To uforglemmelige damer:
Gunnhild Øyehaug: «Her kjem sola» (Kolon forlag), roman
Hovedpersonen i denne sjarmerende originale romanen er 49 år gammel og skilt. Forfatter, men ikke egentlig så lysten på å skrive bøker. Så blir hun, tross hormonkaos og overgangsalder, forelska. I en gift mann. Typisk …
Forviklinger følger i denne godteposen av en roman, der det er flere sure og beske biter enn søte. Kanskje handler det mest om hvordan litteratur blir litteratur. Om lek. Om arbeid. Samt litt om overgangsalderen.
Øyehaug er en ekte original. Hun vil fryde lesere som faktisk kan lese, også om historien ikke fortelles på hollywoodsk vis.
Les hele anmeldelsen: «Tre ord: Gøy gøy gøy!» (+)
Kyrre Andreassen: «Ikke mennesker jeg kan regne med» (Gyldendal forlag), roman
Et firehundresiders følelsesutbrudd, og en hovedperson du sent glemmer. Gøy!
Linda Hansens ektemann gjennom tjue år har forlatt henne, til fordel for den tøyta Veronika, som han traff på et kurs i angstmestring. Linda er sinna. Men også lei seg. Sår. Og hevnlysten.
Dessuten morsom. Veldig morsom. Andreassen slakter bygdedyr og jantelov, men harselerer like mye over overdreven dele- og åpenhetskultur. Han forstår seg på kjønn og klasse, og skriver freskt muntlig numedalsdialekt med en enorm energi.
En bok å regne med, som mange allerede ønsker seg: Bibliotek-ventelistene på denne er milelange.
Les hele anmeldelsen: «Åh, hun er en herlig figur!» (+)
To komplekse karer:
Tore Renberg: «Lorden» (Oktober forlag), roman
Hovedpersonen i denne boka er herlig original. Likevel en type mange har møtt før, både i Renbergs bøker og i levende live: Den pensjonerte læreren Jon Magne er lidenskapelig opptatt av bygdesladder, og av lokalhistorie. Særlig liker han å dosere om lorden som en gang eide det forfalne herskapshuset på heia utenfor bygda.
Når den lokale barnestjernen, hun som til og med har sunget på TV, blir funnet liggende med ansiktet ned i snøen utenfor dette «Lordeslottet», blir Jon Magne voldsomt engasjert. Hvem kan ha skadet jenta?
Vår helt begynner å nøste. Men detektivarbeidet avdekker mer enn noen kunne vente, i en roman som er skummel på helt andre måter enn først antatt. For hva vet vi vel egentlig – om hverandre, oss selv, eller noe som helst? Fint lite, er Renbergs overbevisende svar.
Les hele anmeldelsen: «Fascinerende!» (+)
Karl Ove Knausgård: «Arendal» (Oktober forlag), roman
Det er januar 1976, og iskald vinter på Sørlandet. Et stykke utenfor Arendal havarerer Syverts oransje Open Ascona. Han skulle hjem til kona og sønnene, nå blir det hotell i stedet. Og pub. Gjentatte ganger. Syvert er glad i flaska. Han er en litt ensom grubler, ikke helt tilfreds med livet. Eller kjærligheten.
Ingen helt, akkurat. Men slik han selv ser det, gjør Syvert så godt han kan. Selv om folk rundt kanskje er litt uenige innimellom.
«Arendal» er enklere enn mange av de tjukke, idérike, essayistiske murstein-romanen Knausgård har skrevet mange av før. Men den skjøre, kalde stemningen kommer desto tydeligere fram. Undringen over livets mysterier likeså.
Les hele anmeldelsen: «Melankolsk mellomspill» (+)
To mursteiner:
Johan Harstad, «Under mursteinen, stranden!» (Gyldendal forlag), roman
Spioner og skoleelever. Isolerte atlanterhavsøyer og en atomreaktor på et norsk byggefelt. En berømt hund og en fatal bilvask. Avfallshåndtering og amatørradio. Heldiggrisene som får Harstads nær 1000 sider lange roman til jul, kan se fram ukevis med ekstremt variert lesestoff, og et lass historier.
Den røde tråden gjennom det hele er en vennegjeng på tre gutter og en jente, i Stavanger på 1990-tallet. Dessuten en magisk stein, som kanskje eller kanskje ikke har noe med den kjernefysiske reaktoren å gjøre.
