– Folk tenker at smuglerne er onde, kyniske monstre som utnytter andre. Men det er ikke det de fleste som benytter seg av tjenestene deres sier, sier Kristina Quintano til Dagsavisen.
Hun har skrevet boka «Smugler eller grenselos?» Boka har undertittelen «på innsiden av vår tids største folkevandring». Målet er å vise fram hvordan fluktbransjen fungerer.
Smugler er et negativt ord. Hva skjer om man ser på folkene som legger til rette for flukt som grenseloser?
– Kundene kaller smuglerne agenter eller transportører. For de fleste er dette folk som tilbyr en tjeneste de trenger. Oftest mot betaling, men ikke alltid. På sin ferd møter flyktningene mange slike agenter. Noen mer kyniske enn andre, sier Quintano.
Smugling, ikke handel
Hun starter «Smugler eller grenselos» med en viktig avklaring: Menneskesmugling og menneskehandel er to forskjellige ting.
– Menneskesmugling er å flytte noen over en eller flere grenser. Det er definert som en forbrytelse mot en stat. Menneskehandel går ut på å ta kontroll over noens liv og utnytte det til arbeid eller prostitusjon. Det er en kriminell handling mot et menneske, og har ingenting med en stat å gjøre, forklarer hun.
I boka forteller hun om de makedonske åttiåringene Liljana og Risto, som frakter hundrevis av flyktninger i en ombygd lastebil med et falskt høylass på lasteplanet. Deres motivasjon for å hjelpe er at noen hjalp deres familie på et lasteplan og førte dem bort fra skuddlinjen i 1943.
– Tenk på Gerd, Alf, Reidar og Rolf, som utgjorde Carl Fredriksens Transport. Vinteren 1942 til 1943 loset disse grenselosene, sammen med gode hjelpere, rundt tusen flyktninger over til Sverige. Eneste grunnen til at politikerne heller vil kalle Liljana og Risto for «smuglere» enn «grenseloser», er at de hjalp syrere, ikke nordmenn, sier Quintano.
Speiding og logistikk
Blant smuglerne finner Quintano et tydelig hierarki:
– Nederst finner vi speiderne. De oppholder seg steder som mange på flukt må innom. Speiderne er ofte flyktninger selv, som benytter seg av lokalkunnskap for å samle sammen folk og lose dem videre. Når det er razzia mot menneskesmuglere, er det ofte denne gruppa som blir tatt, sier Quintano.
Hakket over dem er logistikkarbeiderne.
– Det er de som får tak i gummibåter, sjåfører, det som trengs. Logistikkarbeiderne sørger for passasje. Det innebærer å vite hvem man må bestikke, og hvor. Hvem eier jordet man må gå over, eller stranda? Hvilke politifolk har vakt? Hvilken grensekontrollør ser en annen vei? Dette er logistikkarbeidernes ansvar, sier hun.
Lastebilsjåførene som faktisk kjører bilene logistikkarbeiderne har hentet inn, derimot, blir ikke regnet som smuglerne av logistikkarbeiderne.
Fritt leide
Det er logistikkarbeiderne som oftest blir hengt ut som skurker. De tjener penger på smuglingen. Men jobber også med livet som innsats.
Over dem står imidlertid gruppa som tjener aller mest på menneskesmuglingen. Det er folk som ikke har noe med selve transporten å gjøre, men som lar den skje.
– Korrupte politikere, politibetjenter, mennesker med et mer overordna oppsyn med hva som skjer på det politiske planet. Hvilke grenser er åpne, hvilke skal kontrolleres når. Den typen ting. Disse tar imot betaling for informasjon eller fritt leide. De går oftest fri når det aksjoneres mot menneskesmugling, sier Quintano.
I «Smugler eller grenselos» forteller hun for eksempel fra Libanon, der reisebyråer som tidligere solgte reiser til Eurodisney for rike libanesere, nå reklamerer åpenlyst for «cruise til Hellas, du trenger ikke visa» – noe alle vet er kode for menneskesmugling. Myndighetene, derimot, later som ingenting.
Budbringeren fra helvete
For «Smugler eller grenselos» mottok Quintano tidligere i høst Bokhandelens sakprosapris, som deles ut av Bokhandlerforeningen og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Utmerkelsen betyr mye for henne. Quintano har engasjert seg i flyktningers menneskerettigheter helt siden de første moderne båtflyktningene kom til hennes andre hjemland, Malta, i 2001.
Da flere hundre mennesker drukna i Middelhavet uten at norske medier skrev et ord, var hun først sjokkert. Da det skjedde igjen, ble hun sint og frustrert.
Men ikke stille og resignert.
Som «Budbringeren fra helvete» informerer Quintano sine 17.000 Facebook-følgere om folk på flukt. Noen av postene hennes har hatt over en million visninger. Hun har også skrevet en bok med samme tittel.
– Jeg tenker på det som et slags oversetterprosjekt. Jeg prøver å brekke ned hendelser til noe forståelig.
