---
ROMAN
Edvard Hoem
«Ung mann vil ut»
Oktober
---
I høstens roman «Ung mann vil ut» henter den 75-årige forfatteren Edvard Hoem fram sin egen 14-åring for å fortelle om de fem livsviktige årene på Molde høgre skule. Det er blitt et fint og vemodig tidsbilde og en underholdende fortelling om ungdommens fryd og pine. Om den unge Edvard som står med et stadig mer vaklende bein i skolens kristelige lag, og et stadig mer stødig bein i det lille, men heftige kafé- og bohemlivet på Kaffistova i Molde.
Den sjenerte og engstelige 14-åringen som knapt torde snakke til ei jente ender opp som byens 17. mai-taler fem år senere. Da har han vært med på å arrangere Moldes første lyrikkfestival og er fast bestemt på å bli forfatter. Han har fått alpelue, pipe og halvlangt hår, skriver i Romsdals Budstikke og er blitt en mann å regne med, Og han er bare 18 år. Ett år senere drar han over fjellet til Oslo.
Les også: Med krydder i nesa og blod på hendene
Den aldrende Edvard Hoem dukker hele tiden opp i teksten med sine refleksjoner og noen ganger undring over sitt eget unge jeg. Som når han sitter der i tunet på Hoem foran den gamle stua som fortsatt er i hans eie og spør seg selv hvorfor han var så ivrig etter å komme bort fra dette barndommens landskap. Der han nå snakker med Gud hver eneste dag.
Den lille tristheten som overmanner leseren mens historien om den unge Edvard folder seg ut ligger nettopp i erkjennelsen av de «tapte år». Helt sikker på sin egen erindring og sitt eget minne er han ikke alltid, og lar tvilen dukke opp. Han lener seg også til samtaler han har hatt med de gamle vennene og klassekameratene fra den gang på 1960-tallet. Dette heftige tiåret da Vietnamkrigen satte spor i så mange sinn og tanker, også i den unge Edvard, som hevder i boka at han så lyset som 15-åring, og ble sterkt politisk engasjert. Den senere sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia bidro ytterligere til denne overbevisningen.
Men mer enn noe annet er det de lange kveldene på biblioteket i selskap med amerikanere som William Faulkner og Ernest Hemingway som er betydningsfulle for livsveien han i hemmelighet har valgt seg.
Kyrre Andreassen «Ikke mennesker jeg kan regne med»: Skilt, sinna og sår
En livsvei som har gjort Edvard Hoem til en folkekjær forfatter, nettopp gjennom familiebiografiene, som startet med den fine «Slåttekar i himmelen» og ble avsluttet i fjor med «Husjomfru». En familiesaga som gikk rett inn i den norske folkesjela.
Det er der i Molde som 14-åring han sitter på hybelen i Langmyrveien dagen før han skal begynne på realskolen, og der slår det ned i ham som en visshet, at han skal bli forfatter.
Denne reisen i ungdommelig overmot og mismot legger Edvard Hoem fram for leseren i sitt velkjent vakre, fint flytende nynorsk. Her skildres vennskap og samtaler og tilløp til kjærlighet som ikke blir så mer enn akkurat det, og en seksuell erfaring som heller ikke blir det helt store bruset. Derimot bruser det sterkt i den unge dikteren Edvard da han endelig kan vise fram sine første dikt til lyrikeren Ragnvald Skrede i Oslo. En mann som forsiktig antyder en debut om et par år. Grunn til å feire altså!
Men en mann som delvis har gått og delvis har haiket fra Oslo til Molde og bare har fire kroner i lomma bør kanskje være forsiktig med middagsinnbydelse på Moldes beste hotell.
Sterkt inntrykk gjør portrettet Edvard Hoem tegner av den hardt arbeidende moren, hun som ikke bare tar seg av hus og hjem og seks barn, men også står for fjøsstellet og stellet av den syke svigerfaren Edvard Knutsen, som bor på gården. Faren er ikke bare bonde, men også predikant og er hele tiden ute på reise.
Forfatteren byr også på fine situasjonsbilder som maner fram det fjerne, men likevel så nære 1960-tallet. Som morens matspann, som annenhver dag sendes med bussen inn til Molde for at de to sønnene, Edvard og Mathias som bor på hybel, skal få varm middagsmat. Matspann som bussjåføren frakter gratis. Her er også en litt sår beskrivelse av moren som etter mange år får hilse på en gammel skolekamerat, journalisten og forfatteren Simen Skjønsberg, som er i Molde på lyrikkfestival. Han satt flere år i tysk fangenskap, mens moren til Edvard Hoem fikk et barn med en tysk soldat. Et møte som forfatteren skildrer med finfølelse, uten å legge skjul på det han opplever som et dilemma.
Les også: Full kontroll på årets Nobelprisvinner i litteratur? Her får du det (+)
«Ung mann vil ut» er blitt en fint balansert skildring av en spesiell tid og en spesiell skjebne, usentimental og kritisk til egne valg og vurderinger, men likevel fylt av ømhet og forståelse for den «valpen» han en gang var. Kanskje kan vi glede oss til en heftig fortelling om Edvard Hoems dikterår i hovedstaden?
