---
5
FILM
«Heretic»
Regi: Scott Beck & Bryan Woods
USA/Canada – 2024
---
Det har vært en sann fornøyelse å se Hugh Grant gå fra å være lettere miserabel i romantiske komedier, til å på eldre dager bli en karismatisk karakterskuespiller. Grant ser samtidig ut til å ha gjenfunnet entusiasmen, mens han omfavnet sin indre skittstøvel i alt fra Guy Ritchies «The Gentlemen» til «Paddington 2». «Heretic» er Hugh Grants første skrekkfilm siden Ken Russells elleville «Lair of the White Worm» for over 35 år siden. En snedig teologisk thriller som gradvis sklir ut i et våkent mareritt, og leker seg med komplekse ideer rundt tro og tvil. Et konsept M. Night Shyamalan trolig ville ha ofret sitt førstefødte barn og venstre testikkel for, men med stor sannsynligvis ville ha klart å føkke opp innen han kom i mål.
Isteden har «Heretic» blitt den typen kvalitets-sjangerfilm vi har kommet til å forbinde med A24, indie-studioet bak moderne klassikere som «Hereditary» og «The Witch». For noen vil det sikkert være en dealbreaker at «Heretic» er så dialogdrevet, et klaustrofobisk kammerspill som hovedsak utspiller seg innenfor veggene i et hus med tre personer. Muligens noen flere, men la oss ikke avsløre mer enn vi må. Dette er en film som fungerer best uten inngående forhåndskunnskaper, så det er et smart trekk å unngå trailerene – og skal jeg prøve å unngå unødige spoilere.

De mormonske misjonærene søster Barnes (Sophie Thatcher) og søster Paxton (Chloe East) trasker standhaftig rundt for å forkynne Joseph Smiths glade budskap, og forhåpentligvis finne noen som vil la seg konvertere. Begge er unge, kontaktsøkende og så ukuelig vennlige at det er lett å tro at de er håpløst naive. Lett bytte. Søstrene blir stor sett ignorert av dem de prøver å komme i prat med – og en lumpen jentegjeng drar ned skjørtet på stakkars søster Paxton, for å hånlig knipse et mobilbilde av det magiske undertøyet hennes. Tøffe tider for dem som er sterke i troen.
Les også: «Wicked» burde oppfylle selv de høyeste forventningene til hardbarkede fans
Heldigvis får misjonærene varmere mottagelse da de banker på døren til herr Reed (Hugh Grant), en jovial herremann som mer enn gjerne vil høre mer om De siste dagers hellige. Mens et voldsomt uvær blåser opp i horisonten inviterer han søstrene velkommen inn, og forsikrer dem om at hans kone baker blåbærpai til dem på kjøkkenet. Inne i stuevarmen serverer herr Reed kaffe og cola, mens han drar frem en velbrukt «Mormons bok» full av notater og fargekodede bokmerker.

Det viser seg at herr Reed er en søkende sjel med sine store tvil. Han har forberedt seg grundig på denne teologiske samtalen, og er veldig vel bevandret i religiøse mytologier. Reed akter å utsette misjonærenes gudstro for en liten stresstest, mens han stiller brysomme spørsmål rundt kirkens praksis med polygami, påpeker selvmotsigelser i deres doktrine og setter alt inn i en sammenheng som åpner for en større diskusjon om hva som egentlig er den ene, sanne religionen.
Les også: NRKs nye serie «Ora jaska» står solid på egne bein
I likhet med herr Reed aner vi at søster Paxton har levd en skjermet tilværelse trygt forskanset fra en virkelighet utenfor kirken, og at søster Barens har et mer motsetningsfylt forhold til denne trosberetningen. Men selv om de mormonske misjonærene er unge og tillitsfulle er de langt fra enfoldige. De argumenterer skarpt for sin tro, er kapable, handlekraftige og gjør ingen dumme ting bare fordi manuset dikterer det. Begge aner fort at noe skurrer med herr Reed, som er utstudert høflig mens han gjør det stadig vanskeligere for dem i å forlate huset. De unge kvinnene tar veloverveide avgjørelser hele veien, uten at det nødvendigvis vil hjelpe dem når situasjonen… sklir ut. Det er neppe noen stor overraskelse at herr Reed har sine utspekulerte baktanker, dette er tross alt en skrekkfilm. Men det er skrekkelig vrient å forutsi akkurat hvor «Heretic» er på vei, og hva han egentlig pønsker på.

Hugh Grant spiller ham som en påtatt «artig» universitetsprofessor, som fryder seg over å kunne belære misjonærene med sine kunnskaper om all verdens religioner. Men mister Reed er slett ikke så smart som han prøver å være, og langt fra like sjarmerende som han tror han er. Den typen selvtilfreds kverulant som gjerne starter passiv-aggressive diskusjoner om religion med ledende spørsmål (eller det som på godt norsk kalles «bad faith arguments»), og deretter godter seg skikkelig over sin egen intellektuelle overlegenhet.
Hugh Grant er helt glimrende her, men han matches hele veien av Sophie Thatcher og Chloe East – som begge vokste opp i Mormonerkirken, og forlot trossamfunnet i voksen alder. Det er fint lite på resymeet til radarparet Scott Beck og Bryan Woods som antyder at de ville være kapable til å skape en såpass nyansert, ettertenksom film som dette; de fikk et gjennombrudd med manuset til «A Quiet Place» (2018), før de regisserte Halloween-skrekkfilmen «Haunts» (2019) og dinosaur-floppen «65» (2023).

Rent bortsett fra å være en skikkelig intens (og etter hvert overraskende gørrete) grøsser har «Heretic» mye smart å si om det motsetningsfulle forholdet mellom tro og tvil. Slutten er åpen for tolkning i henhold til hvor man befinner seg på skalaen mellom pietistisk hengivenhet og teologisk totalnekter, men uten å helgardere seg med lettvinte løsninger som dytter vektskålen i en bestemt retning. Alt er dessuten elegant iscenesatt av den sørkoreanske filmfotografen Chung Chung-hoon, som tidligere har stått bak kameraet på Chan-wook Parks «Oldboy», «Stoker» og «The Handmaiden».
Les også: «Tre menn til Vilma» er en velspilt dramakomedie basert på romanen av Gudrun Skretting
Filmen diskuterer religiøs doktrine og mytologi på en intelligent måte, som trolig vil appellere like mye til oss gudløse hedninger som dem som er sterk i troen. «Heretic» har i alle fall fått positiv respons blant en del mormonere, la gå at de er allment kjent for å være temmelig tolerante når det gjelder å bli gjøglet med i «South Park» og «Book of Mormons».