---
5
DOKUMENTARFILM
Yacht Rock – A DOCKumentary
Regi: Garret Price
Max
---
Det finnes bare to typer musikk, høre vi mange si. God og dårlig. Denne enkle forklaringen blir alltid forkludret. En gang var det klassisk musikk, jazz, og etter hvert pop. Så ble popmusikken delt opp i rock, country og soul. Forgreningene vokste og vokste. Hvor følsomme disse sjangrene er ble vi minnet om da Spellemannprisen nylig forsøkte å slå sammen noen av dem, og ble møtt med trusler om boikott.
Yachtrock er 70-tallsmusikken som mange før har kalt mykrock, voksenrock (AOR i USA, adult oriented rock) eller rett og slett «flinkismusikk». Velspilt og flott produsert, hvit pop inspirert av svart jazz og soul, ofte avansert teknisk, men lett å høre på. Begrepet «glatt» som musikalsk skjellsord oppsto kanskje her.
Les også: Ny dokumentarfilm om da The Beatles invaderte Amerika i 1964
Nå har også den fått sin gode dokumentarfilm, «Yacht Rock: A DOCKumentary», på TV-kanalen Max. Den handler først og fremst om artister som Toto, Steely Dan, Michael McDonald, Loggins & Messina og Christopher Cross. De som hørte på disse i deres storhetstid var lykkelig uvitende om at musikken de elsket skulle få et eget navn 50 år senere. Yachtrock ble ikke ble et begrep før mange år etter at musikken den beskriver ble laget. En retrospektiv kunstig konstruksjon. Den har også som alle andre sjangere sine tøvete portvoktere som mener at Fleetwood Mac ikke hadde nok soul, og at The Eagles spilte for mye country til å være med i denne sammenhengen.
I filmen pekes det på at Bach, Beethoven, Mozart og de andre store komponistene på 1700-tallet aldri visste at verkene deres senere skulle bli klassifisert som klassisk musikk. På samme måte som northern soul er yacht rock et begrep som ikke sier noe om hvor musikken kommer fra, men beskriver et sted mange presumptivt hørte på den. Northern soul var amerikansk musikk fra 60-tallet som fikk en renessanse på diskoteker nord i England på 70-tallet.
Les også: Badfinger - popmusikkens tristeste historie som tegneserie
«Yacht Rock» oppsto i en nettbasert TV-serie laget av glade amatører i 2005, ment som en humørfylt hyllest til favorittartistene deres. De merket at mange av de gamle platene de fant i billigkassene for én dollar hadde en påtakelig overlapping av navn når det kom til kreditering av studiomusikere, komponister og produsenter. Suksessen til komiserien kan ha ført til at musikken av mange i dag oppleves på et ironisk nivå. I den nye filmen frigjøres yachtrock fra både farsen og sjangerhelvetet, og presenteres oppriktig som bare god musikk.
Tittelen til TV-serien «Yacht Rock» kom fra omslaget til albumet «Full Sail» med Kenny Loggins og Jim Messina fra 1973, med forsidebilde av duoen bak roret på en seilbåt. Bevegelsen kulminerte med at Christopher Cross vant fem Grammy-priser i 1980, tre av dem for en sang som het «Sailing» (nei, ikke den til The Sutherland Brothers og Rod Stewart). Men mellom «Full Sail» og «Sailing» er det få referanser til båtlivet i denne musikken. Bare en antakelse om at godt polert popmusikk egnet seg godt for sorgløse, solfylte dager til sjøs. Musikk å høre på i lystbåten. Ikke i norske snekker kanskje, men på den amerikanske vestkystens dyrebare farkoster som signaliserte luksus og tilbakelent livsstil.
Når jeg ser glimtene fra den store Grammy-kvelden til Christopher Cross blir jeg minnet om at dette gikk meg rett forbi den gangen. Det var andre, mer påtrengende trender som konkurrerte om oppmerksomheten i begynnelsen av 80-årene. Men i løpet av filmen slår det meg hvor sterkt sentrert den er rundt to av mine favorittband fra 1973 og noen år framover: Steely Dan og The Doobie Brothers. Sistnevnte var mer rocka til å begynne med, etter klassikerne «Long Train Running» og «Listen To The Music». Etter at Michael McDonald kom med i 1975 bevegde gruppa seg mot soulmusikken, med sanger som «Takin’ It To The Streets» og «What A Fool Believes». Samtidig jobbet McDonald i studio med Steely Dan, slik at han blir en sentral person i denne fortellingen. Også gitaristen Jeff «Skunk» Baxter spilte i begge disse gruppene.
