---
5
The Beatles ‘64
Med: The Beatles
Regi: David Tedeschi
Disney+ (fra 29. november)
---
Den nye dokumentarfilmen om The Beatles begynner med noen korte glimt fra John F. Kennedys tid som amerikansk president. Taler om nasjonens framtid, med store forhåpninger for borgerrettigheter og romfart, men det ender som kjent med drapet i Dallas 22. november 1963, og den påfølgende begravelsen. Stemningen i USA var nedtrykt. – Det var som The Beatles kom og skrudde på lyset igjen, blir det sagt om å høre «She Loves You» for første gang mot slutten av året.
En kort oppsummering for eventuelle unge lesere: Etter et år med stadig større suksess i Europa kom The Beatles til USA 7. februar 1964. Til flyplassen som raskt var blitt omdøpt til John F. Kennedy Airport, til minne om presidenten. Man kan vel si at The Beatles ble et godt bidrag til å få opp humøret igjen: – Amerika hadde vært inne i en sørgeperiode. Kanskje de trengte noen som The Beatles. Gleden vi så i publikum var som om de hadde blitt løftet ut av sorgen, sier Paul McCartney nå.
Fra Liverpool spilte på Ed Sullivans TV-show
Ungdommer i Sambandsstatene gikk av skaftet da gruppa fra Liverpool spilte på Ed Sullivans TV-show to dager etter ankomst. 74 millioner mennesker skal ha sett på. Hysteriet ble større og større. 5. april hadde The Beatles de fem øverste plassene på singellista, med 12 låter til sammen på Billboards Hot 100.
Les også: Quincy Jones - slutten på et amerikansk eventyr
Entusiasmen gjaldt ikke alle. For mange fortonte dette seg som slutten for verden slik de kjente den. – Både Storbritannia og USA har foreninger for barnevern og dyrebeskyttelse, men ingen for grusomheter mot voksne, sier en radiokommentator. – Nå er det Beatles (biller). Det neste blir Spiders (edderkopper). Jeg skal ut av showbusiness før de kommer og desinfiserer, hører vi fra komikeren Bob Hope. Som faste lesere av disse sidene vet tok det åtte år før David Bowie og hans Spiders From Mars ble de nye store. Det største som hadde skjedd siden The Beatles.
«The Beatles ‘64» er produsert av Martin Scorsese
Dokumentarfilmen «The Beatles ‘64», regissert av David Tedeschi, produsert av Martin Scorsese, viser oss det usedvanlig glade vanviddet som møtte The Beatles i disse februardagene. Vi følger dem fra de kommer ut av flyet og blir møtt av horder av skrikende tenåringer, for det meste jenter, med sine «Welcome Beatles»-banner. Lenger bak er det noen som forsøker å markere seg med plakater det står «Beatles unfair to bald men» og «England out of Ireland». (Ni år senere, etter at The Beatles var oppløst, kom Paul McCartney og John Lennon hver på sin kant med sangene «Give Irland Back To The Irish» og «Luck Of The Irish». Men det er en annen historie.)
Les også: The Beatles - de 20 beste sangene
Den nye filmen lener seg tungt på opptakene regissørene Albert og David Maysles gjorde på oppdag for The Beatles i disse to hektiske ukene. De fikk sirkle rundt de fire, som fluer på veggen på pressekonferanser, hotellrom, tog, nattklubber og, viktigst av alt, på TV-show og konserter.
Disse opptakene ble bare så vidt vist på TV i dokumentaren «What’s Happening» det samme året, men fikk lite oppmerksomhet siden gruppa samtidig kom med sin egen spillefilm «A Hard Day’s Night». Mayles-filmene kom til sin rett senere, i den lange TV-serien «Anthology», i dokumentarfilmene «The First US Visit» i 1991, og «Eight Days A Week – The Touring Years» i 2016. Sistnevnte tok for seg alle årene The Beatles var på turné. Det ble som kjent ikke så mange år, ettersom de trakk seg tilbake fra konsertscenene allerede i 1966. Ingen kunne høre hva de spilte uansett.
David Lynch så The Beatles
I tillegg presenterer «The Beatles ‘64» en rekke intervjuer som setter hendelsene i perspektiv. Nye samtaler med Paul McCartney og Ringo Starr, arkivopptak med John Lennon og George Harrison, men vel så viktig er en rekke utsagn fra mange av de andre som var til stede. Dette er ikke filmen for å se gruppa på scenen, men er likevel en god påminnelse om hvor sterkt inntrykk The Beatles gjorde i 1964.
Les også: “Get Back” - åtte timer lang dokumentar med The Beatles på sitt beste
Blant dem som var på konserten i Washington Coliseum var 16 år gamle David Lynch, som senere ble en berømt filmregissør. – Musikken var fantastisk. Som ild og vann. Du kunne ikke fatte skjønnheten i disse tonene. De appellerte både til intellektet og følelsene. De fikk hjertet å svulme opp til bristepunktet, så tårene strømmet, sier Lynch, med, eh, tårer i øynene.
Noe av det flotteste med dette tilbakeblikket er å se entusiasmen hos tilhengerne igjen. – Jeg kan ikke forstå det nå, men den gangen var det helt naturlig. Vi kunne ikke beherske oss, forteller en av dem 60 år etter. Det er sagt mye dumt om alle disse jentene som hyler seg hese, og deres arvtagere rundt stadig nye idoler i årenes løp, men de utstråler en gledelig energi som det alltid er en fryd å oppleve.