Visst skurrer det litt i sammenføyningene innimellom. Men det spiller minimal rolle målt opp mot idérikdommen, de gode miljøskildringene, setningene som funkler litt ekstra i sin morsomme eller lett melankolske presisjon. Her lærer man litt om fusjon og fisjon, og blir akutt påminnet om at tida tikker.
Les hele anmeldelsen: «Energien til et helt kjernefysisk anlegg» (+)
Barbara Kingsolver, «Demon Copperhead» (Kagge forlag), roman
En gutt blir født. Mor er 18 år. Hun var full av gin og høy på amfetamin og opium da hun fødte. Kommer sønnen, han som etter hvert får navnet Demon, følge i hennes rusa fotspor?
Han har ikke akkurat de beste oddsene, født som han er i Appalachene, fjellregionen som er en av de fattigste i USA. Det er her folk som ikke har råd til å gå til legen ble lovet et smertefritt liv om de bare tok de «helt ufarlige» legemiddelselskapenes agenter anbefalte. Pillene viste seg snart å være sterkt vanedannende, og ledet ofte til dopavhengighet.
Kingsolver er selv fra Appalachene, og skriver med stor kjærlighet om folka resten av USA elsker å hate. Inkludert løvetannbarnet Demon. Her er mange nikk til Dickens klassiske «David Copperfield» (1849), men «Demon Copperhead» krever ingen forkunnskap. Dette er over 600 spenningstette sider.
To tynne med tyngde:
Ingrid Storholmen, «Bloddråpetall» (Aschehoug forlag), statistikkdikt?
Det er vanskelig å forklare denne boka uten at den høres enten veldig trist og kjedelig ut. Selv om den er det motsatte!
Den handler riktig nok om sykdom. Diabetes. Leddgikt. Depresjon. Vanlige sykdommer for vanlige folk. Døden som lurer. Ikke så lystige temaer. Storholmen skriver om Einar som har fått slag. Småbarnsmoren med uhelbredelig kreft. Knut med KOLS. Men parallelt med deres og andres historier, presenterer hun statistikk som viser det større bildet enkeltmenneskene er del av. Tall som løfter de triste skjebnene.
Tallene og kunnskapen er hentet fra verdens største folkehelseundersøkelse, HUNT-studien i Trøndelag, og det den har å fortelle om livsstil, helse og levekår i Norge. Kan smerte gå i arv? Og er det egentlig så tilfeldig hvem som blir syk? Ja til det første, nei til det andre. Fascinerende! Dessuten nydelig løst også litterært, i klart konsise setninger som røper Storholmens bakgrunn som poet.
Heidi Furre, «Technotika» (Flamme forlag), kort roman
På sett og vis er dette en sorgbok. Hovedpersonen i Furres brageprisnominerte, ganske korte roman er en ung kvinne som har mistet broren sin. Kreften tok sin tid, så hun har vært i sorg lenge. Likevel er den tung. Fersk. Mye føles feil. Noe mangler. Ikke «bare» broren, og lovnaden om en framtid med han. Også fuglene har dødd ut, og sommeren er varmere og klammere enn den burde.
Hovedpersonen går i sorggruppeterapi. Ligger med håpløse unge menn. Bader i den forurensede sjøen. Tar sånn passe dårlig vare på seg selv.
Likevel er det et løft i «Technotika». En forståelse for at det likevel fins fine ting igjen i verden. En bensinstasjon som lyser i mørket. Mennesker som finner sammen, om enn bare flyktig. Dessuten humor av det deilig sarkastiske slaget, basert på sylskarpe observasjoner av folk og fenomener.
Les hele anmeldelsen: «Smil i sorgtåka» (+)
To «nye» klassikere:
Elizabeth Strout: «Amy og Isabelle», oversatt av Hilde Rød-Larsen (Press forlag), roman
Når verden føles mørk og trist, kan Elizabeth Strout trøste. Ikke fordi hun ikke tar opp vanskelige ting, for det gjør hun virkelig. Men fordi hun skriver med en sånn empatisk innsikt at det likevel kjennes som at alt kommer til å ordne seg. Menneskene er ikke så verst. Kjærlighet fins. Og glede. Til og med håp.