Steely Dan opphørte fort som et band med fast besetning, men begynte å bruke de beste studiomusikerne som var tilgjengelige. Dette sammenlignes med hvordan Brian Wilson brukte studiolaget som ble kjent som The Wrecking Crew på plateinnspillinger, og hentet inn resten av The Beach Boys når sangen skulle legges på.
Les også: Spill noe Creedence - fortsatt et krav i 2025
Yachtrock huskes som en overveiende hvit sjanger. Men filmen understreker at den henger nøye sammen med svart jazz og soul. Den understreker betydningen denne musikken hadde for å rive ned skiller mellom befolkningsgrupper, og minner om at Toto var langt inne i Quincy Jones’ produksjon av Michael Jacksons «Thriller». I filmen forklarer en rekke yngre musikere, som produsenten Prince Paul, bassisten Thundercat og trommeslageren Questlove (The Roots) om hvordan denne musikken påvirket dem, og nyere r&b og hip hop.
Det er få kvinner i denne fortellingen, der Brenda Russell er den eneste damestemmen. Henne traff jeg i Oslo i 1988, da vi blant annet snakket om at hun var en soulsanger som skulle synge på rockeklubben Sardine’s. Som sagt, denne musikken rev ned noen av gjerdene. Den gjorde det også mulig for menn å synge om de såreste følelsene sine. Ikke et ukjent fenomen i resten av rocken heller, men nå ble det gjort på en mykere måte, som igjen hadde mye felles med soulmusikken. Ved å vektlegge dette er filmen like gledelig woke, våken, som den nye dokumentarfilmen «Beatles ‘64», som ble omtalt på disse sidene for to uker siden.
«Yacht Rock» er en veldig fin film når selve begrepet yachtrock kommer i bakgrunnen, og den bare hyller musikermiljøet som oppsto på Amerikas vestkyst for 50 år siden. Den har også flere påminnelser om artister som er kommet mer i bakgrunnen i årenes løp. Som Boz Scaggs og hans album «Silk Degrees», der historien om Toto begynner.
En rekke av de sentrale aktørene er selv med og ser tilbake: Michael McDonald, Christopher Cross, medlemmer av Toto og noen av studiomusikerne til Steely Dan. Donald Fagen fra Steely Dan hører vi bare helt til slutt, i en kort samtale med regissøren som får beskjed om å «fuck off». Steve Lukather fra Toto er en langt mer velvillig forteller, men vi hører også ironien i stemmen når han etter alle disse årene spør om hvor yachten hans er?
I dag har Norge flere partyband som spiller denne musikken på til dels store arrangementer. Først og fremst Fagernes Yacht Club (fra Bergen), som har holdt det gående i 15 år. Fantes det yachtrock i Norge opprinnelig? Kanskje ikke, men mye som lignet. Først og fremst fra gruppa Lava. Ikke bare deres egne plater. Siden de besto av mange av de fremste studiomusikerne i Norge på begynnelsen av 80-tallet satte de også sitt preg på mange av platene de deltok på.
Enda før dette, kom albumet «Just Like Starting Up» med Georg Keller, som aldri ble så godt kjent som soloartist, men som gjorde det desto bedre som låtskriver og produsent for andre. Han sto bak platene som gjorde Trond Granlund til superstjerne tidlig på 80-tallet, med Lava i studio, og mange sanger som minner om yachtrock. Hør om ikke noen av Kellers produksjoner for Trond-Viggo Torgersen også er innenfor? «Tenke sjæl»?
De svært populære platene til Jon Eberson Group, med Sidsel Endresen som sanger, ligger også i nærheten. Men aller mest sangeren Alexandra Sandøy, og gruppa hennes som kalte seg Alex. Hun har de essensielle jazz- og soultendensene på albumet som også heter «Alex» i 1977. Et gjenhør med dette gjør seg godt i 2024. Dette albumet skiller seg mest fra den etablerte amerikanske yachtrocken på ett punkt: Hovedpersonen er kvinne!
Les også: Toto holder fortsatt linja
Den nye dokumentarfilmen går mot slutten med at musikkvideoene tar livet av denne musikkstilen. Nærmere bestemt etter oppstarten til MTV i 1983. Yachtrockerne var ikke verdens mest fotogene musikere, og ikke all var villige til å late som om de var skuespillere også. De som ikke var med på den visuelle delen av spillet var ute, i alle fall fra toppen av salgslistene.
Mange av dem har klart seg godt likevel. 25. februar spiller Toto i Oslo Spektrum, denne gangen med Christopher Cross som oppvarmingsartist. Vi får se om det nye oppsvinget for yachtrock fører til at folk kommer godt påseilet i full seilermundur, eller om de fortsatt er fornøyde med bare å nyte velspilt, melodiøs popmusikk.
