---
6
LÅT
Sei Selina
«Marble Home»
---
Sei Selina har boblet like under en god stund nå. Hun var en av dem vi her i avisen fulgte ekstra godt med på da hun tok steget ut i rampelyset på Bylarm i 2020, og siden har hun bekreftet den kraften hun har som artist med både EP-en «Him Or Her» (2022) og som support for Aurora på deler av hennes verdensturné. Det vært litt stille rundt Sei Selina en stund, men nå, nesten ut av det store intet, kommer hun og serverer oss «Marble Home», vinterens kanskje vakreste låt.
Sei Selina, eller Selina Ekra Sei som hun egentlig heter, har norsk mor og far fra Sierra Leone, og musikken hennes har hele tiden båret preg av at hun kaster ulike stilarter og sjangre inn miksen som alltid ender opp som en form for alternativ pop. «Marble Home» er en kjærlighetslåt som lener seg tungt på en drømmende singer & songwriter-vinkling hvor de halvakustiske strengene er varme og nesten spanske, hvor neo-soulen skinner gjennom og man kan ane det vestafrikanske langt der bak. Men de store koringene og stemmen som på melankolsk vis svever over det hele, har ingen grenser. Dette er stort og tidløst, og samtidig en ballade som smyger seg lavt inn i øret med vokalmelodier som uansett tiår ville kunne blitt utropt til klassikermateriale. Første låt fra den kommende EP-en «Consider Me Venus», produsert av Morten Gillebo og Vetle Junker.
Les også: P3 Gull-finalisten Ari Bajgora: vil samle Norge
Gåte fortsatt «På veg»
---
5
LÅT
Gåte
«På veg»
---
Det Trondheim-baserte folkrock-bandet Gåte har hatt litt av et år. At de vant norske Melodi Grand Prix og representerte Norge i Eurovision-finalen i mai med en tilpasset versjon av «Ulveham», satte dem uansett resultat på Europa-kartet, selv om stemmene ikke gikk deres vei. Turné, festivaler og alt som hører med et slikt sirkus spiller nok inn når de nå lander 2024 med en helt ny singel, «På veg», som egentlig er bandets første helt nye låt siden EP-en «Vandrar» kom for et år siden. Musikalsk er den et bevis på at bandet fortsatt brenner, og at målet på ingen måte er nådd. Nå er det veien mot det som teller.
«Vandra inn i djupe skog/Høyrde røyster kalle/Lye opp meg, sleit og drog/Til eg måe falle, inn i villska i eit sprang», synger Gunnhild Sundli slik bare hun kan, stort og sterkt i en låt som er hakket mindre intens og stormende enn for eksempel «Ulveham», i hvert fall til å begynne med når den rytmisk og suggererende mytisk fører oss inn i djupe skogen med hardingfela til Sturla Eide som veiviser. Wardrunas John Stenersen som steppet inn da felemester Sveinung Sundli forlot bandet, er ikke med på denne låten, men med Sturla Eide som innhopper holder de det innen familien. Det er en låt hvor Gåte viser at akkurat dette spillet, mellom folkrock og naturmystikk, er det få som kan bedre.
Nye låter: Susanne Sundfør går pilgrimsgang og Synne Sørgjerd har vært snill
ULD inn i vinteren
---
5
LÅT
ULD
«Jeg skal finne deg»
---
Ikke før har de gitt ut EP-en «Fra en annen virkelighet», basert på dikt av blant andre Gunvor Hofmo og Jon Fosse, før ULD er ute med enda en ny låt, «Jeg skal finne deg». Igjen er dette så vakkert og eterisk at det nesten gjør vond, men samtidig er det en kraft i skjørheten som støttes opp av den sterke vokalen og en innlevelse som smyger seg fram som om den er redd for å vekke de sovende: «Natta er iskald/Desember har slukt alt det lyse nå/ Barndommens vintre var hvite, nå er de alltid grå», synger Une Lorentze Onarheim, som utgjør ULD sammen med pianist Lucia Andreadatter Utnem og trekkspiller Dagny Braanen Lindgren.
