Dagsavisens Nye Takter-redaksjon har etter beste evne forsøkt å kåre de 12 beste norske albumene fra 2024. Langt bortenfor de evinnelige mest-spilt-på-Spotify-listene. Selv om det ikke finnes noen offisiell statistikk over tilbudet er inntrykket at det kommer flere og flere lokale utgivelser for hvert år som går – flerfoldige hundre bare innenfor det vi med stort slingringsmonn kaller populærmusikk. Å velge de 12 beste av disse vil nødvendigvis bli risikosport. Det er nærmest smertelig å sette sluttstrek, og lista over flere vi gjerne skulle tatt med er lang.
Unders ellers like forhold har vi i beste Nye Takter-tradisjon prioritert forandring og nyhetsverdi. Dette kan ha gått ut over veteraner som Erlend Ropstad, Sivert Høyem og 50-årsjubilantene Bjølsen Valsemølle. I fjor beklagde vi fraværet av reinspikka popmusikk, siden mange av de mest aktuelle artistene hadde prioritert singellåter. I år er det så mange som ga ut nye album at kvoteringen har gått ut over noen av de største navnene her også, som Dagny og Astrid S.
At bare tre av disse 12 synger på norsk må vi bare beklage. Vi nevner derfor at redaksjonens største nye favoritter i 2024, trioen ULD, ga ut mange nok sanger til å fylle et album, men har til gode å gjøre et på ordentlig. Når det engang kommer gleder vi oss til å ha dem med på lista.
1. Fay Wildhagen: «Let’s Keep It In The Family»
«Let’s Keep It In The Family» var Fay Wildhagens første album med nye sanger på seks år. På albumet har hun gjort alt av arrangering og produsering selv, men har med seg et hopetall venner og kjente, og en hund, i det som beskrives som jamsessions i studio. Heldigvis uten den massive syntetiske lyden det har vært mye av på tidligere plater. Mindre er ofte mer. Albumet er spilt inn i noen av landets beste studio, men også på fjellgården hennes i Valdres, noe som bidrar til et dynamisk lydbilde, i et spennende spenn mellom lo-fi og hi-fi.

Mange av sangene er strålende opplagt popromantikk, men tar etter hvert også en helt annen retning, med nedtrykt ettertenksom visepop. Gode og vonde følelser om hverandre. Sangene rommer så mye at de samlet høres ut som hennes klart beste utspill hittil. Vi minner også om at hennes konsert på Øyafestivalen i sommer bekreftet plassen hennes blant de beste vi har. Og da har vi ennå ikke nevnt gitarspillet...
Les også: Fay endelig tilbake med sterke sanger, i dobbel forstand

2. Masåva: «Den dagen vi så på skatere»
Visepopen er en tett befolket avdeling i norsk musikk. Det tredje albumet til gruppa Masåva kom samtidig med nye utgivelser fra gruppene No. 4 og Klossmajor. Denne gangen var det Masåva som fikk det lille overtaket som tar dem inn på lista over årets beste. Sangeren Selma Frech kommer fra folkemusikken (hun spiller også på Frøkedals bidrag til årets beste), mens de andre i gruppa hovedsakelig har spilt jazz. Dette kommer ikke tydelig fram hos Masåva, som har funnet sin egen stil, helt tydelig betatt av den melodiøse, underfundige popmusikken.

Resultatet høres ut som en lek med ord og toner, men ikke uten alvor. Albumtittelen «Den dagen vi så på skatere» er ei linje i teksten til sangen «Leap Of Faith», som igjen er en referanse til et spesielt skateboardstunt. Vi tror at skaterveteranen som bare er omtalt som Engfeldt i sangen kan være albumets produsent og tekniker Christian Engfeldt. Funfacts blir ikke morsommere.
Les også: Dagsavisens favoritter: Dette er årets beste filmer fra 2024

3. Girl in Red: «I’m Doing It Again Baby!»
Marie Ulven er ikke bare et sjeldent godt forbilde for unge som sliter med å finne ut av egen identitet og seksualitet. Med «I’m Doing It Again Baby!» møtte hun dessuten verden smilende og med et av de mest selvsikre albumene vi har hørt på dette nivået. Det er pop med gitaren som taktstokk, med stjerneskudd, lydskapt kakeglasur og søplete lek med teknologien, over uimotståelige harmonier og melodier hvor produsent Matias Tellez får fritt spillerom.

