Kultur

Under en åpnere himmel

Himmelens sluser åpner seg i Erik Ulfsbys avskjed på Det Norske Teatret. «Under open himmel» er en hyllest til kunsten og kunstneren, og et ambisiøst portrett av undergangen.

Dagsavisen anmelder

---

4

TEATER

«Under åpen himmel»

Av Steve Tesich

Regi: Erik Ulfsby

Med: Peiman Azizpour, Amell Basic, Paal Christian Eggen

Det Norske Teatret

---

En «vannskriver» forrest på scenen imponerer i «Under open himmel», et apokalyptisk og satirisk drama om kunstens verdi når det står om livet. Som det gjør nå, kanskje mer enn noen gang. Her sett fra to på hvert sitt vis krakelerte sjeler som befinner seg på en landevei, halsende etter mobben i et åpent krigslandskap. Ingen vet helt hvor og når. Tiden er borgerkrigen, stedet er borgerkrigen, som det het i dramatiker Steve Tesichs anvisninger til stykket da det ble utgitt i 1992 under tittelen «On The Open Road», skrevet som en dyster spådom over et USA som en gang vil rakne.

Tesichs stykke kunne knapt vært mer aktuelt enn i dag, etter stormingen av Capitol under Donald Trumps teppefall ved forrige korsvei, og den usikkerheten landet og verden nå står overfor idet Trumps Amerika nok en gang er på vei inn i ukjent landskap.

Vi møter Al (Peiman Azizpour) og Angel (Amell Basic) mens sistnevnte står på en tønne med en løkke rundt halsen. Al drar på en vogn lastet med verdifulle kunstverk som han «redder» fra museer og gallerier i utbombede og øde byer. Han gjør en avtale med Angel. Om Al redder livet hans, må Angel være muskelkraft og dra vognen. Al er den kultiverte og beleste, Angel en tidligere bokser som har drept før, som hele sitt liv har kjempet for tilværelsen uten familie og utdannelse. Ikke dermed sagt at han er uvitende. I en fabel som ikke minst handler om kunstens verdi i en oppflerret verden, viser han seg å ha både stålhukommelse og lærevillighet.

Les også: Teaterforestillingen «Ædnan» åpner et nytt nasjonalteater på storslått, men forutsigbart vis

Erik Ulfsbys avskjedsforestilling

At Erik Ulfsby velger akkurat dette stykket som sin kunstneriske avskjed ved teateret han har ledet siden 2011, skal ikke vektlegges mer enn nødvendig, men det er garantert ikke tilfeldig. Påtroppende teatersjef Kjersti Horn vet vi vil tilføre Det Norske Teatret nye impulser og andre visjoner, og i lys av dette kan «Under open himmel» ses som ikke et farvel, men en foreløpig takk til den klassiske kunsten, det være seg den malte, den skrevne eller den tenkte, eller den som oppstår med dramatikken og scenekunsten.

Under open himmel

«Under open himmel» er også en metavisjon over teateret fra Tesichs side, også uttalt, som en nærmest religiøs projeksjon. I Ulfsbys regi en visjon over den klassiske kontrakten mellom scene og publikum, mellom illusjon og virkelighet, her understreket med en regntavle forrest på scenen som brukes på imponerende vis og deler stykket inn i de ulike aktene.

Det er vel første gangen vi har sett at en «vatnskrivarteknikar» er kreditert (Eirik Ingebricson) på en scene, men selve vannskriveren, som bokstavelig talt skriver ord og setninger i vann ved hjelp av en digital foss, blir gjerne brukt på eventer og messer. Her blir den en scenografisk effekt og et integrert kunstnerisk virkemiddel i fortellingen, i samspill med Torkel Skjærvens dramatiske lysdesign. På «regntavlen» skrives illustrerende stikkord til øvrig tekst, subtile tilløp til humor, saftuttrykk som «Holy Shit» og «OMG» og korte beskjeder til publikum.

Er det mest en gimmick eller tilfører det noe mer? Det spørsmålet er vel like umulig å svare på som Angels hjertesukk: «Hva er vitsen med framskritt hvis vi likevel skal dø?»

Les også: Leken, besk og vakker «Haugtussa»

Under open himmel

Fridommens land

«Under åpen himmel» er både en politisk fabel og en allegori over kunsten som en konstant verdi også når verden ellers raser. Kunsten skal være fri, men er likevel kanskje den sterkeste indikatoren på friheten eller demokratiets funksjon når den er ufri. I en nøkkelscene mens de er på vei mot «Fridommens land», sier Al til Angel at når han er en fri mann, kan han velge sin egen favorittforfatter, favorittfilosof, favorittepoke i historien, restaurant, religion. Det Al kaller «Ein komplett kulturell identitet».