Låten er skrevet av Utnems foreldre Andrea Bræin Hovig (tekst) og Andreas Utnem (musikk), og handler om håp og troen på at lyset skal vende tilbake. En vintersang som kan tolkes på mange vis. Produksjonen dyrker melankolien, men i måten de trioen gjør pustet fra det organiske til en medspiller i seg selv, bryter de illusjonen om iscenesettelse og framstår originalt genuine. Dette er ikke begynnelsen, men fortsettelsen mot noe stort.
Les også: Helgens nye låter: Delara danser med «Snøsøsteren» og det våres for Kappekoff (+)
Yngvil møter jula
---
5
LÅT
Yngvil
«Jula gjør seg klar»
---
Mengden nye julesanger, svært mange av dem nye tolkninger av kjente tradisjonssanger, virker å bli større og større for hvert år. Det er snart ikke en eneste artist som ikke har jula på repertoaret, og mye av det som kommer kunne vi greid oss foruten. Men så finnes det gull i alt glimmeret. Yngvil ga tidligere i høst ut det svært fine visealbumet «En fot i døra», produsert av Preben Sælid Andersen. Det er han som smir «Jula gjør seg klar» også, en visepopsang om å finne tilbake til magien jula en gang hadde, som er en perfekt miks av nostalgi og snøfnuggnynnende melodisk undring.
Det er åpenbart noe med Yngvil Maria Dybvik Granly og denne årstida. I fjor ga hun ut «Holder pusten i desember», da som Frelsesarmeens juleartist, om at desember og jula for mange er ekstra lang og tung. Også i årets låt, utgitt på selvstendig grunnlag, styrer hun også unna de vante juleklisjeene med en mer offensiv holdning: «Mørket kan bare komme/og snøen lave ned/Julen kan ringe inn så høyt som bare det/Den få'kke skremt meg av sted».
Les også: Jacob Collier i Oslo Spektrum viste geniet i full utfoldelse (+)
Ikke Krissy Marys type
---
4
LÅT
Krissy Mary
«Don’t Fall for That Rock’n’roller»
---
Kristine Marie Aasvang, med artistnavnet Krissy Mary, ble Spellemann-nominert for fjorårsalbumet «Virago», og har i det hele tatt skapt seg selv det man kan kalle en egen nisje innen den folkrock-inspirerte musikken. Nå på tampen av året gir hun ut en låt som ble skrevet i samme tidsrom som det nevnte albumet, en sang som framheves som en livefavoritt og med en tittel som er en av de bedre selv innen denne sjangeren. For ja, det er country vi snakker om her, og «Don’t Fall for That Rock’n’roller» er et velkomment sidespor.
Det er kanskje lettere sagt en gjort, noe sangen også handler om. Det er så skeivt og skakt at det nesten stopper opp, kun holdt i vater av gråtende og vakre steelgitar-partier fra Øystein Braut og Krissy Marys drømmende stemme med knekk i fraseringene. En nesten svevende eleganse preger både sangen i seg selv og produksjonen fra Anders Møller (Ulver) og Aasvang, to musikere som kan kunsten å vektlegge alvoret der hvor andre lett ville falt ut i det ironiserende eller humoristiske.
B-Boy Myhre
---
5
ALBUM
B-Boy Myhre
«Halvt mann, halvt geit»
---
B-Boy Myhre er ute med nytt album, og igjen leverer han helhjertet og solid, til tross for tittelen «Halvt mann, halvt geit», som spiller på en forestilling om at han er snart 30 og fortsatt ikke voksen, og kunne vært GOAT («greatest of all times») om han bare hadde orket. Det første får Benjamin Myhre svare for selv, men GOAT-referansen er vel ikke tatt helt ut av ingenting etter Spellemann-nominasjon for forrige skive «Sitter inne» og NOPAs tekstforfatterpris tidligere i år.
Også denne gangen er tekstene et oppkomme av observasjoner, refleksjoner, ironi og humor og ikke minst selvironi, som på gullkuttet «I’m A Boy», en basal sofarefleksjon over å være den mest barnslige i et forhold.