Det er fantastisk å høre et helt album med en artist som dyrker all gleden tilværelsen har å by på, i en tid da popartister overbyr hverandre i tristesse. «I’m Doing It Again Baby!» er bevisst kaotisk og springende, og akkurat så kommersielt i kantene at det frir til fans av langt glattere pop enn dette. Men under lagene av elektropop og store refrenger ulmer det i lava og punk, fantastisk fint og likevel fullt av friksjon. Som en bukett vakre roser med torner skarpere enn noen tunge.
Les også: Se bildene fra konserten med Girl in Red i Oslo Spektrum (+)

4. Frøkedal & Familien: «Stay»
Anne Lise Frøkedal fortsetter å utmerke seg som en av de mest interessante artistene i Norge. Det forrige albumet, «Flora», var et av de fineste som kom i 2021. Tre år etter gjør hun det igjen.

Frøkedal brukte isolasjonstida under pandemien på å lære seg å spille fele. Dette ble utgangspunktet for det nye albumet. Hun tar seg som vanlig av sang og gitar selv, men har med seg tre andre felespillere som har kunnet dette lenge. Noe lignende har vi ikke hørt i ei popgruppe før, men det er ikke så stor forskjell på fuzzgitar og hardingfele. Mange av disse sangene har et ekko av norske folketoner. Inspirasjonen fra angloamerikansk folkrock er likevel fortsatt tydelig. Det som forener alle de nye melodiene er Frøkedals fortreffelige popteft.
Les også: P3 Gull-vinner Ari Bajgora: vil samle Norge
5. Synne Vo: «Kanskje det går te helvete»

Synne Vo, som egentlig heter Synne Vorkinn, har laget sanger som avslører et usedvanlig poptalent, og en vilje til å være seg selv. Hun har sin stemme, dialekten fra Lesja og en holdning som tar oss ekstra tett på innholdet. Etter et par år som en av de beste nye popsangerne kom hun med sitt første album i år.

Fra før har hun gitt ut sanger nok til å fylle to helt andre album, men de vi får høre nå er skrevet for denne anledningen. Med en helhetlig tanke bak: Om overgangen fra å være barn til å bli ungdom og til slutt voksen, med utfordringer som alle generasjoner kan identifisere seg med. Selv om albumet har en overordnet tanke høres hver eneste sang ut som en selvstendig hit, som popmusikk på sitt mest uimotståelige.

6. Frank Hammersland: «The Ocean Sleeps Alone Tonight»
Frank Hammersland døde av kreft i 2023, bare 53 år gammel. Sporene han satte i norsk popmusikk, gjennom 20 album med flere forskjellige grupper, fortsatte på «The Ocean Sleeps Alone Tonight», som ble spilt inn gjennom hans siste leveår. Han rakk nesten å få det fullført, men to sanger er gjort ferdige med Marte Wulff og Petter Folkedal som vokalister.

Med det vi vet nå går det an å lese mye personlig inn i tekstene, med sine mange erindringer om tida som har gått, og tanker om den store evigheten. Med enda mer etterpåklokskap kan vi kanskje også høre at det koster Hammersland mye å synge noen av disse sangene. Vi hadde kanskje ikke tenkt over det ellers, men tolket det som følelsesladet innlevelse. Dette albumet er blitt et sterkt, men også vemodig siste møte.

7. Gabrielle: «Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet»
Den innledende tittelsangen «Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet» slo an tonen for albumet, der de fleste tekstene handler om å slåss med egne følelser, om hvor vanskelig det er å innse og innrømme hva man egentlig vil. Men så lyger hun altså også så det renner, svikter seg selv like mye som andre, og spør «kor e Jesus når eg e Judas».

Albumet har ingen av de mest feststemte, hektiske og taktfaste bangerne Gabrielle har gjort suksess med før, men er desto mer lett og luftig. Flere av låtene er produsert med noe som høres ut som en gammeldags rytmeboks som er innstilt på «latin», og spilt på det de kaller «stueorgel». En sommerlig lyd som passet perfekt for forsommeren, og som kom som en fortreffelig oppladning til festivalsesongen, der Gabrielle blant mye annet satte et ettertrykkelig punktum for Øyafestivalen.

8. Slomosa: «Tundra Rock»
Slomosa skapte et nytt klima for en sjangerutvidet variant av ørkenrock i 2024, året da de ga ut sitt andre album og oppkalte det like godt etter sin egen betegnelse, «Tundra Rock». Kvartetten skjøt ut under pandemien med vokalist/gitarist Benjamin Berdous i front, og blant andre Marie Moe (Razika, Embla & The Karidotters) på den tyngste og hardeste bassen i Bergen og bortenfor, men sprengte først med dette albumet alle grenser for hva de tyngste beistene er i stand til.

