---
5
FILM
«Conclave»
Regi: Edward Berger
England/USA – 2024
---
«Conclave» er regissert av den tyske prisvinneren Edward Berger, som i fjor sanket en Oscar-nominasjon for krigsdramaet «All Quiet on the Western Front». Han har huket tak i en velskrevet røverroman av den britiske veteranen Robert Harris, som har spesialisert seg på historiske thrillere bygget på mye research (inklusive «Enigma», «Fatherland» og «Archangel»). Flyplass-pocketbøker av den typen sedate bestefedre kan slumre-lese i en solstol på stranden under fellesferien.
Harris er samtidig en agnostisk liberaldemokrat med en fortid som politisk journalist, noe som ikke nødvendigvis gjør ham til den mest åpenbare personen til å gi oss et innsiktsfullt innblikk i maktens korridorer i den erkekonservative Vatikanstaten. Han klarte allikevel å få full støtte av Vatikanet under forarbeidet, og gjorde det til en æressak å skildre den kompliserte, hemmelighetsfulle prosessen med å velge en ny pave så autentisk som mulig. Så «Conclave» er på ingen måte et skarpt angrep på Den katolske kirke som institusjon, og dreier seg for en sjelden gang skyld ikke om pedofiliskandalene som har forurenset klodens største religiøse storkorporasjon.
Isteden er «Conclave» fortalt med mye empati for kirkens feilbarlige menn, uten å legge skjul på at denne typen maktsentre kan lokke ut de verste impulsene i menneskenaturen. Så hva skjer når den sittende paven dør, og prosessen med å velge en ny «hellig far» starter? I følge «Conclave»: mye skittent taskenspill, utspekulerte konspirasjoner, stygge bakvaskelseskampanjer, pikante skandaler, kynisk opportunisme og ren korrupsjon.
«Team Havnaa»: Noen livshistorier er nærmest skapt til å bli spillefilmer
Etter at Paven blir funnet død av et antatt hjerteattakk i sin beskjedne hybel i St. Marthas hus, møtes kardinalkollegiet i det skjulte for å forberede valgprosessen for å kåre en verdig arvtager. Ansvaret med å lede konklaven faller på den britiske kardinalen Thomas Lawrence (Ralph Fiennes), en sindig pragmatiker som står midt oppe i en troskrise og for lengst ville ha forlatt Vatikanstaten hvis ikke den nå avdøde paven hadde nektet å akseptere hans oppsigelse. Tre uker senere samles Den katolske kirkes mektigste og mest innflytelsesrike aktører for å delta i klodens eldste valgprosess.
Kardinaler fra alle verdenshjørner plasseres i hvert sitt rom i St. Marthas Hus, helt avsondret fra omverdenen frem til konklaven kommer til enighet om hvem som blir den neste paven - og den hvite røyken kan slippes ut av pipen på taket av Det sixtinske kapell. En kompleks valgprosess som kan ta sin tid, siden den vinnende kandidaten må ha må ha et flertall på minst 72 stemmer. Flere sterke finalister utmerker seg, og den nigerianske kardinalen Joshua Adeyemi (Lucian Msamati) ligger sterkt an allerede i oppløpet. Lawrence må forholde seg upartisk i valget, selv om han har stemmerett og er en av de potensielle pavefinalistene.
Han har sin egen favoritt: den fremtidsrettede reformatoren Aldo Bellini (Stanley Tucci), som bedyrer sin mangel på interesse for dette tyngende ansvaret – men gradvis viser seg å være veldig motivert for å kuppe makten. Ikke minst for å forhindre at Den katolske kirke blir sentralstyrt av tilbakeskuende, erkekonservative tradisjonalister som kardinal Tremblay (John Lithgow) og den italienske skrytepaven Tedesco (Sergio Castellitto). Før valget starter dukker det dessuten opp en joker i kortstokken: meksikanske Vincent Benitez (Carlos Diehz), som den avdøde paven angivelig utnevnte til erkebiskop av Kabul «in pectore» (med andre, mer moderne ord: «i hemmelighet»).
Dagsavisens favoritter: Dette er årets beste filmer fra 2024
Kardinal Lawrence hører samtidig urovekkende rykter om upassende seksuell atferd, foruroligende hendelser i forkant av pavens død og beskyldinger om skittent maktspill på kammerset. Han begynner å snoke rundt som en privatdetektiv for å finne svar, eller muligens for å fremme sine egne ambisjoner og påvirke pavevalget i skyggene. Åpent for tolkning. Kampen om «Den hellige stol» blir gradvis en stollek dominert av moralske kompromisser, tvilsom oppførsel, kynisk opportunisme, stygge taklinger og skinnhellige menn som «danner allianser» i håp om å finte ut konkurrentene sine.
Jeg har mine små tvil om at virkelige pavevalg er drevet av de samme destruktive impulsene som en sesong av «71° Nord», eller eventuelt nominasjonsprosessen i Trondheim Arbeiderparti. Men det gjør ansett «Conclave» overraskende livlig til å være en film dominert av gråhårede gubber som diskuterer teologisk doktrine med stramme miner, rynkede øyenbryn og dempet innestemme.
Selv om forfatteren Robert Harris skildrer selve valgprosessen og rutinene i Vatikanet på en autentisk måte, smører han tykt på med melodrama, og drar frem noen sensasjonelle vendinger mot slutten. Jeg vil ikke direkte motsi gamleskole-katolikker som føler at «Conclave» har en liberal undertone der de konservative kandidatene blir skildret som en gjeng smålige skittstøvler og en trussel mot kirkens fremtid. Men de fleste aktørene i dette tronespillet er portrettert som opportunister i tvetydige gråtoner, og alle rollene er så utsøkt velspilte at det ville være en kardinalsynd å ikke gi skuespillerne saftige scener å bite i. Alt er dessuten veldig delikat iscenesatt av Edward Berger, som har et skarpt øye for detaljer og minneverdige komposisjoner.
Les også: «Black Doves»: Blodig morsom nedtelling til jul (+)
Man kunne lett ha trodd at alt ble spilt inn på location i Vatikanstaten, men isteden ble rekonstruksjoner av blant annet Det sixtinske kapell og St. Martas Hus møysommelig gjenskapt en times kjøretur unna i Cinecittà-studioet i Roma. Jeg tipper det vil vanke Oscar-nominasjoner for set-design og filmfoto her, trolig også for konsekvent severdige Ralph Fiennes. Dette er kanskje en teologisk såpeopera surret inn i sofistikert innpakning, men «Conclave» er like fullt smart og skikkelig underholdende.
