– Å, fett, jeg har aldri gjort action før!
Det tenkte skuespiller Thea Sofie Loch Næss da hun fikk tilbudet om én av hovedrollene i Netflix-serien «La Palma». Dagsavisen møter henne på en kafé på Grønland et par dager før lanseringen.
Serien er laget av skaperne bak katastrofefilmene «Bølgen», «Skjelvet» og «Nordsjøen», og lover aske, lava og kaos på Kanariøyene.
Loch Næss spiller forskeren Marie Ekdal, på sporet av et vulkanutbrudd som skal utløse den største tsunamien noensinne.
---
Thea Sofie Loch Næss (28)
- Norsk skuespiller fra Kristiansand (Vest-Agder).
- Har drevet med skuespill siden hun var åtte år gammel, og gikk dramalinjen på Hartvig Nissens videregående skole i Oslo.
- Slo gjennom som 16-åring med rollen som Thea i filmen «Natt til 17.» i 2014.
- Spilte Skade i den britiske Netflix-serien «The Last Kingdom». I desember 2018 var hun det mest søkte navnet på filmtjenesten IMDb.
- Spilte nylig rollen som Marianne Ihlen i dramaserien «So long, Marianne».
- I desember er hun aktuell med miniserien «La Palma» på Netflix.
---
Les også: Barneekteskap: Slik skaffet hun seg pauser fra voldtektene (+)
– Nå spiller vi skuespill, liksom
Karakteren Marie har et stort traume, og mistet foreldrene sine som ung. Derfor har hun inntatt en morsrolle overfor broren sin, Erik.
For Marie er det særlig viktig å redde flest mulig mennesker fra tsunamien.
– Marie og Erik er eksempler på at man håndterer sorg forskjellig. Marie har skrudd sorgen av, og handler og jobber og hjelper, mens Erik er mer følsom, forteller hun.
Loch Næss mener at hun i utgangspunktet er ganske god på å legge igjen den emosjonelle belastningen på sett. Likevel kjenner hun det på kroppen hvis hun har opplevd noe skjellsettende i karakter.
– La oss si det er et panikkanfall, sjokktilstand eller redsel, så vet jo hjernen min at det ikke er på ekte. Men jeg har også satt kroppen i de situasjonene, og den skjønner ikke at det ikke var på ekte.
Tidligere har 28-åringen blant annet spilt i serier som «Ondskan», «Hjerteslag» og «The Last Kingdom». Ingen av de tidligere prosjektene har brukt såpass mye effekter og «green screen» som «La Palma». Det viste seg å være en utfordring.
– I realistisk drama spiller du med den andre personen. Men nå må jeg late som om jeg ser en gigantisk flodbølge og løpe for livet. Det er ingenting, ingenting å gå på! Alt er fantasi. Nå spiller vi skuespill, liksom.
Les også: Mistet sønnen til selvmord: – Jeg visste ikke at man skal spørre om selvmordstanker (+)
Drømmer fortsatt om å bli skuespiller
Loch Næss fikk sitt gjennombrudd allerede som 16-åring, da hun spilte én av hovedrollene i ungdomsfilmen «Natt til 17.».
– Jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte si nei til rollen. Jeg tror hjernen min var sånn «Nei, jeg skal bli skuespiller når jeg blir STOR». Det er veldig skummelt når drømmene dine blir sanne, men samtidig kommer det alltid et neste nivå til drømmen. Selv i dag drømmer jeg om å bli skuespiller når jeg blir stor.
Nå lever hun det livet hun alltid har drømt om, og tror at hennes yngre selv hadde vært stolt.
– Jeg prøver å gjøre hvert prosjekt til drømmeprosjektet mitt. Men jeg vil fortsette å jobbe med mennesker som jeg ser opp til og beundrer, så vi får se, sier hun med glimt i øyet.
Les også: Herborg Kråkevik: – Så skjedde det som ikke skulle skje: jeg ble stormforelsket (+)
– Det finnes ingen fasit
I begynnelsen av karrieren slet hun lenge med selvtilliten fordi hun ikke hadde en fasit på hva godt skuespill egentlig skal være.
– For hvordan vet jeg at jeg gjør det riktig? Men nå som jeg har blitt eldre har jeg innsett at det finnes ingen fasit, det er ekstremt subjektivt. Det viktigste jeg kan gjøre er å lytte til den jeg spiller mot, og være til stede.
Og når regissøren sier «action», skjer det noe i henne. Da befinner hun seg i situasjonen hun skal være i, selv om det er kameraer og mennesker rundt.
– Noen ganger er skuespill det vanskeligste i verden, og andre ganger er det det mest magiske i hele verden. Det krever så mye av deg, men da blir gevinsten også mye større, sier hun.
Uavhengig av hvem karakteren er, forsøker hun å forstå dem etter beste evne. Det kommer nok av interessen for menneskets psykologi og indre prosesser, tror hun.
– Selv om jeg personlig tenker at handlingene deres er helt forkastelige, må jeg forsøke å forstå hvorfor karakteren gjør som den gjør. Hvis ikke tror jeg ikke hundre prosent på det. Det er viktig at man tar det på alvor, at ikke jeg bare skal late som noe. For noen er dette en ekte opplevelse.