«Fine On It» med Tyr som gjest er også et av sporene som med en fløytende halvtrist tone surfer på toppen av denne buketten med spor som plasserer Myhre midt i sin egen generasjon norske rappere, blant dem som ikke lenger kan regnes som nykommere, som er «establishment» uten å ennå kunne kalles veteraner. Tekstmessig er B-Boy Myhre på tredjealbumet mer finurlig og dobbeltbunnet enn noen gang, med noen fantastiske rim og en tryllehatt full av lekne digresjoner som gjør låtene både poengterte og ettertenksomme. Som i beilerlåten «Tupac Blues» som jublende foreslår at de kan bygge hus av en Tupac blues, med linjer som «jeg er på knærne til jeg får vondt i kneet» og advarende «jeg er Lucky Luke så jeg kommer fort».
Utover Tyr er Sli0h og Nossàn gjester på albumet, som er produsert av Kvam (Erlend Lyngstad), som også har vært med på å låtskrivingen, og her drysser han ut et finstemt, morsomt, underholdende og skarpt lappeteppe av elektroniske impulser og elegante melodiske føringer som gir låtene den dobbeltheten han som en «faun» spiller på i tittelsporet. Helheten er mer dempet enn hva B-Boy Myhre har vært tidligere, men det bare framhever de tematiske snubletrådene som gjør «Halvt mann, halvt geit» til hel ved.
Les også: Tre kvelder med de neste store - se bildene fra Bylarm 2024
Nytt år i desember med Josefine Luna
---
4
LÅT
Josefine Luna
«Waiting For A New Year»
---
Josefine Luna er egentlig en duo fra Asker, bestående av Jonas Nordhøy Kristensen og Josefine Luna Øien Henriksen. Gjennom hele dette året som snart er over, har de servert singler fra egen låtbank, som de selv sier er inspirert av artister som First Aid Kit, Marit Larsen og Bigbang. Nå ser de fram mot et nytt år, uten at det er en nyttårssang av den grunn, men absolutt en sesongbetont låt som fint følger opp fjorårets «Christmas Day» når det gjelder årstidsnedslag.
«Waiting For A New Year» begynner som en litt drømmende og halvakustisk ballade, med ikke helt originale tekstbilder på rotløshet og snøen som faller ned, men så skjer det noe, bokstavelig talt når jula er over, hvor låten vokser og finner en egenart med en småjazza og fint suggererende rytme og med soulelementer krydret med størrelser som Arve Henriksen på nydelig trompet og Thomas Markussons medrivende kontrabasspill. Josefine Luna selv har en stemme som kler musikken perfekt når den beveger seg inn i det mer rytmiske og fengende, og bidrar til at dette er en låt man gjerne tar med seg inn i en ny tid.
Les også: «Tre menn til Vilma» er en velspilt dramakomedie basert på romanen av Gudrun Skretting
Tikka Masala fra BLKSTD og Nesodden
---
4
LÅT
BLKSTD
«Tikka Masala»
---
En hyllest til mamma, Tikka Masala – og Anita Skorgan for nostalgiens skyld. Rapperne i BLKSTD fra Nesodden har holdt det gående noen år, men akkurat som den nye låten «Tikka Masala» handler det om å finne seg selv. Etter at T33, Ozias, Milo Destín og Tarun landet på selskapet Loudkind Music, har imidlertid ting begynt å skje i en litt større skala. Og med «Tikka Masala» imponerer de med en tekst som vil noe, som krafser i hva det vil si å finne ut av ting når man vokser opp, og å både styre unna og styre mot: «Trodde vi var konger, vi var bare kids/Farga våre syn som det var av papir/Fucked opp kids, trygge rammer men mangla motiv/Gjorde alt for å være noe annet enn de».
Med å sample Anita Skorgans funklende «Til deg» fra debutplaten hennes som ligger dypt begravet i loppemarkedenes vinylbunker, i en ultratung og hard trap-miks slik vi kjenner den fra gruppa fra før, skaper de akkurat de kontrastene «Tikka Masala» handler om. Det er tøft, mer originalt og motsetningsfullt egenartet enn det de har gjort tidligere, men også sårt, slik oppvekst ofte er uansett om man kommer fra møblerte hjem eller ikke. Her handler det om å stable både kulturelle og hormonelle impulser: «Tikka masala, kyss til mamma, jeg må ut og fucke opp».
