---
4
TEATER
«Reisen til Julestjernen»
Av Sverre Brandt (tekst) og Johan Halvorsen (musikk)
Regi: Martine Tufvesson Lundberg
Koreografi: Gry Spone (ansvarlig)
Med: Emma Ylvisåker, Pål Hasselvold, Emilie Bondy, Sindre Seip, Mathilde Martinsen Lønaas, Kaja Tidemann Abrahamsen, Kim Wifladt, Lil-Sofie Ording Müller med flere.
Eddekoppen Scene
---
En mer standhaftig juletradisjon enn «Reisen til Julestjernen» er vanskelig å tenke seg. I år, nærmere bestemt andre juledag, er det nøyaktig hundre år siden Sverre Brandts juleeventyr hadde premiere på Nationaltheatret, med nyskrevet musikk av Johan Halvorsen og hele ensemblet involvert i utformingen. Den gangen var det først i romjula moroa begynte. Nå starter den lenge før advent.
I 1924 hadde Aase Bye rollen som den fattige jenta Sonja, som drar ut for å finne julestjernen og prinsesse Gulltopp, datteren til den ulykkelige kongen som har forbannet det vakreste som forbindes med jula. Utallige skuespillere har spilt Sonja siden da. Bare på Nationaltheatret er «Reisen til Julestjernen» blitt satt opp hele 25 ganger, og stykket spilles årlig på en rekke andre scener rundt i landet. To filmer er det også blitt.
Les også: Anne Kat Hærlands comeback: Ingen grunn til panikk (+)
«Reisen til Julestjernen» på Edderkoppen
I 2019 mistet Norges hovedscene rettighetene til oppsetningen, da med bakgrunn i at Nationaltheatret skulle stenge for oppussing i 2022. Siden har det skjedd svært mye, eller ingen ting, alt etter som. Blant det som har skjedd er en pandemi, som inntraff idet rettighetene var overdratt til Scenekvelder på Folketeateret, hvor stykket etter å ha ligget på vent ble spilt i to år før de innførte «Annie» som sin egen juletradisjon.
Når «Reisen til Julestjernen» nå jubilerer, er altså verken Nationaltheatret eller Folketeateret som inviterer Oslos befolkning til eventyret, men Edderkoppen Scene. Koffers Produksjoner har tatt med seg juleklassikeren som de har spilt i Bærum og Sandvika, til en av Oslos tradisjonsrike showscener. Sammen med Art musikal og ballettskole, setter de opp en produksjon bestående av et lite knippe av produksjonsselskapets tilknyttede skuespillere i de mest voksne rollene, mens andre nøkkelroller, dansere og det store ensemblet er barn og unge fra Art.
Les også: «Wicked» burde oppfylle selv de høyeste forventningene til hardbarkede fans (+)
Denne «Reisen til Julestjernen» er laget på skolisser rent ressursmessig, men mye energi og spilleglede gjør den sjarmerende og med en iboende og ofte nesten ufrivillig komikk. Den lille og trange scenen på St. Olavs plass utnyttes til siste trevl for å få plass til aktørene i de store scenene med mange involverte. Scenografien sparsommelig, og eventyr-riket skapes gjennom en animert videoprojeksjon som illuderer det være seg slottet, skogen, nissenes ulike verdener og hekseriet til, ja Heksa. Og vi publikummere, ja vi er selvsagt hoffet.
Sonja vil finne Julestjernen
Uansett bakmenn, så tynger alderen hundreåringen. Kanskje er det naturlig at Julestjernen-tradisjonen nå lever videre utenfor de store, institusjonelle og påkostede scenene. En fortelling basert på et eventyr om en prinsesse som blir borte som barn fordi hun vil finne Julestjernen, en konge som forbanner Julestjernen og sørger over sin datter, en ond greve, en heks og hennes onde datter, og en edel jente, Sonja (her heldigvis med bein i nesa), som tilbyr seg å hjelpe kongen. Det gir ikke nødvendigvis gjenklang i vår tid.
Les også: NRKs nye serie «Ora jaska» står solid på egne bein (+)
Men det var dette med juletradisjoner da. De hører det eventyrlige til. Her sprites «Reisen til Julestjernen» opp med barn og amatører som gir alt, med dyreballetter, nissedans, alle referansene til alle andre eventyr og slapstick-inspirerte innslag og karikerte figurer. For ikke å glemme en nissefar som tror han er noe a la en Otto Jespersen-figur. Litt for mye kanskje.
«Reisen til Julestjernen» og julestemning
De kunstneriske elementene ivaretas i de koreografiske grepene og gjennom ambisiøse sketsjer, i en forestilling som er rett fram og liketil uten at det på noe tidspunkt stilles spørsmål rundt de utdaterte sidene ved stykket. Joda, det religiøse er tonet ned, men det er som om de glemmer at de formidler selve «eventyret», særlig på slutten når det går veldig fort og de som ikke har sett filmen(e) eller tidligere oppsetninger knapt vil skjønne hva som skjer.
«Reisen til Julestjernen» skal være synonymt med julestemning. I tråd med originalen er figurene sjablonger, men her sliter de med det helt enkle, som å etablere en velkomst til teatret, og underveis med å la stemningene etablere seg, være seg de gode eller de skumle. Den store bjørnen kunne de gjort mye mer ut av, det samme kan sies om mange av kostymene, særlig i eventyr-potpurriet. Selve «undringen» som hører sjangeren og stykket til, må man lete etter på egen hånd. Særlig med en nissefar som er alt annet enn undrende.
Les også: «Tre menn til Vilma» er en velspilt dramakomedie basert på romanen av Gudrun Skretting
Men så er det ett eller annet med dette stykket, også når det spilles med barn (tre skift deler på rollene) samt mer erfarne unge skuespillere i hovedrolle og bærende biroller. Barna og de yngre talentene er genuint tilstede, og sekvensene oser av spilleglede. Regi, innstudering og koreografi så ærlig og redelig som man kan forvente og litt til, i en oppsetning med mange amatører, som likevel tar mål av seg å gi en fullskala profesjonell opplevelse.
Det siste er vanskelig å innfri, og kanskje er det derfor regissør Martine Tufvesson Lundberg i sekvenser har vektlagt galskap, spilleglede og tempo foran julestemning. Med sangene, nissene, snøfnuggene, nordavinden og Emma Ylvisåker som en god Sonja, gjør også denne «Reisen til Julestjernen»-versjonen akkurat det den skal.
Spilles til 20. desember
Les også: Julemagien lyser på Oslo Nye (+)
