Kultur

Følelsesladet digital familiekrønike

«Mufasa: Løvenes konge» fungerer over all forventning, og er fortellingen om forhistorien til Mufasa og Scar og historien vi kjenner som «Løvenes konge» .

Dagsavisen anmelder

---

4

FILM

«Mufasa: Løvenes konge»

Regi: Barry Jenkins

USA – 2024

---

2024 har muligens ikke vært et superdupert år for kinofilmen eller menneskeheten sånn generelt, men Disney-konsernet har slett ingen grunn til å klage. Deres Pixar-oppfølger «Innsiden ut 2» ble både årets største kassasuksess, den mest lønnsomme animasjonsfilmen i historien - og en av de ti mest innbringene filmene noensinne. På andreplass kom Disneys Marvel-extravaganza «Deadpool & Wolverine», som ble den mest lukrative filmen med voksen «R»-aldersgrense i verdenshistorien - mens kinoaktuelle «Vaiana 2» ligger godt an til å klatre opp fra fjerde- til tredjeplassen på årets kassasuksess-toppliste. Så vi får virkelig håpe på at de små alvene på Disney-samlebåndet får utbetalt et klekkelig julegratiale i år, og at ikke alle pengene havner i de romslige lommene til toppsjefene.

Det gjenstår å se hvor lønnsom «Mufasa: Løvenes konge» blir helt på tampen, men studioets julefilm er uansett mer severdig enn forgjengeren. Ikke i seg selv særlig uventet at Disney har produsert en oppfølger til deres dataanimerte nyinnspilling av «Løvenes konge» (2019), eller at de rekrutterte en høyt respektert Oscar-vinner som regissør. I et forsøk på å gi disse resirkulerte salgsproduktene en aura av respektabilitet har de fleste hatt veldig kyndige filmskapere bak roret: Sir Kenneth Branagh sto bak prinsessedrømmen «Eventyret om Askepott» (2015), Bill Condon fikk ansvaret for syngespillet «Skjønnheten og udyret» (2017), mens Robert Zemeckis begikk unevnelige krenkelser mot stakkars «Pinocchio» (2022).

«Mufasa: Løvenes konge»

Det er allikevel bemerkelsesverdig at Disney klarte å rekruttere selveste Barry Jenkins til å regissere «Mufasa: Løvenes konge». Oscar-vinneren bak de melankolske, finstemte dramaene «Moonlight» (2016) og «If Beale Street Could Talk» (2018) har frem til nå skygget langt unna den hyper-kommersielle arenaen, og aldri gjort noe i nærheten av dette tidligere.

Dagsavisens favoritter: Dette er årets beste filmer fra 2024

Heldigvis har Jenkins fullført denne krevende oppgaven med integriteten i god behold, og «Mufasa: Løvenes konge» har flere av kjennetegnene til hans tidligere filmer. Dette er nok en følelsesladet familiekrønike fortalt fra et afroamerikansk perspektiv, som har lirket inn en sosial samvittighet under Disney-radaren. Han er den hittil første av disse toppregissørene som faktisk klarer å skape noe litt personlig innenfor rammene av Disney-formelen, men det hjelper selvfølgelig at han forteller en historie vi ikke har hørt gjentatte ganger tidligere.

«Mufasa: Løvenes konge»

Mens Simba og hans dronning Nala drar ut på egne eventyr i Tanzanias idylliske villmark etterlates deres nusselige datter Kiara i varetekten til den eksentriske vismann-mandrillen Rafiki. Han tar oss med inn i et langt tilbakeblikk om forhistorien til hennes regale bestefar Mufasa, løvekongen som ble myrdet foran øynene på sin traumatiserte sønn Simba. Spoiler. I barndommen blir Mufasa adskilt fra foreldrene sine under en voldsom flom, og reddes fra å bli spist av krokodiller takket være jevngamle Taka. En bortskjemt løveprins som alltid har ønsket seg en bror, og Mufasa blir adoptert av hans mor Eshe - men kongefaren Obasi er mest innstilt på å flerre den lille løvevalpen i filler. Mufasa trener opp sine jaktinstinktet sammen med sin nye surrogatmor, mens Taka får dårlige råd av sin udugelige deadbeat-pappa.

