LONDON: Filmen «We Live in Time» kombinerer alvorlig sykdom med romantisk komedie. Det faller ikke bare i god jord. Los Angeles Times oppsummerer mye av kritikken med filmanmeldelsen «Å dø av kreft, den sjarmerende og kuraterte versjonen». Skjønt, da Dagsavisen møter hovedrolleinnehaverne i London, tilbakeviser de at emnet er for brutalt for sjangeren.
– Hva er prosenten i verden som på en eller annen måte er berørt av kreft? Jeg tipper et sted mellom 80 og 90, sier Andrew Garfield (41).
– «Alle» har en slektning eller venn som må gjennom det samme som Almut. Jeg føler det er så integrert i historien vår at vi må reflektere den sida av livet. Hvis den ikke hadde rommet et element av tap og tensjon, ville denne fortellingen vært mindre interessant, fortsetter han.
Mistet mora
Almut er kokketalentet, spilt av Florence Pugh, som får kreftdiagnosen etter å ha forelsket seg i Garfields selgertype Tobias. Etter mye om og men stifter de to familie. Sentralt for den videre handlinga er hvorvidt Almut skal underlegges tøff behandling som ikke styrker overlevelsessjansene hennes.
Garfield har selv førstehåndserfaring med kreft. I 2021 dediserte han sin Oscar-nominerte rolleinnsats i musikalen «Tick, Tick … Boom!» til sin nylig avdøde mor. Ifølge regissør John Crowley veide opplevelsen inn også nå.
– Andrew er en flott fysisk komiker. Blandingen av det og hans emosjonelle kvaliteter ga en rik miks, sier Crowley (55) til Dagsavisen.
– Dessuten forstår han sorg fra sitt eget liv. Han har hatt erfaringa, og han uttrykker den mesterlig. Det var én av tingene han responderte på i manuskriptet, og som han var veldig opptatt av at skulle bli riktig.
Les anmeldelsen av «We Live in Time»: I gode og vonde dager (+)
Britisk tradisjon
Florence Pugh (28) slo gjennom med gyseren «Midsomar» og fikk Oscar-nominasjonen sin for periodedramaet «Little Women» (begge 2019). Hun mener «We Live in Time» plasserer seg i den dur-og-mollstemte lokaltradisjonen etter 90-tallsklassikeren «Fire bryllup og en gravferd».
– Jeg er veldig nostalgisk og kjenner en trygghet overfor filmene jeg vokste opp med: «Notting Hill», «Fire bryllup», «About Time». For meg betegner de britisk humor og kultur, sier hun.
– Da jeg fant dette manuset i innboksen, slo det meg at vi ikke hadde sett sånne på en stund. Jeg likte ideen om kanskje å kunne treffe folk på samme måte som de traff meg. Uansett hva vi gjennomgår i livene våre – enten vi har mistet noen, sliter med å bli gravide eller må ta stilling til behandling – føles det som en ære å få representere så mange mennesker.
Irsk innspill
Crowley har jobbet sammen med Garfield før, på oppvekstskildringa «Boy A» (2007). Heller ikke han vil høre snakk om at kreftsykdom og komedieelementer er en problematisk oppskrift.
– Humoren er ikke til stede for å undergrave alvoret ved dødeligheten vår – snarere tvert imot, understreker Crowley.
– Jeg betrakter den som «panservernet» som lar oss angripe noe litt mørkere. Personlig synes jeg alvorlige historier, når de bare er alvorlige, kan bli litt vanskelige å ta inn. De føles ikke som livet. Min erfaring er at det ofte finnes en absurd dimensjon i det dystre og sørgelige. Men kanskje skyldes det irskheten min – at vi ikke er redde for å le av døden.
Pugh samtykker, selv om hun er født i engelske Oxford.
– Det er sånn vi kommer oss gjennom ting. Hver gang jeg har mistet noen i livet mitt, ender vi med å le ti minutter inn i begravelsen, røper hun overfor Dagsavisen. – Og det er ikke sånn at filmen er ufølsom. Det jeg tror publikum vil sitte tilbake med, er skikkelsenes kjærlighet for hverandre. Samtidig som det er dritt og dype daler, finnes det kjærlighet.
Les også: «Black Doves»: Blodig morsom nedtelling til jul (+)
Hjertet slår
Sett med litt velvilje inngår «We Live in Time» i en trend – eller anti-trend – på tampen av 2024. Titler som «Det ender med oss», «Nobody Wants This» og «Anyone But You» flørter alle med rom-com-formatet. Det samme gjør den kinoaktuelle gullpalmevinneren «Anora».
Utviklingen er musikk i halvt amerikanske Garfields ører.
– Kulturen vår i dag er kynisk og ironisk. Følelser er ikke på moten. Verden beveger seg så fort at vi blir tvunget til å bygge en vollgrav rundt hjertene våre og fylle den med haier, sukker han, før han legger til:
– Til syvende og sist tror jeg vi alle lengter etter å fjerne vollgraven. Jeg tror vi drømmer om å sende haiene til havs igjen, sånn at vi kan møtes i hjertet.
Les også: «La Palma»: Når ferieparadiset rakner (+)
Les også: Bøker er best i gave: Her er årets harde julegavetips
Les også: Bunaden kommer på eksklusiv verne-liste (+)