Dette er en blytung, stramt produsert og «frilynt» blanding av det være seg californisk ørkenrock, høyoktan psykedelia, selektive grungereferanser og en sans for å lette etter det melodiøse og nestenpoppa i det kompromissløse. Lydbildet siver ut fra det tundrakalde og bunnfrosne, men melodisk og atmosfærisk er dette full musikalsk nedsmelting, og befriende fritt for sjangerens tendens til å gå utover alle bredder.
Les også: Tons of Rock-sjefen skrur volumet opp til 11 (+)

9. Metteson: «Look To A Star»
En popstjerne tar sine neste kvantesteg ut i verden med «Look To A Star», og det med en så selvsikker eleganse at man får lyst til å kjøpe seg hatt bare for å kunne ta den av. Det må i så fall være en sjøstjernehatt, som er blitt Mettesons varemerke.

Metteson har vært så dominerende innen norsk musikk de siste par årene, at man skulle tro artisten hadde langt flere utgivelser bak seg. Men dette er faktisk albumdebuten, en kulminasjon etter et aldri så lite stjernedryss med singler og EP-en «Convince Me» (2021). «Look To A Star» ble likevel ingen samlet reprise av disse. Tvert imot viser det en artist med stor spennvidde, med en scenepersonlighet også på et indre plan som matcher talentet Sverre Breivik har som en av landets beste yngre skuespillere.
Les også: Metteson strekker seg mot stjernene på debutalbumet «Look To A Star»

10. GiddyGang & Vuyo: «Destiny/Sacrifice»
GiddyGang er fra en planet hvor det er evig sommer og alt er infisert med den aller beste soul- og RnB-musikken. Alt ispedd varm jazz og hip hop av det slaget som gjorde The Roots til noe helt eget. Debutalbumet «Destiny/Sacrifice» befester bandet som en urkraft i en herlig, jazza og rytmisk svir av tilbakelent «coolness».

Rapper Ole Vuyo Småge har en flyt som passer det tilbakelente, rike og sammensatte lydbildet som kniv i varmt smør, og han deler mikrofonen med Sarah Vestrheims varme soulstemme. Vuyos tekster speiler jakt på ståsted og identitet, og er krydret med et vell av populærkulturelle referanser, som for eksempel J Dilla i «What You Need». Selv sier de D’Angelo og Kendrick Lamar, vi supplerer med Guru og hans Jazzmatazz-prosjekt om man skal finne nok en inspirasjonskilde.

11. Aurora: «What Happened To The Heart?»
Auroras femte album var fullt av hjerte og smerte. Dette ble ikke uttrykt like enkelt som vi er vant til i popmusikken. Mens andre popartister gir ut album som er under en halvtime lange kom Aurora med 16 spor, et dobbeltalbum på LP, med et svært variert innhold. Alt fra smellvakre korballader til heftige elektroniske rytmiske utskeielser, og et par av de mest umiddelbart fengende poplåtene hun har sunget.

Spørsmålet «What Happened To The Heart?» kan kanskje tolkes så enkelt som å etterlyse hjertelaget i verden. Det er ingen eksplisitte tekster om de elendige tilstandene her, men desto flere som strekker seg etter en større forståelse for de store sammenhengene. Av og til er det så vakkert at det nesten gjør vondt.
Les Dagsavisens intervju med Aurora: – Vi blir opplært til å hate så fort

12. Marie Sahba: «A Billion Years Too Soon»
Norsk-iranske Marie Sahbas albumdebut veksler mellom lys og mørke og kulturelle impulser fra to kontinenter, med sorg og etterklang som viktige bestanddeler både i stemning og tekster. Trondheimsartisten har kommet inn litt fra siden i norsk pop, men her skaper hun en fascinerende blanding av noe nær kunstpop, smittende klubbrytmer og ensom popmelankoli. Et kraftfullt og komplekst, men også skjørt og mørkt flettverk av minner og følelser rundt en far som gikk bort en «milliard år» for tidlig.

Sahbas klare og gylne stemme fester grepet om refrengene og de store arrangementene, mens bakenforliggende kor og instrumentering hinter til en annen kulturell bakgrunn utover den trondheimske. Et nydelig album, nært skrevet og produsert sammen med Martin Vinje, som fininnstiller kombinasjon av tradisjonelle popelementer, elektronika, EDM og Sahbas iranske bakgrunn, samt hans egen følsomme trompet.