---
4
FILM
«We Live in Time»
Regi: John Crowley
Engl./Fra. – 2024
---
Det er betryggende å se at den romantiske date-filmen ikke døde av Covid, selv om sjangeren nå ser ut til å stort sett holdes kunstig i live med Netflix-kuvøse. «We Live in Time» spiller på sterke følelser, er slett ikke fri for sentimentalitet og burde ha kommet utstyrt med en tykk pakke papirlommetørklær – men er sensitivt og smakfullt regissert av den irske dramatikeren John Crowley (som sto bak Andrew Garfields debutfilm «Boy A» tilbake i 2007). En moderne variant av den Oscar-vinnende boomer-svisken «Love Story» (1970), der Ryan O’Neal forelsket seg i den kreftsyke skjønnheten Ali McGraw og lærte seg at «kjærlighet betyr at du aldri behøver å si unnskyld».
«We Live in Time» oppdaterer denne velbrukte formelen for Millennials-generasjonen, noe som betyr at den mannlige hovedpersonen er en myk, sensitiv guttemann med stor tålmodighet, talent for barnepass og ikke er fremmed for å gråte sårt, mens hans store kjærlighet er en biseksuell mesterkokk som kaster seg inn i et «heteronormativt» kjærlighetsforhold med fokus på karrierevalg og selvbestemmelsesrett. Eller det den jevne Trump-velger muligens ville beskrive som «woke garbage!», mens de knuser datatastaturet sitt i frådende frustrasjon over å leve i en verden de ikke lengre passer inn i.
For oss som i utgangspunktet kanskje ikke er kjempebegeistret over tårefylte romantiske dramaer om kreftsykdom, cellegiftbehandling, barnefødsler, samlivskonflikter og kakepynt, er dette heldigvis ikke et rent pliktløp. Et virkelig velspilt, sensitivt drama fra A24, om mellommenneskelige forhold fortalt i ukronologisk rekkefølge.
Vi svever frem og tilbake på tidslinjen i kjærlighetsforholdet mellom Tobias Durand (Andrew Garfield) og Almut Brühl (Florence Pugh), fra lykkelige øyeblikk til de hardeste utfordringene. Allerede i oppløpet vet vi at Almut vil utvikle eggstokkreft for andre gang, og er usikker på om hun orker å gå igjennom konsekvensene av kjemoterapibehandlingen igjen. Fremfor å lide seg igjennom et halvår med smertefulle prøvelser, uten å ane om det vil utgjøre noen forskjell, er det kanskje bedre at de bare gjør maksimalt ut av hennes siste tid sammen. Lever livet mens de gjør det, med mindre personlige ambisjoner og karrierevalg kommer i veien.
Alt som skjer i «We Live in Time» er preget av vissheten om at alt er midlertidig, og at vi bør sette pris på hvert eneste øyeblikk før de forsvinner for evig. Alle klisjeer skjuler jo en universell sannhet. Men lenge før tragedien eventuelt inntreffer har de et helt liv sammen, og et annet liv før de møtes. På den tiden er Tobias en IT-representant for frokostblanding-konsernet Weetabix, som har flyttet tilbake til gutterommet hos pappa Reginald (Douglas Hodge) i London under en skilsmisse. Etter å ha skjenet ut i slåbrok for å kjøpe en penn for å signere skilsmissepapirene blir Tobias plutselig påkjørt av en bil. I et utslag av kronisk «meet cute» viser sjåføren seg å være solstrålen Almut, en mesterkokk med «bavarisk fusion» som spesialitet.
Les også: Disney-oppfølgeren «Vaiana 2» burde kvalifisere som et kort ferieopphold på blå resept
Hun inviterer ham på middag i hennes nyåpnede restaurant, og de ender opp på soverommet hennes til dessert. Den fortiden blander seg med minnene om dagen da de forteller datteren Ella (Grace Delaney) at mamma er alvorlig syk. Videre til sommerdagen da de prøver å gjøre det til en morsom greie at mamma må barbere bort håret. Så tilbake til kvelden Ella ble født, lengre tilbake til øyeblikket Tobias vurderer å avbryte forholdet, frem til øyeblikket Almut oppdager at bryllupsdagen kolliderer med hennes deltagelse i finalen av kokkekunst-verdensmesterskapet Bocuse d’Or.
At Tobias ikke engang aner at hun er med i denne kulinariske olympiaden er bare en av flere konfliktområder og hverdagslige utfordringer kjæresteparet må håndtere på veien, men ingen av dem er større enn vissheten om at Almut lever på lånt tid. Det gjør jo alle, selv om tiden vi har til rådighet varierer brutalt. At vi umiddelbart blir fortalt om kreftdiagnosen plasserer alt i annet lys, og gir selv de mest bagatellmessige øyeblikkene Tobias og Almut har sammen mer tyngde.
Les også: «Wicked» burde oppfylle selv de høyeste forventningene til hardbarkede fans
Dette høres mer tyngende og deprimerende ut enn filmen som helhet heldigvis er, og «We Live in Time» fokuserer mer på lykken enn smerten. Forholdet mellom hovedpersonene bygges opp av troverdige detaljer, som forsterkes av at Florence Pugh og Andrew Garfield begge er så sympatiske – og har en så naturlig kjemi sammen. Det er lett å tro på dem, både som individer og et par. Så allerede der skiller «We Live in Time» seg betraktelig fra den jevne romantiske komedie fra Hollywood, og har et britisk særpreg med befriende lav såpeopera- og glansbildefaktor.
Hvis vi ser bort fra den fragmenterte fortellerteknikken og forholdvis progressive kjønnsroller har ikke filmen så veldig mye nytt å by på, men «We Live in Time» er i alle fall ektefølt, velspilt og iscenesatt med integritet.