De eneste The Beatles kjente i USA var The Ronettes, som de hadde møtt under deres englandsbesøk året før. Ronnie Spector forteller at den engelske gruppa i praksis var i fengsel på hotellrommene sine. The Ronettes tok dem til Harlem, der det ikke var så mange som visste hvem de var. Om det er der vi får se dem festende på nattklubb til tonene av Barrett Strongs «Money» er uklart. De fikk tydeligvis slå seg litt løs mellom alle de offisielle oppdragene.
Les også: “Baby I Love You” - Ronnie Spector var en sanger for evigheten
Smokey Robinson og Isley Brothers
Mindre fornøyelig var en offisiell mottagelse i den britiske ambassaden i Washington. Ambassadøren holdt en hyggelig tale, men staben behandlet gruppa nedlatende, nærmest som inntrengere. – We didn’t give a flying fuck, sier Paul McCartney i dag: – De jobbet på ambassaden. Vi rocka rundt i verden.
Filmen har noen observasjoner som er spennende i et større perspektiv. Mest opplagt er påminnelsen om hvor viktig den svarte soulmusikken og rhythm & blues var for The Beatles i begynnelsen. I et radiointervju blir de spurt om hvilke forhåpninger de har til besøket i USA? De svarer at de håper at de kan få møte The Miracles og The Isley Brothers.
Ronald Isley forteller om da de fikk vite at det var ei gruppe i England som imiterte deres «Twist And Shout»: – «Oh shake it up baby…». Vi ble så glade! Paul McCartney sa at om det ikke hadde vært for The Isley Brothers hadde de fortsatt vært i Liverpool, erindrer Isley.
Les også: Smokey Robinson er en av soulmusikkens største stemmer
I den samme anledningen får vi også et nytt intervju med Smokey Robinson, som forteller at han allerede hadde sett The Beatles på scenen den gangen. Etter en opptreden med The Miracles i Liverpool besøkte han Cavern-klubben i Liverpool, der han hørte dem spille sanger han kjente igjen hjemmefra, men med deres egne Beatles-lyd. At de også hadde spilt inn hans egen «You Really Got A Hold On Me», visste han foreløpig ikke noe om.
– Ingen hvite av denne størrelsen hadde sagt at de likte den svarte musikken før, forteller Smokey Robinson, som kvitterer ved å synge «Yesterday» så fint som bare det, i en senere utgave av TV-showet til Ed Sullivan. En utsøkt opplevelse, selv om du trodde du aldri hadde behøvd å høre «Yesterday» igjen. Kan jeg også benytte sjansen til å anbefale alle å spille Marvin Gaye sin versjon av «Yesterday»?
The Beatles kledde seg som sine svarte forbilder også. Det har aldri vært en mer velkledd popgruppe med hvite gutter. John Lennons vinkling på dette (langt senere) var at suksessen deres skyldtes at The Beatles vasket svart soul, rytme og blues hvitere enn Elvis Presley. God selvinnsikt hadde de også.
Smokey Robinson sier at det er jentene i publikum som får showbusiness til å gå rundt. De er ikke redde for å vise følelser, mens guttene holder igjen. Gutter skal være sterke og tøffe seg, og i hvert fall aldri gråte. – Jeg liker at jentene er der ute og uttrykker seg som de gjør, sier han. I filmen blir dette utdypet av to framstående feminister, som begge mener at The Beatles brøt ned kjønnsrollemønstrene:
Forfatteren og aktivisten Betty Friedan forkastet den rådende mannsrollen, som hun mente var brutal, muskuløs og militær. – The Beatles sier nei, jeg trenger ikke å være sånn. Sangene viser følelser. De er sterke nok til være myke, en ny type mann, sa Betty Friedan i svart/hvitt.
«The Beatles ‘64» er en tidsmaskin
I nåtidens farger underbygger Jane Tompkins, professor i feministisk litteraturkritikk, disse synspunktene. – De var helt klart gutter, men med håret og klærne sto de fram som ømme og forsiktige. Forskjellen mellom menn og kvinner var ikke så fremtredende som de hadde vært hos Elvis Presley. De spilte ikke på det maskuline mot det feminine. The Beatles var veldig inkluderende, synes Tompkins.
Alt dette var neppe gjennomtenkt og kalkulert fra The Beatles sin side. «Beatles ‘64» er et herlig gjensyn med fire gutter helt i begynnelsen av 20-årene, som tar en ny verden med storm, og morer seg godt som de kan på veien, slik gutter gjør. George som legger seg oppå bagasjehylla på togturen fra New York til Washington? Hva gir dere meg? Hadde hylla falt ned kunne historien om The Beatles som vi kjenner den allerede vært over.
Les også: Den siste sangen til The Beatles er et vemodig sukk
Mot slutten blir Paul McCartney spurt om hva han ville sagt til de andre om de hadde vært her i dag, – Jeg hadde sagt at jeg elsker dem. For det sa aldri gutter til hverandre i Liverpool, hvis vi ikke var brødre. Men vi var brødre, sier han. Like følsom og emosjonell som før.
Det er vemodig å tenke på at to av disse guttene forlot verden altfor tidlig, John Lennon i 1980 og George Harrison i 2001. Det fine et at eventyret fortsetter, 60 år etterpå, for de to andre. Ringo Starr (84) gir ut det nye countryalbumet «Look Up» i januar, produsert av T Bone Burnett. Singelen «Thankful» med Alison Krauss er ute nå. Paul McCartney (82) er inne i avslutningen av årets «Get Back»-turné, men har fortsatt ikke signalisert at dette er «The End». «The Beatles ‘64» er en tidsmaskin tilbake til spenningen og optimismen fra begynnelsen.
