---
4
TEATER
«1969 – True. Crime. Theatre.»
Av Kate Pendry
Regi: Mads Sjøgård Pettersen
Lysdesign: Oscar Udbye
Med: Kate Pendry
Black Box Teater
---
True crime er en av vår tids mørkeste og mest bisarre former for underholdning. Sjangeren har særlig bredt om seg etter at podkastlytting ble en del av folks medievaner for omkring ti år siden. Siden har mer og mindre profesjonelle aktører lekt detektiver og gravd frem mørke hemmeligheter fra alle verdens hjørner til glede for et stort publikum. De fleste av oss er så heldige at vi slipper å selv være en del av et kriminalmysterium fra virkeligheten. Men scenekunstneren Kate Pendry, som har en egen evne til å ha utrolige fortellinger på repertoaret, hun har sannelig også en true crime-forelling fra eget liv å by på.
Sammen med regissør Mads Sjøgård Pettersen har hun laget forestillingen «1969 – True. Crime. Theatre.» Dette er fortellerteater med mange kvaliteter, men helt frem når det ikke denne gangen. Forestillingen på Black Box Teaters lille scene er først og fremst for blodfans av krim fra virkeligheten.
My Dinner With Putin
Kate Pendry er en forteller av rang, noe hun særlig viste oss med fjorårets forestilling «My Dinner With Putin», som også var laget i samarbeid med Pettersen. Pendry kan fortelle de mest dramatiske ting på en ytterst sofistikert måte, og i forestillingen om hennes møte med Putin, ble en personlig fortelling blandet med storpolitikk på både underholdende og finurlig vis. Med denne høstens true crime-historie blir resultatet et noe annet.
Pendry er fortsatt en eminent forteller, men i denne forestillingen finner ikke den personlige fortellingen veien helt frem til publikum. Den blir litt for privat. For som i mange true crime-podkaster, ender kriminalmysteriet også her med å bli mest interessant for den selvutnevnte detektiven – Pendry selv, altså.
Les også: Forfatteren Ragnhild Jølsen er sentral i Grusomhetens Teaters «Rød høst»
Notting Hill i London
Kriminalmysteriet Pendry og Pettersen dykker ned i, kretser rundt Pendrys avdøde far John og hans relasjon til en av morens brødre, Karl. Saken som undersøkes, fant sted i Notting Hill i London i 1969. Området var et hardt belastet strøk der de fattigste bodde, inkludert Pendrys familie. Selv om faren var en talentfull kunstner, hadde han også store rusproblemer, og da Kates onkel Karl forsvant sporløst i 1969, oppstod det en rekke rykter om at John Pendry skulle ha vært involvert i forsvinningen.
Gjennom en ca. to timer lang forestilling forteller datter Kate om hvordan hun tidligere i år presenterte saken for politiet på Charing Cross politistasjon i London. Mens hun ventet på svarene på politiets undersøkelser, gjorde hun sine egne – i aller beste true crime-stil. Det er dem vi får høre resultatene av i denne forestillingen. Og når forestillingen er over, er Pendrys konklusjon en ganske annen enn vi blir ledet til å tro tidligere i forestillingen.
Les Dagsavisens portrett med Kate Pendry: Dette er Kate Pendrys historie. Den er ikke for sarte sjeler
Den som har hørt flere true crime-podkaster, vet at de ofte kan være langdryge. At det er mange episoder, lange intervjuer, at det er rykter som skal løses opp i, mange personer som blir presentert, og ikke så rent lite spekulasjon. Det er mye informasjon, med andre ord, og akkurat der har Pendry tatt sjangeren på kornet. Dessverre, får man kanskje si, for vi skjønner allerede fra starten at dette er en i overkant informasjonsmettet monolog.
Pendry bruker tid på å tegne et detaljert bilde av både verdenssituasjonen og London i 1969, og hun forteller møysommelig om alle sine steg i etterforskningsprosessen. Man skal være veldig fascinert av krim fra virkeligheten for å holde interessen for dette prosjektet oppe hele veien. Med tanke på at Pendry er en scenekunstner som har det med å overraske, kunne man forventet at hun gjorde sin egen vri på sjangeren, men denne forestillingen utfordrer for lite til at den vil bli sittende særlig lenge i minnet.
Les også: Vil du se juleteater? Stor oversikt over årets forestillinger (+)
Mads Sjøgård Pettersen på regi
Pendry finner selvfølgelig ut noen interessante ting om faren sin, men hun har for lite konkret materiale å jobbe med i selve kriminalsaken til at vi i salen også får utbytte av dette. Det blir for luftig, og for mange teorier som går opp i røyk. I forestillingens avsluttende del tar hun et steg ut av etterforskningen og gir rom for andre refleksjoner, som hun siden knytter til familiens kriminalgåte. Det fungerer fint, men bærer også preg av at selve saken hun har jobbet med, ikke har vært så bevis-tung.
Forestillingen spilles på engelsk på Black Box’ lille scene. Om Pendry ikke har en stor fortelling med seg denne gangen, så har hun med sitt sceniske nærvær i alle fall evnen til å gjøre et lite scenerom stort. Sammen med Mads Sjøgård Pettersen har hun funnet gode løsninger på hvordan man kan bruke et nesten tomt rom på en variert måte. Oscar Udbyes lysdesign skaper mange fine stemningsskift og underbygger Pendrys poenger og perspektiver i de ulike delene av fortellingen. Men dette er primært en forestilling for Kate Pendry selv og for blodfans av true crime-sjangeren. Vi andre får heller bare vente og se hva Pendry kan trylle ut av ermet en annen gang.