Hvorfor flykter folk
Det hun ønsker at folk forsto, er enkelt. Og veldig vanskelig:
– Jeg skulle ønske vi snakket mer om beveggrunnen til at folk velger å sette seg i båtene, sier Quintano.
– Politikerne og media snakker om at folk «legger ut på» flukt. Som om det var en liten utflukt. Men hvorfor gjør de det? De såkalte båtene er ikke ordentlige, sjøsterke RIBer. Det som brukes er billige oppblåsbare flyteanretninger i tynn plast, med falske motorer uten kraft og «Yamaha» feilstavet. Man kan knapt kalle det båter. Likevel! Likevel bestemmer folk seg for å ta sjansen. Jeg skulle ønske flere var nysgjerrige på hvorfor, sier Quintano.
– Vi er nødt til å ta innover oss at de har tatt en rasjonell avgjørelse i forkant – fordi det folk flykter fra, er enda verre, sier hun.
Hvem flykter?
I den grad vi hører om flyktninger til Europa, er det ofte krysningen av Middelhavet vi i Norge tror er verst. Men mange flyktninger har brukt uker og måneder før de kommer så langt, og opplevd svært traumatiske ting underveis.
– Hvorfor er det flest eritreere som drukner i Middelhavet nå? Jo, fordi de flykter fra livsfarlig militærtjeneste, som både menn og kvinner blir fanget inn i uten å komme seg ut av. Hvorfor er alle voldtatt eller gravide innen de når Middelhavet? Jo, fordi man ikke kommer så langt som til stranda i Libya uten å bruke dager og uker på å komme seg gjennom Sahara. I ørkenen er det lovløst. Militser dreper og voldtar, sier forfatteren.
Død i ørkenen
En slik flukt, fra Eritrea til Malta, skriver Kristina Quintano om i sin andre bok i høst. For ungdomsboka «Flukt» mottok hun årets Bragepris i kategorien sakprosa for barn og ungdom.
«Faller du av i ørkenen, dør du. Ingen plukker deg opp. Ingen snur. Sovner du og sklir av lastebilen, er det det siste du gjør», forteller tenårige «Umar» i Flukt. Han flyktet fra Ghana til Italia.
«Flukt» skildrer Umars og ti andre ungdommers reiserute fra elleve ulike steder i Afrika og Asia, til ulike steder i Europa.
– Det fins lite sakprosa for ungdom om flukt. For ungdommene som kommer hit, kan det være re-traumatiserende å bli spurt om hva de flykta fra, hva de har opplevd. Nå kan de nye norske vennene deres forstå mer om bakgrunnen deres, sier Quintano.
Fisker opp lik
«Flukt» er frittstående. «Smugler eller grenselos» er første bind i det som skal bli en serie på fire bøker. Den neste kommer i oktober, og skal hete «Fisker eller liksvøper».
– Middelhavet er fullt av lik. Fiskerne får stadig likdeler i garnene. Finner de levende mennesker, og redder dem, blir de tiltalt for menneskesmugling. Mange fiskere orker ikke mer. De selger båten og gir opp i stedet, sier Quintano.
Tredje bind skal hete «Olivenbonde eller graver». Tittelen viser til alle likene som flyter i land, og som blir lagt i graver langs hele Middelhavskysten.
Fjerde bind skal hete «Paradisøya», og skildrer en fluktrute som hittil er lite omtalt i Norge.
– Over 40.000 har flyktet til Kanariøyene i år. De legger ut fra Senegal, Marokko og Mauritania. Men Atlanterhavet er enda røffere enn Middelhavet. Bølgene er høye, og avstandene lange. 7000 er antatt druknet hittil, sier Quintano.
Banka med kjetting
Hun blir ofte spurt hvor engasjementet kommer fra. En oppvekst med en maltesisk far som følte seg uønsket som flytekniker etter skeptiske avhør i Norge, og som derfor dro tilbake til Malta, samt en svært engasjert mor, har nok hatt sitt å si.
– Ett av mine klareste aktivist-barndomsminner er av at jeg gikk fremst i et demonstrasjonstog for skeives rettigheter, sammen med mor og Kim Friele en gang på midten av 1980-tallet. Politiet banket opp mor. De brukte kjettinger. Jeg var liten og redd. Spurte mor hvorfor vi var med i toget. Da sa hun: «noen må gå forrest i toget, vet du. Men det må være noen som orker», sier Quintano.
Hun orker, men bruker lite tid på å krangle med folk i sosiale medier. Er mer opptatt av å dokumentere det hun faktisk observerer, og det flyktningene forteller:
– Jeg kan ikke gjøre noe med den polariserte debatten. Kan ikke overbevise noen som helst. Men skal vi ha debatten, må folk ha kunnskap, og den må være så riktig som mulig. Det er der jeg håper å kunne bidra, med «Smugler eller grenselos» og «Flukt», sier Kristina Quintano.
Les også: – Som foreldre må vi tåle å være uenige med barna våre (+)
Les også: Bøker er best i gave: Her er årets harde julegavetips
Les også: Bunaden kommer på eksklusiv verne-liste (+)
