plata i 2024 var likevel «Brat» fra britiske Charli XCX («etternavnet» er ikke et romertall, det uttales «eksieks», for dem som gjerne vil beholde troverdigheten i dannede samtaler i kommende jule- og nyttårsselskap). Den har allerede vunnet en rekke kåringer av årets album både her og der, med sine utagerende låter, med fengende tema, spenstige rytmer og utfordrende tekster. «Brat» ble et begrep, der både tittelen og fargen på platecoveret ble trendsettende. Det kom også et ambisiøst remiksalbum, «Brat And It’s Completely Different But Also Still Brat», med bidrag fra Robyn, Lorde, Ariana Grande, Billie Eilish, The 1975 og Bon Iver.
Les også: Taylor Swift - hevn på sitt mest attraktive
Enda mer skamløs pop kom med albumene «The Rise And Fall Of A Midwest Princess» med Chappell Roan og «Short’n’Sweet» med Sabrina Carpenter. Sabrina Carpenter hadde gitt ut fem album før, lenge uten det store gjennomslaget. Sommerens singel «Espresso» forandret alt, og sendte albumet rett til topps da det kom ut i august. Chappell Roan er enda en fargerik personlighet, visuelt inspirert av dragartister, musikalsk et fyrverkeri av fengende sanger. Utbruddet «Can you play a song with a fucking beat» i hennes «Femininomenon» må være den nye generasjonens «spill noe Creedence».

Det kom også nye album fra superstjernene Ariana Grande, Dua Lipa og kan vi også ta med Kylie Minogue i dette gode selskapet? Alle disse sangerne er ganske forskjellige, så fall ikke for fristelsen til å til å tro at dette er en ensartet, monoton bevegelse i musikken. Husk at The Beatles, The Rolling Stones og Cliff Richard hørtes helt like ut for foreldregenerasjonen på 60-tallet. Men én ting har de felles: De omfavnet Kamala Harris foran presidentvalget i USA, til liten nytte, men på rett side av historien. Hør aldri på noen som hevder at popmusikken er overfladisk og eskapistisk. Dette er artister som oppfyller alle gode kriterier for å være woke, med gode holdninger til kulturelle forskjeller, etnisk opphav og seksuelle preferanser.
I Norge skapte plateselskapet Universal begrepet «The Female Era» for disse artistene, og opprettet en egen pop-up-butikk-kafé i Bjørvika for å feire suksessen: Førsteplassen på den norske albumlista i totalt 29 uker i 2014, der Billie Eilish står for ti uker, Sabrina Carpenter med ni, Taylor Swift fire og Ariana Grande to. Den eneste norske artisten som har en fot innenfor i dette miljøet er Girl In Red, som var oppvarmingsartist for Taylor Swift i fjor, som blir det for Olivia Rodrigo neste år, og som fikk en gjesteopptreden fra Sabrina Carpenter på sitt album «I’m Doing It Again Baby» i år.
Les også: Hjemmeseier for Girl In Red i Oslo Spektrum
Som så ofte før i pophistorien oppstår det ganske fort en tidsånd der enda flere artister følger på. Sterkest av disse er Gracie Abrams, som også har vært på turné med Taylor Swift, og kom med det fine albumet «The Secret Of Us». Hun er datteren til den svært berømte filmregissøren J.J. Abrams. Hva skriver vi ikke for å engasjere eldre lesere? Hun er også en sanger som godt kan anbefales for skeptiske voksne rockister, siden albumet er komponert og produsert med Aaron Dessner, fast medarbeider for Taylor Swift, men sist sett da The National ga oss en leksjon i den alternative rockens gleder på Øya-festivalen i sommer.
Vi trenger likevel ikke lenger kommer med slike påskudd for å piske opp interessen for nye artister. Samtidig med at denne saken publiseres presser Gracie Abrams’ «Thats So True» seg inn mellom «Last Christmas» og «All I Want For Christmas Is You» øverst på den britiske singellista. Den er også den mest populære sangen som ikke er julerelatert i Norge akkurat nå.

Se også opp for Rosé og debutalbumet «Rosie». Hun er fra New Zealand, er ellers medlem i den koreanske gruppa Blackpink, og har gjort det så bra at hun fikk ordenen MBE (Member of the British Empire) som 27-åring. Som en del av algoritmespillingens ofte undervurderte funksjon har jeg i arbeidet med denne saken også blitt pådyttet flotte «Moonlit Floor», den første singelen til thailandske Lisa. En oppdatering av gamle «Kiss Me» av gruppa Sixpence None The Richer. Hun kommer til å få et stort publikum når hun dukker opp i TV-serien «The White Lotus» på nyåret, og gir ut debutalbumet «Alter Ego».
Dette har ikke vært en ekspertkommentar. Fans av artistene som omtales her har ingenting å lære av meg. Jeg skal innrømme at jeg tilhører en generasjon som oftere har spilt nye album fra Willie Nelson og The Cure, og de langt yngre, men genialt gammelmodige Lemon Twigs. Men jeg liker å følge med, og må bare få si at det er en fornøyelse å høre på disse nye artistene som definerer 2024. De har en utadvendt utstråling som gir den nærmeste målgruppa like stor glede som artistene som fikk min generasjon til å gå fra forstaden for 50 og 60 år siden.
Les også: The Lemon Twigs og den perfekte popen
Den omtalte «alt var bedre før i tida»-foreningen har eksistert i alle tider, med stadig nye medlemmer ettersom årene går. Alltid med den samme visa om igjen, om at de som ligger på hitlistene nå kommer til å være glemt bare noen år har gått. Jeg er overbevist om at dagens tenåringer kommer til å høre på gamle plater med Billie Eilish, Chappell Roan, Charlie XCX og Sabrina Carpenter også når de er 50 eller 75 år gamle, og neppe kommer til å finne tilbake til Santana, King Crimson eller Genesis i stedet.