Skuespill krever så mye av deg, men da blir gevinsten også mye større.
— Thea Sofie Loch Næss
Les også: Overlevde Hiroshima: – Det var som om sola falt ned fra himmelen
– Jeg er ikke Marianne, og det vet jeg
Denne høsten var skuespilleren aktuell med dramaserien «So long, Marianne», en sann historie om forholdet mellom den canadiske artisten Leonard Cohen og den norske kunstneren Marianne Ihlen på 1960-tallet.
– Herregud, jeg har aldri vært så redd eller så glad for en rolle i hele mitt liv, forteller Loch Næss.
Cohen og Ihlen møttes i et internasjonalt kunstnermiljø på øya Hydra i Hellas. Fra før var Ihlen gift med den norske forfatteren Axel Jensen, som var voldelig mot henne, og til slutt forlot henne for en annen kvinne.
– Jeg hadde et så nært forhold til Marianne, så jeg kjente et eget sinne på hennes vegne. Jeg gråt fordi jeg var så lei meg på hennes og alle kvinners vegne.
Loch Næss merket seg særlig dualiteten i karakteren: hun vil bort fra det trygge, borgerlige, norske livet, men passer likevel aldri helt inn i det kunstneriske bohem-livet på Hydra. Hun vil skape noe eget, men fant også glede i det trygge livet.
– Jeg er ikke Marianne, og det vet jeg. Når jeg får æren av å spille et menneske som ikke er her lenger, vil jeg gjøre det på en måte som hadde gjort henne stolt.
Derfor forsøkte ikke Loch Næss å imitere Marianne Ihlen, men heller fange hennes menneskelige essens og sjel, og bruke sin egen opplevelse av å være kvinne i dag til å formidle hvordan det var å være Marianne på 60-tallet.
Jeg gråt fordi jeg var så lei meg på Mariannes og alle kvinners vegne.
— Thea Sofie Loch Næss
Les også: Når hjertet sier: – Ta en pause (+)
– Barndomsdrøm
I 2025 venter flere spennende prosjekter fra skuespilleren, deriblant «The ugly stepsister», hvor hun spiller skjønnhetsidealet Askepott i et eventyr der skjønnhet betyr alt. Filmen skal åpne Midnight-programmet på den amerikanske filmfestivalen Sundance i januar.
– Det er virkelig en barndomsdrøm å få lov til å spille Askepott. På svensk! Og så er det i en fet, feministisk beauty horror kunstfilm, med så mange fantastiske damer.
Stesøsteren blir hodestups forelsket i prinsen, og for å kapre ham går hun drastisk til verks for å bli like vakker som Askepott. Ironisk nok har Loch Næss vært åpen om sine egne utfordringer med selvbildet og kroppspresset man møter som kvinne i dagens samfunn.
– Vi har helt sinnssyke standarder til hvordan man skal se ut – operasjoner, botox, fillers og ozempic har blitt normalen. Jeg prøver jo å jobbe med hjernen min. Man tenker at alle andre skal være naturlige, men at de reglene ikke gjelder for meg. Jeg må være perfekt.
Les også: Bunaden kommer på eksklusiv verne-liste (+)
– Må tørre å gi fullstendig slipp
Som offentlig person er man kanskje særlig eksponert for andre menneskers meninger, men det klarer heldigvis skuespilleren å stenge ute.
– Jeg vet hva som betyr noe for meg. Det viktigste for meg er venner, familie og mitt lille liv som er veldig stort for meg, hvor jeg føler meg elsket og elsker. Alt det andre betyr egentlig ingenting.
Men særlig under innspillingen av «The ugly stepsister» var det vanskelig å være inni sin egen kropp, forteller hun.
– Jeg spiller et ideal, men føler meg som det stikk motsatte. Da kjemper to deler inni meg samtidig. Men det er ikke gøy å se på noen som er perfekte, skuespill er best når du mister kontrollen. Da må man tørre å gi fullstendig slipp.
Skuespill er best når du mister kontrollen.
— Thea Sofie Loch Næss
Les også: Bøker er best i gave: Her er årets harde julegavetips
– Film er hjertet mitt
Nå lader hun opp til et storslått år, faktisk med opptil flere filmer som tar plass i Hellas. Der ble hun nylig ferdig med å spille inn et prosjekt, og i februar begynner innspillingen av et nytt.
Fra høsten blir hun også å se på Det Norske Teatret i Oslo.
Men selv om hun er opptatt det neste året, og forhåpentligvis mange til, har hun alltid en backup-plan i bakhodet.
– Film er hjertet mitt, så drømmen min en gang langt fram i tid er å starte mitt eget produksjonsselskap. Hvis alt går til helvete, så får jeg vel sette i gang med det, avslutter hun.
---
Theas fem favoritter
Film: «Lost in translation» av Sofia Coppola
Sted: Hjemme hos pappa
Følelse: Å være glad og begeistret
Person: Farmor
Øyeblikk: På julefeiring med venner forrige lørdag sto alle samlet rundt bordet og sang «Last Christmas». Da var hun lykkelig.
---
Les også: Ekspert om Donald Trump-effekt i Nato: – Min store frykt (+)
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Les også: – Som foreldre må vi tåle å være uenige med barna våre (+)