Les anmeldelsen av «We Live in Time»: I gode og vonde dager (+)

I oppveksten henger adoptivbrødrene tett sammen, helt til løveflokken angripes av en gjeng ondsinnede, hvite løver. Taka stikker livredd av under basketaket, mens Mufasa forsvarer adoptivmoren og ender opp med å drepe sønnen til den hvite løvekongen Kiros. Han sverger sin blodige hevn, utrydder hele Takas blodslinje og sender sin flokk ut for å spore opp adoptivbrødrene. De begir seg ut på en vill flukt for å finne det sagnomsuste paradiset Milele sammen med den foreldreløse løvinnen Sarabi, hennes nebbete medhjelper Zazu og Rafiki.

«Mufasa: Løvenes konge»

Det er neppe noen stor spoiler at «Mufasa: Løvenes konge» ikke bare er fortellingen om Simbas regale far, men dessuten opprinnelseshistorien til erkefienden som endte hans liv. Scar. En privilegert løveprins med et godt hjerte som gradvis blir forgiftet av såret stolthet, sjalusi og hat. Jevnt over et temmelig dunkelt, Shakespearsks drama å fortelle i rammen av en animert familiefilm, men det var jo også «Løvenes konge» (1993).

Barry Jenkins strever med å skjule hva som egentlig skjer i de mer skremmende episodene på en smidig måte, og hans alvorstyngede patos skrubber stadig mot Disney-konsernet preferanser for kommersiell underholdning. Så med jevne mellomrom blir denne traumatiske dannelsesreisen dessverre avbrutt av vortesvinet Pumbaa og hans sarkastiske surikat-partner Timon, som skaper anstrengte ablegøyer hver gang Disney-sjefene frykter at ungene i kinosalen kan begynne å strigråte.

Les også: «Black Doves»: Blodig morsom nedtelling til jul (+)

Til tross for sine betydelige begavelser er Barry Jenkins definitivt ingen stor humorist, og man kan formelig føle at han har inkludert disse gjøglete plageåndene med sammenbitte tenner og stor motvilje. De fleste studiosanksjonerte forsøk på lettsindig moro faller flatt, men «Mufasa: Løvenes konge» er ellers iscenesatt med god dømmekraft.

«Mufasa: Løvenes konge»

De kitschy sangene av Elton John er byttet ut med et mer smakfullt (men muligens mindre catchy) musikkspor av Lin-Manuel Miranda; en av sangene, «Tell Me it’s You», ble akkurat oppført på Oscar-kortlisten. Den amerikanske originalversjonen har med et stort ensemble av dyktige stammeleggere, som inkluderer Aaron Pierre, Kelvin Harrison Jr. og Mads Mikkelsen. Sånt øker helhetsinntrykket, men en norskdubbet variant for de minste settes også opp på kino.

Forgjengeren «Løvenes konge» fra 2019 (en nyinnspilling av 1994-filmen) var en teknisk demonstrasjonsmodell på hva man var i stand til å prestere med datakraft for fem år siden, og visuelt mektig imponerende. Resultatet var allikevel bare en reproduksjon, som ofret magien fra tegnefilmen på alteret til utstudert fotorealisme. Et håndtegnet kunstverk forvandlet til et digitalt fotografi, og det stikk motsatte av en forbedring. «Mufasa: Løvenes konge» er imidlertid en slags forbedring; om ikke av tegnefilmen, så definitivt i forhold til forgjengeren.

«Mufasa: Løvenes konge»

Datateknologien har tatt sine sprang de siste fem årene, så Barry Jenkins er i stand til å gi det digitale dyrelivet mer uttrykksfulle fjes, livaktig mimikk og illusjonen av et indre følelsesliv. Han vet dessuten hvordan å bevege (det virtuelle) kameraet, med sveipende kjøringer i lange tagninger og hans karakteristiske nærbilder av ansikter som sier mer enn dialogen kan.

Jenkins takler utfordringene med dataanimasjon bedre enn tidligere kollegaer, og klarer stort sett å forkle de elementene som fortsatt ikke fungerer særlig bra. Så fremfor å fokusere på de unaturlige munnbevegelsene til digitale løver som synger kjærlighetssanger for full hals, sørger Jenkins for å plassere kameraet på avstand og distraherer oss med vakre naturbilder før han snubler rett ned i den uhyggelige dalen.

Man skulle ønske at Disney-sjefene ikke konstant hang over skulderen hans med en tykk bunke notater – men helt uavhengig av hva man måtte føle om at studioet fortsatt plyndrer sin betydelige kulturarv på jakt etter profitt, har «Mufasa: Løvenes konge» integritet og fungerer bedre enn den har noen rett til å gjøre.

Les også: «La Palma»: Når ferieparadiset rakner (+)

Les også: Bøker er best i gave: Her er årets harde julegavetips