I en annen scene er det snakk om hvorvidt det er den portretterte eller portrettørens visjon som kommer fram i et portrett. Al forklarer: «På sitt beste er mennesket kaos med eit samvit. På sitt verste er det berre kaos. Kunst er ikkje det. Kunst er fridom. Når vi har gått oss vill i mørke natta, definerer kunsten mørkeret vi er i, han løfter oss opp på ei høgde der vi kan sjå vegen. Fram og tilbake. Så vi kan skilje den samanhengande eller stipla linja i liva våre».

Under open himmel

Det er lys og mørke også i kunsten på scenen, blant annet en ekte Odd Nerdrum og en Franz Widerberg, som konseptuell kunstner og scenograf Lars Ramberg har lånt fra Oslo kommunes samlinger. Og hvor mange ord rommer ordet «Fridom»?

Lars Ramberg har jobber med Ulfsby flere ganger tidligere, og han har ikke minst jobbet med ord og bokstaver og symbolikken i dem. Som på Økern i Oslo der han har skrevet «TILLIT» med lysende vinduer på høyblokka, eller i Berlin der han ble verdenskjent for de lysende «ZWEIFEL»-bokstavene («Tvil») på toppen av det da rivningsklare, tidligere østtyske nasjonalforsamlingsbygget Palast der Republik. Symbolsk er også hans neoninstallasjon i taket i første etasje på Deichmann i Bjørvika.

Les også: Vår i teateret med Aksel Hennie, Oliver Lovrenski - og Vladimir Putin som Eurovision-finalist

Seks bokstaver for Steve Tesich

De seks enorme «blytunge» bokstavene som utgjør selve hoved-dekorasjonen på scenen er monumentale og gir mye vekt til både det visuelle og tematikken, men vektig er også stykket i seg selv, også tematisk. I ordet «fridom» finner vi både «fri» og «dom», men også «mord» og selvsagt ordet «ord» i seg selv, og de er det mange av i dette stykket.

Under open himmel

Steve Tesich ble født i Jugoslavia i det tidligere Sovjetunionen i 1942, og kom som immigrant til USA som 14-åring hvor han skulle bli en størrelse innenfor amerikansk film. Han vant Oscar for manuset til «Breaking Away», og var den som brakte John Irvings «Garps verden» til filmen. «On The Open Road», eller «Under open himmel», skrev han i 1992, om to skikkelser i et borgerkrigsherjet landskap.

Under Al og Angels drøftinger rundt kunst, politikk, menneskeverd, døden og religion, ligger den beske satiren på lur. Den får Ulfsby fram i en fortettet utgave av dramaet, ikke minst takket være et gnistrende og fysisk samspill mellom Peiman Azizpour og Amell Basic.

Under open himmel

På veien mot «fridommens land» blir Al og Angel fanget av en av de mange fraksjonene som til enhver tid har makten. Nå står de begge foran galgen, men igjen vil noen kjøpslå, og friheten har en pris. De får i oppgave å drepe en person som må dø om det skal bli fred i verden, hvis ikke vil han bare fortsette å spille den samme melodien om og om igjen til evig tid.

Det er som det sies, som om nye dramatikere hele tiden må konkurrere med en gjenoppstått Shakespeare. De går til et kloster, hvor en munk fører dem til deres utpekte offer, deres vei til friheten: Jesus Kristus.

Les også: Tragedien drukner i galgenhumoren (+)

Ambisiøs kommentar om kunsten

De vegrer seg, og munken holder en monolog som tar den vestlige kristendommen ved hornene, en monolog som i Ragnar Hovlands oversettelse og Det Norske Teatrets dramatisering tillegges enda mer vekt ettersom Al og Angels opprinnelige replikker underveis ser ut til å ha blitt strøket. Det kunne med fordel ha blitt strøket enda mer.

Under open himmel

Erik Ulfsby har knapt vært mer ambisiøs enn i denne oppsetningen, og han lykkes med svært mye. Men det underliggende komiske, bokstavelig talt galgenhumoristiske hos Tesich, mister noe av den forløsende kraften gjennom tolkningen av monologen sett i sammenheng med de avsluttende korsfestningssekvensene. Den har på langt nær den blinde optimismen og humoren som Tesichs drama opprinnelig har, etter originalmanuset å dømme.

Her ender det som i en slags museal teater- eller galleri-event i en udefinert nåtid eller framtid. Eller man kan se det se det som en metakommentar fra regissørens side på scenekunstens og kanskje Det Norske Teatrets nært forestående utfordringer, og på verdien av kunsten i seg selv. Oslo kommune har lånt ut noen av sine sentrale verker til denne forestillingen, men selve kunsten generelt står akkurat nå i lav kurs hos utlåneren.