---
KUNST
Hanne Tyrmi
«Once upon a time I saw the shame»
Galleri K, Oslo - til 12. desember
Admir Batlak
«Every Frill is an Edge»
Galleri Riis, Oslo, - til 4.januar
Elena Engelsen
«For the Love of Animals II»
Galleri Brandstrup, Oslo - til 14. desember
---
Jeg kom i et lite dilemma da jeg var på fernissasjen til Hanne Tyrmi og hadde fått sett kunsten. Akkurat det å få oversikt var ikke enkelt, for publikum stod som sild i tønne i Galleri K. Det var først da jeg hadde banet meg vei inn til den innerste delen, at jeg forstod at jeg kunne bli nødt til å fravike et prinsipp: Du skal ikke anmelde to påfølgende utstillinger i samme galleri. (Det er alt for mange ting som skjer i norsk kunst til at ett galleri kan få to anmeldelser på rad.)
Jeg hadde allerede konstatert at kunstverkene hennes var usedvanlig fine, men da jeg endelig stod foran utstillingens tittelverk, «Once upon a time I saw the shame», da skjedde noe som jeg veldig sjelden opplever: Synet av kunstverket gikk rett i ryggraden min.
Knærne sviktet. Jeg falt ikke, men jeg kjente det i kroppen. Det er ikke ofte kunst gir meg kroppslige opplevelser, men når det skjer er det antagelig fordi det visuelle uttrykket påvirker noe i dypet av min underbevissthet. Jeg kan ikke love at andre vil oppleve det samme, men dette kunstverket har den sjeldne egenskapen at det snakker både til min estetiske sans og til mitt «overjeg».
Les også: Grisen malte over veggmaleriet, men Sindre Goksøyr lar seg ikke hysje på
Kunstverket består av et mørkt badekar med skinnende kobber på innsiden, plassert inni et bur av oksiderte kobberrør. Det er dramatisk lyssatt, og det voldsomme uttrykket pirket borti det jeg måtte ha av arketypiske erfaringer av tvang og undertrykkelse, glede og forløsning. Det er når et kunstverk treffer så mange strenger, at jeg får uttelling for alt strevet det er å se masse passe god kunst. Vakkert var det også.
Jeg visste jo at Hanne Tyrmi (født 1954) kan sine ting. Inntrykket av utstillingen «Hester dør stående» i Kunstnernes Hus vinteren 2022 har aldri forlatt hodet mitt. Det samme tror jeg vil skje med tanken på kulen som er skjult under et slør av bly i skulpturen «Hide my». Den er så mangetydig at den alene kunne vært god nok grunn til å anmelde utstillingen. Og «madrassene» (eller hva det nå er?) som står lent mot hverandre i «The room next door» setter i gang tanker om gjensidig avhengighet, støtte og beskyttelse.
Det Tyrmi gjør med blyet i «Wrapping the brittle mind», er så fascinerende komplisert at få, om noen, gjør det etter henne. Summen av alt dette gjorde at jeg måtte sette prinsippet til side, og anmelde den første utstillingen i Galleri K etter Kristian Blystad. (Anmeldt i Dagsavisen på nett og papir 19/10 2024.)
Les også: Fargesterke og overveldende kunstnerliv med Vanessa Baird og Else Hagen
Hanne Tyrmi jobber med bly og kobber. Hun er ikke bare en mester i måten hun bearbeider materialet på. Hun er også en poet i sin bearbeiding av motivene så vel som i titlene. Smak, for eksempel, på «The heavy burden of remorse». («Angerens tunge byrde».) Det krever sitt å spinne videre på de ideene Tyrmi skaper i sin kunst.
Når jeg gjør et unntak og anmelder to påfølgende utstillinger i samme galleri, har jeg behov for å balansere inntrykket. Og – uten forkleinelse for de to andre utstillingene – er de heldigvis (?) enklere å forholde seg til. Elena Engelsen (født 1952) er også en mester i sin sjanger. Hvilken det er skjønner du raskt når du leser utstillingstittelen «For the Love of Animals II». Hun har fylt Galleri Brandstrup med harer og bavianer, flaggermuser og skilpadder, innsekter og blekkspruter. Alt er fremstilt med en høyt utviklet detaljeringsglede, anatomisk presisjon og en god dose humor.
Dette er ikke ideskapende i samme grad som Tyrmi former sine skulpturer, men det er realistisk og overraskende gjenkjennbart i en slik grad at det er en sann svir å gå rundt inniblant dette menasjeriet av en dyrepark. Føy til at det er tatt enkle grep med fargede veggfelt som ordner og hever opplevelsen av utstillingen (design ved Tomas Gjetmundsen). Denne utstillingen gir masse glede, men den er også utmerket som en introduksjon for barn til kunstens verden.
Med de godt voksne Blystad, Tyrmi og Engelsen på rekke og rad, skulle man tro at norsk skulptur er et utdøende fagfelt. Men utstillinger i Vigelandsmuseet (Åsne Kummeneje Mellem) og Astrup Fearnley-museet (Silje Figenschou Thoresen) viser at det vokser og gror bak dem som har nådd pensjonsalder. Med den tredje utstillingen velger jeg imidlertid å se en helt annen vei. Jeg var til og med lenge i tvil om jeg i det hele tatt kunne snakke om skulptur i Admir Batlaks tilfelle.
Les også: Fargesterke og overveldende kunstnerliv med Vanessa Baird og Else Hagen
Han har vist skulptur tidligere, både på Munchmuseet og i Galleri Riis, men hans nye galleriutstilling består av ganske flate, todimensjonale arbeider på filt. Men da jeg fikk se dem bestemte jeg meg for at det må være mulig å tøye definisjonen litt.
Det bosnisk fødte Admir Batlak (født 1982) har gjort, er å lage bilder på filt. Bildene er fotografiske bearbeidinger av utsikten fra galleriet kombinert med fotografier fra hans fødeby, Mostar. Den er kjent for den flotte broen som ble ødelagt i 1993, under borgerkrigen i det gamle Jugoslavia. Men det er ikke bildene som er det viktige i denne sammenhengen. Det er teknikken. Til å overføre bildene på filten har han brukt en blekkskriver. Siden filten absorberer blekket, er bildene skrevet ut flere ganger oppå hverandre. Dette skaper en bemerkelsesverdig effekt.
Les også: Teaterversjonen av romanen «Stargate. En julefortelling» er sår, absurd og humoristisk
Det virker som bildene vokser innover i filten. Lagene av blekk gjør at de blir tredimensjonale – nesten som en skulptur. Og når du oppdager det gir dybden en overføringseffekt til bildene: De fremstår mer mangetydige og mystiske enn de gjør ved første øyekast. Admir Batlaks bilder befinner seg helt i ytterkanten av skulpturbegrepets ytterkant. Men jeg er ikke i tvil om at hans lille oppfinnelse bringer kunsten videre. Skulptur eller ikke.
