---
KUNST
Harald Lyche
«Maleriets poetikk»
Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal
Til 12. januar 2025
---
ARENDAL (Dagsavisen): Poetikk og maleri? Hvordan kan «læren om diktekunstens vesen, former og virkemidler» ha noen relevans til maleriet? Spørsmålet kan best besvares ved å peke på det enkle faktum at norsk kunstoffentlighet rommer få andre som Harald Lyche. Han er en aparte figur, både i livet og kunsten. På sitt beste skaper han fargesterke og lysskimrende malerier som fremkaller poetiske kvaliteter: Ved å blande konkrete forbilder og ren abstraksjon skaper han bilder som er noe helt for seg selv.
Hvor bra det kan være, ser vi i Arendal. Han har fylt første etasje i Bomuldsfabriken Kunsthall med malerier fra en 30 år lang karriere. Han kan male frem en fabulerende virkelighetsbeskrivelse som gir deg følelsen av å sveve over byen som et Chagall’sk kjærestepar. De beste maleriene fester seg som en kjærlig klo i bevisstheten. Det er som kunstnerkollega Lotte Konow Lund skrev i et intervju med Lyche i Klassekampen i fjor: «(…) det er som om bildene selv er overbevist om at det er mer til verden enn det vi ser og kan ta på.» Det er merkelig at han ikke er mer kjent.

Fersk ut fra kunstakademiet gjorde Harald Lyche (født 1962) seg bemerket allerede med utstillingen i Galleri Riis i 1995. Året etter stilte han ut på et annet av Oslo-scenens mest prestisjetunge gallerier på den tiden, Galleri Wang. Karrieren så ut til å gå rett til værs. Men så trakk han seg tilbake.
Les også: Bøker er best i gave – her er årets harde julegavetips
I et NRK-intervju fra 2012 (som du kan høre i utstillingen) uttaler han at han (antagelig) er den eneste kunstneren som har sagt opp samarbeidet med et galleri, fremfor å bli sparket – som mange kunstnere opplever. På denne tiden skal han ha gått inn i en psykose. Men selv om tragediene rammet – faren døde da han var åtte år gammel, morfaren da han var 22 – fortsatte han å male.

Den store produksjonen gjenspeiles både i utstillingen og i katalogen. Spesielt sistnevnte preges av en overveldende billedstrøm, et mangfold som presenteres i en uryddig layout som speiler den metoden Harald Lyche bruker til å bryte ned perspektivet og bygge opp overraskende komposisjoner. Men selv om maleriene kan synes kaotiske med mange og ofte små elementer, er de rett som det er satt sammen på en måte som skaper en overjordisk ro.
Selv i et så sentralt og urovekkende maleri som «Fire and sky» (2023) hviler det noe fredfylt over kaoset.

Dessverre er det andre ting som trekker utstillingen ned. Oppå et blått tekstil som ligger på gulvet har han dandert et tyvetalls bemalte steiner. Jeg forstår ikke hva malingsflekkene tilfører steinene, og for meg synes installasjonen unødvendig irriterende. Andre steder i utstillingen har han plassert flere større steiner for seg selv på gulvet. Disse har en viss fascinasjonskraft, både på grunn av størrelsen og fordi de er visuelle kontrapunkt til maleriene. Og som en sort tråd gjennom utstillingen fungerer verket «Clair-obscur / Sort». Med 110 enkeltverk kombinerer det tekstsider fra forfatteren (og vennen) Hans Petter Blads diktsamling og Lyches tegninger.
Helt innerst i lokalet, ganske utilgjengelig i et mørkt rom, vises to versjoner av Lyches sentrale verk, «Burning man» (2012 og 2013). Mange vil ikke oppdage maleriene fordi det i det svartmalte rommet vises en portrettfilm med identisk navn som maleriene, laget av Liv Joelle Barbosa Blad. Samme sted kan du også høre et radiointervju fra NRK, begge fra 2012.

Det er ikke bare hengingen av disse maleriene som er problematisk (du oppdager dem først når du snur deg for å gå ut av rommet). Selv om filmen fremstår som poetisk med vakre morgenbilder fra et mennesketomt Oslo, er hovedinntrykket negativt. Intervjusekvensene etterlater et inntrykk av en kunstner som, selv om han påstår at han er positiv, fremstår som sutrete.
Les også: Fargesterke og overveldende kunstnerliv med Vanessa Baird og Else Hagen
Jeg tror at veldig mange vil oppleve at denne filmen ødelegger mye av opplevelsen de har hatt med billedkunsten. Filmen er tolv år gammel. Mye har forandret seg siden den gang. Han sier for eksempel at Nasjonalmuseet sliter med besøket. I dag er situasjonen en helt annen. Filmen er utdatert. Hvorfor får den lov til å stå alene?

Dette peker direkte på problemer knyttet til Bomuldsfabrikens organisasjon. Når denne filmen vises burde det samtidig vært laget en ny film som kunne balansert inntrykket. Kurator for utstillingen er kunsthallens tidligere direktør, Tone Lyngstad Nyaas. Det er grunn til å anta at hun ikke har fått ressurser til å bestille en ny film. Hun var heller ikke til stede under opphengingen, noe som er en av kuratorens viktigste oppgaver. Slik det er nå hadde utstillingen vunnet på å være uten filmen.
Slik kan et livsverk nesten ødelegges av et enkelt feilgrep. Men enhver bevandret kunstpublikummer evner å se kunsten for det den er verdt, og overse rusket som forstyrrer opplevelsen. Harald Lyche skal stille ut på Drammens museum neste år. Da håper jeg kuratoren får anledning til å rydde opp.