«Amy og Isabelle» er den amerikanske forfatterens debutbok, fra 1998, skrevet før hun skapte de ikoniske figurene Lucy Barton og Olive Kitteridge. Amy er tenåring, Isabelle er moren hennes. De bor i en småby i Maine. Amy har sommerjobb som sekretær på kontoret der Isabelle jobber fast. Sommeren er unormalt varm og klam, men mellom mor og datter er det iskaldt. Hva har skjedd? Og kommer de til å klare å ordne opp?
Strout porsjonerer ut rike doser tristesse. Ensomhet. Kjærlighetssorg. Anger. Men mye går godt til sist. Og det er deilig å vite at man ikke er alene.
Les også: Zeshan Shakar, Jens M. Johansson og Marie Aubert var blant Dagsavisens favoritter i 2022
Marilynne Robinson: «Huset ved broen», oversatt av Ingrid Haug (Cappelen Damm), roman
To tenårige jenter mister moren i selvmord, like etter at hun røsket døtrene opp hjemmefra og plasserte dem hos mormor i en øde småby i Idaho. Mormor oppdrar dem etter beste evne, men dør hun også. To grandtanter overtar ansvaret, men vil helst slippe. En tante blir lokalisert. Heller ikke hun er av det overdrevent moderlige slaget, men hun blir i hvert fall værende.
Sammen og hver for seg må søstrene og tantene håndtere traumer og utenforskap, alt mens mektige naturkreftene stadig truer med å rasere hus og hjem.
Handlingen i Robinsons debutroman fra 1980 lyder kanskje ikke så spennende. Åh, men stemningen! Den er unik. Det ulmer og syder og koker under overflaten i denne tidløse amerikanske klassikeren. Som om tiden kan bremses – med skrift.
Les hele anmeldelsen: «Hun hadde fortjent Nobelprisen» (+)
To for å forstå Storbritannia:
Louise Kennedy, «Overtredelser», oversatt av Merete Alfsen (Aschehoug forlag), roman
Byen er Belfast, året 1975. Nord-Irland står midt i den alvorlige væpnede konflikten som begge sider velger å kalle «trøbbelet».
Bruken av det skjønnmalende ordet er muligens det eneste de katolske, irlandsvennlige nasjonalistene og de protestantiske, britiskvennlige unionistene klarer å enes om. Egentlig lever folk i en ulmende krigssone, gjennomsyret av vold og frykt.
Midt i kaoset møtes Cushla og Michael. Søt musikk oppstår, men problemene står i kø: Hun er katolsk. Han er protestant. Hun er ung og singel. Han tjue år eldre, og gift. Kan det likevel bli dem?
Kennedy skriver klart om hvordan vold siver inn i alt, også de aller næreste relasjonene. Hele generasjoner fortsatt preges av «trøbbelet», selv tiår etter at det liksom er forbi.
Les også: Tibarnsmora forsvinner. Hva er greia med at ingen hjelper til? (+)
Alice Winn, «In memoriam», oversatt av Ragnhild Eikli (Gyldendal forlag), roman
Når britene snakker om den «store» krigen, er det ikke andre verdenskrig de mener, men den første. En hel generasjon unge menn var oppfostret på ideen om britisk overlegenhet. Da krigen brøt ut i 1914, vervet de seg for å bli helter.
I stedet ble de unge mennene, ofte bare gutter, kanonføde i en grusom skyttergravskrig. Skadet på kropp og sjel. Traumatiserte for livet.
«In memoriam» følger to slike gutter, fra deres privilegerte kostskole-tilværelse til fronten. Helte-illusjonene brister kjapt. Men kan de to likevel bli kjærester, selv om homofili er forbudt? Eller vil de og alle vennene dø før de rekker å prøve? Winn har skrevet en nydelig kjærlighetsfortelling, og en heftig antikrigsbok.
Les også: Nysgjerrig på årets Nobelprisvinner i litteratur? Her får du en innføring (+)
To for å forstå USA:
Naomi Klein, «Dobbeltgjenger», oversatt av Anders Dunker (Oktober forlag), sakprosa
Hva f**n feiler det folk?!? Plutselig skjener tidligere helt normalt oppegående kjente full fart mot ytterste høyre politisk, og blir vaksine-motstandere og konspirasjonsteoretikere som med lugubre bloggere som viktigste «nyhets»-kilde?! Hvordan kan sånt skje, her hjemme og ikke minst i Trump-land?
