1. «Poor Things»
Barbie kan ta seg en bolle. Med «Poor Things» skapte Yorgos Lanthimos sin hittil mest oppsiktsvekkende feberdrøm. En befriende frilynt Frankenstein-fabel, som har alle kjennetegnene til en umiddelbar klassiker. Den føles som en dopamininnsprøytning å se en film som er så overlesset av grotesk-absurd oppfinnsomhet og fantasifull kreativitet, uten å bli besudlet av selvhøytidelig pretensjoner. Dette var ikke engang Yorgos’ eneste film dette året; han sto attpåtil bak mastodont-antologien «Kinds of Kindness», som også var en sterk Årets beste-finalist.
Les anmeldelsen her: Noe i nærheten av et mesterverk
2. «Anora»
En eksplosiv komedie om eskorten Anora (Mikey Madison), som tror hun vinner den store jackpoten da hun gifter seg med en umoden oligark-sønn, men isteden blir presset til å annullere ekteskapet under et febrilsk døgn i Brooklyn. Sean Baker har blitt outsidernes store kronikør, som skildrer hverdagen til de marginaliserte som er ekskludert fra den amerikanske drømmen - uten å ty til nedlatende kjøkkenbenk-sosialrealisme eller moralistisk elendighetspornografi. «Anora» er hans hittil mest underholdende, livlige, velobserverte og gjennomført vellykkede film.
Les anmeldelsen her: Årets romantiske komedie
3. «The Substance»
Coralie Fargeat skapte mye oppstyr med råtass-debuten «Revenge» (2017), men «The Substance» biter hardere med enda skarpere tenner. En syrlig satirisk «body horror»-fabel om berømmelse, alderdom, kroppspress, kvinneforakt, selvforakt og fysisk forfall. Sikkert i meste laget for mange, og bygger seg opp til et av de mest hemningsløse ute-av-kontroll-klimaksene jeg noensinne har sett i en respektabel, prisvinnende kinofilm. Årets mest kompromissløse filmopplevelse; et frontalangrep som banker oss til underkastelse og tvinger oss til å kapitulere.
Les anmeldelsen her: Demi Moore gjør en sårbar kraftprestasjon
4. «Dune Part Two»
Denne mektige sci-fi-odysseen starter akkurat der forgjengeren sluttet, og sammen opphøyer de to filmene hverandre til noe enda større. Her er lyden av imperier som faller, og frelsere som reiser seg fra asken. En storslått symfoni om religionen som et skarpladet våpen rettet mot sårbare hjerter. En vemodig klagesang om hvordan eliten kjemper sin nådeløse kamp for naturressurser, mens underklassen blir misbrukt, manipulert, utnyttet og kastet til side så fort de ikke lengre er nyttige. Så «Dune» utspiller seg i en fremtidig fantasiverden totalt ulik vår egen.
Les anmeldelsen her: «Dune: Part Two» er en mesterlig sci-fi-opplevelse
5. «The Zone Of Interest»
Jonathan Glazer lager ikke mye film, men når han først slår til, da slår han luften ut av oss. «The Zone of Interest» er en antropologisk studie av ondskapens banalitet og et portrett av kjernefamilien Höss, som lever i apatisk fornektelse mens de ignorerer den konstante kakofonien av desperate skrik, glefsende vakthunder og skudd fra nærmeste nabo til deres «Lebensraum». Auschwitz, der pappa Rudolph er kommandant. Kraften i denne Oscar-vinneren bør ikke undervurderes, og konfronterer oss med ubehagelige tanker om vår egen kapasitet for ondskap.
Les anmeldelsen her: Lyden av ondskap
6. «Longlegs»
En sjeldent stemningsfull seriemorder-thriller som gir oss en fornemmelse av hvor «Nattsvermeren» kunne ha endt opp hvis den var regissert av David Lynch. En av de uhyggeligste filmene jeg har sett på kino siden Ari Asters «Hereditary», som er så vellaget, desorienterende og urovekkende at vi sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Mer en abstrakt stiløvelse i marerittlogikk enn sterk historiefortelling, men atmosfæren er så tett at man sitter igjen med fornemmelsen av å ha blitt forurenset av noe ondsinnet og infisert av noe fordervet.
Les anmeldelsen her: Kryptisk uhygge og Nicholas Cage på sitt mest «Cageste»
7. «Love Lies Bleeding»
Britiske Rose Glass tar en erketypisk, ultraamerikansk «neo noir», og vrenger den rundt til noe skikkelig friskt, forskrudd, oppviglersk og uforutsigbart. En eksplosiv queer-krim som skrur alt opp til elleve, mens to skadeskutte kvinner blir seksuelt besatt av hverandre, tar en serie impulsavgjørelser og ramler ned i en sumpmyr full av blod, svette, oppkast, kjønnssaft, hjernemasse og anabole steroider. Et høydepunkt for alle oss som får et adrenalinkick av eksentriske grindhouse-filmer, erotiske noir-thrillere og grenseoverskridende skruballer.
Les anmeldelsen: Blod, svette og anabole stereoider
8. «Strange Darling»
Denne severdige lavbudsjett-råtassen starter med en ren løgn, og vier deretter resten av tiden til å konstant bølle med forventningene våre - gjennom seks kapitler som jevnlig tvinger oss til å revurdere alt vi ser. Falske antagelser kan fort få deg drept her. Dette er en kompromissløs, brutal og tidvis provokativ sjangerlek, med en sløy sans for morbid humor som forhindrer at den blir trykkende mørk eller håpløs. «Strange Darling» er et sjeldent gullfunn som snur velbrukte klisjeer på hodet, og på veien trolig slår noen rekorder når det gjelder antallet uventede retninger.
Les anmeldelsen her: Snedig, gørrete og røff sjangerlek
9. «Dream Scenario»
En fantasifull absurdfabel om berømmelse, kynisk kommersialisering og sulten etter å bli sett i sosiale medier-æraen, der Nicolas Cage er en patologisk middelmådig tusseladd som plutselig dukker opp i drømmene til mennesker verden rundt. 2024 har vært nok et triumf-år for Cage, som deltok i to av årets beste filmer, og selv hevder at «Dream Scenario» er hans beste film noensinne. Definitivt den mest stilsikre skapt av vår mann Kristoffer Borgli («Syk pike»), som igjen stadfester at han er det mest kreative regitalentet Norge har fostret på alt for mange år.
Les anmeldelsen her: Stilsikkert og fantasifullt fra norsk regitalent
10. «Furiosa: A Mad Max Saga»
Fremfor å gjenta gamle bragder har George Miller skapt et ganske annet beist med «Furiosa», som er mer vidtspennende, karakterdrevet og ambisiøs. Ikke en eneste lang action-sekvens fra begynnelse til slutt, og kanskje ikke i like stor grad et frontalangrep på sansene som «Fury Road». Men fortsatt hundre prosent en «Mad Max»-film, og et apokalyptisk antiheltesagn som flommer over av visuell oppfinnsomhet, fascinerende verdensbygging og overveldende fantasirikdom. Vi har ikke sett noe liknende siden sist Miller plasserte seg bak rattet.
Les anmeldelsen her: Et ganske annet dieselslukende beist
Boblende like under:
«Anatomy Of A Fall»
«Civil War»
«Hit Man»
«Late Night With The Devil»
«The Holdovers»
«Red Rooms»
«Monster»
«Bastarden»
«Monkey Man»
«Hundreds Of Beavers»
Listen er satt sammen av Dagsavisens anmelder Espen Svenningsen Rambøl