Amerikanske Naomi Klein er feminist og kapitalisme-kritiker. «Dobbeltgjenger» starter med at hun kjenner stadig større ubehag over å bli forvekslet med en annen Naomi, med etternavn Wolf. Også Naomi Wolf ble først kjent som feminist, bare for plutselig å ta en u-sving mot høyre og bli konspirasjonsteoretiker. En pinlig forveksling for Naomi Klein. Men også en anledning til å undersøke: Hvorfor tok navnesøster Wolf den u-svingen? Hva slags verden er det man går inn i, når sannhet blir så relativt at en jødisk kvinne finner fellesskap med fascistiske menn?
Klein kaller den speilverdenen, og tegner et overbevisende bilde over hvorfor så mange lar seg fascinere av såkalt «alternative fakta». Hun har dessuten noen forslag til hvordan man knuser slike speil, og redder folk flest ut av konspirasjonens klør.
Ketil Raknes, «Hvit makt» (Kagge forlag), sakprosa
Da Donald Trump ble valgt i 2016, ble USA-kjenner Ketil Raknes overrasket. Ikke da det skjedde igjen i år. I mellomtiden har han nemlig skrevet «Hvit makt». I boka viser han hvordan og hvorfor reinspikka rasisme kan gi politikere stor oppslutning i USA.
Det hele starter med grunnloven av 1776. Den slår fast at «alle mennesker er født like». Samtidig eier mange av det nye landets ledere slaver. Folk er ikke like. Slaveriet varer lenge, og etterfølges av rasistiske lover som sorterer folk etter opphav og hudfarge. For hver kamp som vinnes – mot slaveri, mot rasediskriminering, mot rasisme generelt – kommer tilbakeslaget, ofte med Høyesteretts velsignelse.
Boka er lettlest og engasjerende – om enn nokså deprimerende, og relevant for å forstå hva vi har å vente de neste fire årene.
Les intervjuet: – Det Trumps velgere har felles, er at de ikke liker muslimer, svarte og innvandrere
… og to fra söta bror
Jonas Hassen Khemiri, «Søstrene», oversatt av Andreas Eilert Østby (Gyldendal forlag), roman
Mer enn 650 sider. Sju tidsplan. Fire hovedpersoner og en lang rekke statister. Dette er en stor svensk roman, om kjærlighet, sorg og søsken.
Fortelleren heter Jonas Khemiri, og ligner forfatteren av utseende og CV. Fiffig. Ikke minst siden mye her helt åpenbart er fri dikting. Men hvor mye? Kan det virkelig stemme at de tre søstrene han en gang var nabo med, og som fascinerer ham sånn, har en ekte forbannelse hengende over seg? At de skal miste alt de elsker?
Søstrene har i hvert fall sitt å stri med, hver for seg. Ulike personligheter. Ulike drømmer og planer. Ulike liv, slik alles liv er det. Samtidig er mye felles. Khemiri er flink til å vise fram akkurat det. Det er en roman om ensomhet, som likevel tror på fellesskapet. Kanskje blir man faktisk klokere med tida.
Johannes Anyuru, «Ixelles», oversatt av Håvard Syvertsen (Press forlag), roman
Ruth er 18 år, og gravid med barnet til Mio, kjæresten som ble skutt på åpen gate i det som mest sannsynlig var et narko-relatert oppgjør. Hun må bort. Langt bort. Og klarer det.
Ruth får en lukrativ jobb i en annen storby, langt unna den slitne getto-bydelen hun kom fra. Når sønnen vokser opp, lyver hun om bakgrunnen sin, og sier at Mio døde i en bilulykke. Jobben hun får, er i et mystisk PR-byrå, som tjener store penger på at rike bedrifter kan kjøpe seg falske påvirkere i offentligheten. Skummelt!
Da et jobb-oppdrag fører Ruth tilbake til stedet hun vokste opp, blir det enda skumlere. Kan det stemme at Mio likevel lever? Ryktene går, i denne originale, poetisk velskrevne, svært spennende romanen, signert en av svensk litteratur mest interessante forfattere.
Les også: Johannes Anyuru hylles for terrorist-roman
Les også flere tips, bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteratursaker på Dagsavisens boksider
